Jeg gikk i gatene i Tyfon. Byen var stille, og jeg så ikke et eneste menneske. Rart. Byen yrte vanligvis av liv. Himmelen over meg var blodrød, og tunge skyer samlet seg og skapte et skarlagenrødt slør over meg. Det så ut som om det bygget opp til en storm, men rundt meg var det helt vindstille.
Jeg så meg nysgjerrig rundt. De høye blokkene som Tyfon for det meste besto av, raget over meg som kjemper. De fleste i gråtoner med slitte fasader. Innimellom dukket det opp en ny bygning med et ytre av glass og blankpolert stål.
Gaten jeg gikk på var i en av de renere strøkene. Det var små søppelhauger på gatehjørnene, men det var likevel ingenting mot noen av de verre gatene hvor folk sov i sitt eget søppel.
Jeg hadde vært der en gang. Som syvåring bodde jeg på en papp-plate jeg hadde funnet i bakgården til en restaurant.
Rundt meg begynte det å blåse opp. Søppelet som tidligere hadde ligget i hauger, hastet nå bortover fortauet. Håret mitt virvlet rundt meg og pisket meg i ansiktet. Jeg børstet det raskt vekk og oppdaget til min forferdelse at jeg ikke bar masken min. jeg var helt ubeskyttet.
Panikken skar gjennom meg. Hvem som helst kunne vandre rundt nærmeste gatehjørne og se meg. Hendene mine la seg beskyttende over ansiktet mitt. Problemet var at jeg ikke kunne skjule øynene mine uten å miste synet.
Lenge vurderte jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke stå her for alltid. Jeg måtte tilbake til Reiret. Hjem til skjulestedet mitt.
Ikke visste jeg hvor jeg var heller. Jeg kunne ikke se noen gateskilt, og jeg var ikke kjent med området. Jeg valgte meg en retning på måfå og begynte å gå.
Uansett hvor langt jeg gikk, og uansett hvilke gater jeg valgte så endte jeg likevel opp i den samme gaten som hadde vært utgangspunktet mitt.
Det tok ikke lang tid før jeg var frustrert. Himmelen over meg var urolig, og vinden ulte rundt meg. Jeg kunne knapt høre min egen pust over den hylende vinden.
Så begynte det å regne. Store, tunge regndråper falt ned på meg og gjorde meg raskt gjennomvåt. Vannet farget asfalten rød. Det var da jeg oppdaget at det slettes ikke var vann som falt fra skyene. Tykke bloddråper falt fra de store skyene. Dråpene var varme, noe som indikerte at blodet var ferskt.
Jeg grøsset. Æsj. Det var ikke første gangen jeg ble dekket i varmt blod, men det var ikke en følelse jeg var særlig glad i.
Jeg bøyde hodet i et forsøk på å forhindre blodet i å renne ned i øynene mine.
Siden jeg var så opptatt med å ikke bli truffet av «regnet», så oppdaget jeg ikke mannen som kom mot meg. Jeg oppdaget at jeg ikke var alene før jeg så skotuppene foran meg.
Øynene mine videt seg ut i overraskelse. Jeg hadde trodd at jeg var helt alene. Til tross for blodregnet så rettet jeg meg opp for å se hvem det var som sto foran meg.
Mannen som sto bare noen centimeter unna meg var Alexander O'Sullivan. Alexander så fryktelig ut. blodet som rant nedover ansiktet hans gjorde at han så ut som et forferdelig monster. Den nålestripede dressen hans var blodig, og rubinen som glinset på toppen av stokken hans var sleip av blod. Likevel var det ikke dette som gjorde at frykten blomstret opp i meg. Det som virkelig fikk hjertet mitt til å hamre var pistolen i hans høyre hånd. Jeg kunne raskt se at han bar på en 9 mm halvautomatisk pistol. Kunnskapen min om skytevåpen fortalte meg også at den var ladd.
Jeg gulpet og møtte blikket til Alexander. Svarte øyne møtte gule og det var da jeg innså feilen min. han så øyefargen min.
På grunn av den ulende vinden så kunne jeg ikke høre hva han sa, men jeg kunne likevel lese det velkjente mantraet som falt fra leppene hans.
Frik.
Misfoster.
Elendig.
Svart øyd.
Leppene hans videt seg ut i et sykelig smil. Leppene vrengte seg vekk fra skarpe tenner som skinte hvite i blodregnet. Akkurat da så han ut som en farlig ulv, klar til å angripe det svake lammet.
Alexander løftet den høyre hånden sin og la fingeren på avtrekkeren. Pistolen berørte pannen min, og det kalde stålet sendte frysninger nedover ryggen min. Han skakket litt på hodet, men de gule øynene hans forlot ikke mine.
Så fyrte han av.
Jeg satte meg brått opp i sengen. Hjertet mitt hamret som om jeg skulle ha løpt et maraton. Jeg stønnet før jeg falt bakover og la hodet ned på puten min igjen. Det var da jeg kjente hvor klam dynen min var.
Etter en stund karet jeg meg på beina og dro på meg en hettegenser. Så dro jeg av det svette sengetøyet og gikk mot døren.
Da jeg kom ut i stuen så merket jeg raskt den spente stemningen. Foran meg satt Ruby, Jax og Ethan. Ethan satt med beina på salongbordet vårt og drakk av en boks med cola. Ruby og Jax hadde hver sin kaffekopp og skulte mot Ethan. Sistnevnte s ikke ut til å merke det, han så bare uinteressert på neglene sine.
Alle tre vendte hodene sine mot meg, og to av tre fikk hakeslepp. Ethan løftet simpelthen det ene øyenbrynet.
«Herregud, hva faen skjedde med deg Ivy?» Ruby så på meg med forskrekkelse tydelig i ansiktet.
«Hva mener du?» Jeg skjønte ikke hva det var som var så rart med meg? Hadde de aldri sett meg bære skittentøy før?
«Nå tuller du.» Ruby så på meg som om jeg skulle ha falt ned fra månen.
«Det er ikke så uvanlig at jeg tar vasker skittentøyet mitt. Dere trenger ikke å late som om det er så rart.»
«Se deg selv i speilet.» Jax blandet seg inn i samtalen vår.
Jeg gikk inn på badet vårt og slengte sengetøyet mitt i skittentøyskurven før jeg vendte blikket mot speilet. Helt siden jeg fortalte Ruby om øynene mine, så orket jeg ikke å bære maske inne.
Da jeg så meg selv i speilet så skjønte jeg hva det var de andre hadde snakket om. Midt i pannen min var det en stor blodflekk. En flekk som var like stor som en 9 mm halvautomatisk pistol.
Dette var akkurat det samme som da jeg drømte om skyggen min for noen uker siden. Da hadde jeg blødd ut av ørene etter at den svarte skyggen hadde skreket så trommehinnene mine sprakk.
Jeg vasket raskt av meg blodet og sto igjen med en helt ren panne. Ingen sår, ingen fordypning, ingen arr. Det var som om det aldri hadde skjedd.
Jeg kom ut igjen i stuen. De tre romkameratene mine var opptatt av en intens stirrekonkurranse. Eller, Jax og Ruby var svært opptatte av å stirre på Ethan, mens Ethan renset neglene sine.
«Så.»
Det ene ordet fikk Ruby og Jax til å vende blikket vekk fra Ethan. «Hva gjør vi nå?»
«Ludo?» Det var den første gangen Ethan hadde sagt noe siden jeg våknet, og ærlig talt så ble jeg ikke overrasket over det uintelligente svaret.
«Hva?» Ruby vendte blikket nok en gang mot Ethan.
Han trakk bare på skuldrene og blunket. Han gjorde stemmen sin klar og tydelig som om han snakket til et lite barn, og jeg kunne se at det var like før Ruby kastet seg over han.
«Ivy spurte hva vi skal gjøre. Jeg vil spille Ludo. Må du ha det inn med teskje?»
For å forhindre slåsskampen som kom til å bryte ut så var jeg rask til å hente fram Ludoen vår.
Jeg satte den slitte esken ned på bordet og åpnet lokket. Ruby var rask til å velge de røde brikkene.
Så satt vi der. Og spilte Ludo.
Det gikk fint helt til Ethan vant. Ruby slengte brettet i veggen i sinne. Hun har alltid vært en dårlig taper, så det er ikke første gangen noe sånt skjer. Likevel så irriterte det henne mer enn hun ville innrømme at det var Ethan som hadde vunnet.
Deretter brukte hun manipulasjonevnen sin til å tvinge Ethan til å plukke opp alle brikkene som hadde flydd veggimellom. Han var i et svært dårlig humør da hun lot han ta kontroll over seg selv igjen, så han dyttet Ruby i bakken og satt seg på henne.
De begynte å slå løs på hverandre, og Ruby brukte alle de skitne triksene sine. Biting, kloring og manipulasjon. Jeg og Jax fikk dratt dem fra hverandre, og Ruby annonserte hissing at hun dro til Isko. Hun nektet å bo i samme hus som en slik idiot, og sa at hun skulle sove hos Isko i noen netter.
Ingen av oss gjorde noen forsøk på å stanse henne. Det besta var bare å gi henne tid til å roe seg. Ethan bar fnøs av henne før han subbet inn på kjøkkenet vårt for å lage seg en bolle med popcorn.
Jeg gned meg over neseryggen i frustrasjon. Ethan kom tilbake og slengte seg ned på sofaen med bollen med popcorn i fanget.
Hvorfor trodde jeg at det var en god ide å ta med den bråkmakeren hjem?