Vi sa ingenting en lang stund etter at Alexander hadde lagt på røret. Ingen ord var nødvendige. Vi så bare på hverandre og drakk av koppene foran oss. Det var Ruby som først åpnet munnen.
«Nå som vi har fikset opp i det, er jeg nødt til å gå. Jeg skal sjekke opp i hvordan John Harrison lever livet sitt. Vi stoler ikke på han, men Dronningen har tilgang til noen få av detaljene hans. Jeg skal sjekke når han er hjemme, og hvis det passer så må dere dra til huset hans i kveld. Vi må finne ut av hvorfor hans navn sto skrevet på det papiret hos Sara Nix, og forhåpentlig vis så har han en kobling til den svartøyde. Jeg føler at vi nærmer oss noe, men det plager meg at Alexander visstnok skal vite hva han heter.»
Og med det reiste Ruby seg fra stolen og gikk ut i stuen. Vi kunne høre at døren til rommet hennes ble åpnet og lukket. Jax tok tak i hånden min som lå på bordet og klemte til.
«Vi skal klare å finne ut av dette uten å måtte gå gjennom Alexander. Jeg er sikker på at han lurer oss, og bare vil ha noe han kan bestikke deg med slik at han kan få se øynene dine.»
Uten at jeg hadde sagt noe, så hadde Jax skjønt hva det var jeg var stresset over. Ofte så leste han meg bedre enn jeg gjorde selv. Han forsto meg før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken, og for det var jeg takknemlig.
Han var den typen venn som aldri presset seg på, men forsto når jeg trengte privatliv, og når jeg trengte å få lufte tankene mine. Han var der for meg uansett hvor liten bagatell problemet mitt var.
Jeg skled over i fanget hans og klemte han hardt.
«Takk, Jax.»
Mer trengte jeg ikke å si. Han forsto hvordan jeg følte, og han trengte heller ikke si noe tilbake. Jax la simpelthen armene sine rundt meg og klemte meg hardt.
«Jenta mi, du er som en søster for meg. Jeg ville gjort alt for deg, du vet det, ikke sant?»
Jeg nikket og så han dypt inn i øynene.
Vi hørte Ruby rope ha det før vi kunne høre lyden av ytterdøren vår som ble smelt igjen. Hun hadde rett, jeg følte også at vi nærmet oss noe. Etter flere måneder med etterforskning var vi endelig i nærheten av navnet til den svartøyde. Etter det gikk jobben fort.
Dette kom til å bli den åttende svartøyde vi kom til å drepe. Jeg husket navnet og utseende til hver enkelt av de syv som allerede var døde.
Straks vi var sikre på at Ruby hadde dratt løftet Jax hendene sine og løsnet forsiktig masken som skjulte øynene mine. Jeg så straks ned i bakken, skamfull over hvordan jeg så ut, men Jax løftet haken min og så meg rolig inn i øynene.
«Øynene dine er vakre. De er spesielle. De er mektige. Du skal ikke være skamfulle over dem, og alle som tenker negativt om dem kan brenne i de tusen helveter. Hører du meg, Ivy? Du har nydelige øyne, og du skal ikke glemme dette.»
Jeg kjente tårer fylle de svarte øynene mine. Jeg nektet å la dem falle. Den eneste som noen gang hadde sett meg gråte var Jax, og jeg hadde lovet meg selv at han aldri skulle se meg så svak igjen.
Så jeg tvang tårene bakover og blunket hardt. Så nikket jeg til Jax. Han smilte fornøyd og klappet meg vennlig på kinnet.
«Nå som vi har fått det ut av veien, hva skal vi finne på i dag til Ruby kommer tilbake?»
Jeg satte opp en tankefull mine og stirret ut i luften.
«Jeg vil en tur til biblioteket, og så må vi ta en tur innom våpenteltet. Jeg trenger noen nye kniver og vi må spise noe. kan ikke sloss på tom mage.»
«Greit da gjør vi det, men vi skal ikke sloss i dag. Hvis vi må ut i kveld, så blir det kun på observasjon, og ingen skal dø i kveld.»
«Greit.»
Jeg hoppet av fanget til Jax og rasket med meg masken min som lå på bordet.
Vi gjorde oss klare til å dra og ikke lenge etter ruslet vi nedover hovedgaten i Reiret.
Biblioteket hadde ikke forandret seg siden sist jeg var her. Ikke at det var så lenge siden, men det hendte at Ziko fikk et plutselig innfall og omdekorerte hele stedet. Han måtte ha hjelp til dette siden han knapt nok klarte å løfte en stabel med bøker selv, men alle var svært glad i Ziko, så det var alltid noen som ville hjelpe.
Det var flere i biblioteket og Ziko vinket til meg idet vi passerte han. For øyeblikket sto han i en samtale med Charles. Jeg smilte tilbake og gjorde tegn til Charles om at jeg ville snakke litt med han. Han nikket bekreftende før han fokuserte på samtalen sin med Ziko.
Jeg og Jax fant oss to lenestoler i et hjørne, og jeg plukket opp en gammel bok jeg ikke hadde lest før. Uten mer om og men begynte jeg å lese.
Det tok ikke lang tid før jeg merket en skikkelse foran meg. Jeg kikket opp og så Charles stå der.
«Charles, hei. Jeg ville bare gi deg beskjed om at jeg kom til å komme innom våpenteltet senere, og det hadde vært fint hvis du hadde vært der. Jeg trenger litt hjelp med noen kniver.»
Charles sitt røde ansikt sprakk opp i et smil, og den brune barten hans beveget seg oppover.
«Naturligvis. Bare ikke kom sent på kvelden, jeg vil hjem til Cat. Kom før fire så går det bra.»
«Den er grei. Sees da.»
Charles smilte en siste gang før han snudde seg og gikk ut av biblioteket.
Jeg fordypet meg i boken jeg hadde valgt, men jeg kom ikke langt før jeg merket at noen så på meg. Blikket mitt ble løftet og jeg så Jax stirre på meg over kanten av en stor bok. Han beveget på øyenbrynene sine og krysset øynene.
Jeg kunne ikke annet enn å le og det tok ikke lang tid før vi hadde en konkurranse om hvem som kunne se tåpeligst ut.
«Dere to ungdommer burde komme dere ut herfra hvis dere ikke har tenkt å lese. Dere tar opp verdifulle sitteplasser.» Ziko sin stemme bar bort til oss og jeg snudde hodet mitt og fant han sittende ved pulten sin og kikke på oss med latter i de rosa øynene sine.
«Beklager Ziko. Vi skal gå nå uansett.»
«Nei ikke gå fordi jeg tuller litt med dere, Ivy. Dere er som et friskt pust i det gamle biblioteket mitt, og dere er alltid så koselige.»
Både jeg og Jax reiste oss.
«Vi må nok gå uansett. Jeg skulle innom våpenteltet før et mulig oppdrag, men hvis du har tid, så ville jeg satt pris på om du kunne ha gitt meg noen flere bøker neste gang jeg kommer innom. Jeg likte de forrige du ga meg.»
«Naturligvis gjorde du det. Jeg er ganske smart. Men jeg er sikker på at jeg kan finne noen flere. På gjensyn da. Si ha det Agu.»
Papegøyen ignorerte som vanlig sin eier og stirret bare dumt på oss i det vi passerte.
«Dumme fugl.» Mumlet jeg, og Ziko må ha hørt meg, for han sendte meg et stygt blikk.
Da vi kom inn i våpenteltet kjente vi øyeblikkelig varmen. Det var her alle våpnene i Reiret ble produsert, og glørne i smiene gjorde stedet uutholdelig varmt. Våpenteltet var et mørkt sted, med få lys. Det eneste som ga dette stedet lys var flammene som slikket seg om kullet i smiene.
Midt på gulvet sto Charles og jobbet med noe som lignet på et sverd. Det var et uvanlig våpen, og det var får som brukte det. Jeg var mest glad i nevekamp, men hvis jeg skulle bruke et våpen så måtte det bli små dolker. Jeg havnet nesten alltid i nærkamp, og de små bladene gjorde underverker hvis jeg ble nødt til å drepe.
Jax, på sin side, var svært glad i å bruke skytevåpen. Våpen som han kunne avfyre på lang avstand, siden han ikke hadde noen store fordeler i en nærkamp. Han var for stor, og derfor beveget seg svært sakte i forhold til meg.
«Ivy!»
Charles ropte oss bort til seg og ga sverdbladet til en av de andre som jobbet. Han tørket av de store hendene sine på forkleet han hadde rundt livet og dirigerte oss bort til delen av teltet som inneholdt knivene.
Det fantes macheter, kastekniver, slakterkniver, dolker og mange flere. Alle var utført på en nydelig måte med utskårne håndtak og blad som kunne skjære gjennom nesten alt med sin skarpe egge. De var rett og slett mesterverk.
«Hva er det du trenger, Ivy?» Charles snudde seg mot meg.
«Jeg trenger ett sett med nye dolker. De to jeg har, begynner å bli gamle, og jeg må stadig slipe dem.
Charles nikket og førte oss bort til veggen som var tildelt dolkene. Alle dolkene var delt inn i par på to og to. De var alle i forskjellige størrelser.
Jeg visste nøyaktig hva jeg var ute etter og plukket ned et par med svarte skjefter med strømlinjeformede gulllinjer langs sidene. De var elegante, men dødelige og hadde riktig størrelse.
Jeg veivet dem rundt i luften for å kjenne på vektfordelingen og fant raskt ut at de var balansert helt perfekt.
«Disse.»
Charles nikket bekreftende til meg før han gikk for å hente slirene som passet til dolkene. Da han kom tilbake ga han dem til meg og jeg satte de nye dolkene mine inn i de like vakre slirene.
«Takk Charles.»
Charles smilte bare til meg før han gikk tilbake til arbeidet sitt, og jeg og Jax forlot våpenteltet igjen. Jeg med mine nye dolker i hendene.
Vi tok oss god tid hjem og pratet i ett sett helt til vi åpnet opp ytterdøren vår.
Jax ropte på Ruby, men han fikk ikke noe svar, så vi gjettet at hun fortsatt var ute på oppdraget sitt.
«Lyst på litt mat? Jeg begynner å bli litt sulten, og ingen av oss vet når Ruby kommer tilbake. Jeg vil helst ha litt mat i magen før hun kommer og kaster oss ut på et oppdrag.»
«Det høres godt ut med mat. Hva har vi?»
Vi gikk inn på kjøkkenet og jeg åpnet kjøleskapet vårt.
«Vi har noen pizzarester. Hva med å bare varme opp de?»
«Høres godt ut.»
Vi var ikke de sunneste av mennesker.
Vi varmet opp pizzabitene i mikrobølgeovnen vår og spiste i stillhet. Jeg hadde nesten spist opp alt da vi hørte Ruby annonsere sin hjemkomst.
«Vi er på kjøkkenet!» Ropte Jax tilbake og ikke lenge etterpå kom Ruby trampende inn i rommet.
«Dere to må dra ut øyeblikkelig. John er ikke hjemme for øyeblikket, og det vil ta flere uker før vi får en så god sjanse igjen. Jeg har ringt etter en taxi, den står og venter på dere utenfor huset til Tyven. Jeg tekster dere adressen. Kontoret han er i andreetasje.»
Mer sa hun ikke før hun ruslet inn på stua igjen. Jeg og Jax var straks på beina og hastet til rommene våre for å skifte til kampklærne våre. Vi forventet ikke kamp, men vi kunne aldri være for forsiktige.
Jeg dro på meg den svarte tightsen min, tok på meg den mørkegrå genseren min før jeg hektet skinnjakken min av knaggen sin bak døren. Mer trengte jeg ikke og jeg skyndte meg ut i stuen igjen.
Jax var allerede klar, og pistolhylsteret hans var tydelig ved låret hans. Den grønne masken hans skimtet i lyset fra taket.
Vi sa ingenting til hverandre hele veien opp til stigen som førte ut av Reiret. Heller ingen ord ble delt mellom oss når vi klatret ut i kjelleren til Tyven. Det eneste vi fokuserte på var det vi måtte gjøre.
Vi var klar over at vi ikke hadde god tid, og at vi måtte unngå å bli sett.
Ruby hadde snakket sant da hun sa at vi hadde en taxi ventende. En mørkeblå bil sto på tomgang utenfor Tyvens hus, og vi kastet oss inn i baksetet og Jax fortalte adressen til sjåføren. For sikkerhets skyld ble vi sluppet av et kvartal før huset til John Harrison.
«Kan du flette håret mitt?» Jeg snudde bakhodet mitt mot Jax og han sukket før han begynte på den omstendighet jobben å flette min hårmanke av lilla hår.
«Du vet at du burde lære deg dette selv, Izzy?» Jax brukte navnet jeg hadde på oppdrag. Vi måtte unngå å bruke våre egne navn, så jeg var Izzy, Jax var Joe og Ruby var Roxy. De lignet på våre egne navn, men ingen hadde dratt koblingen mellom oss så langt.
Vi kunne ikke risikere å avsløre oss i nærvær av feil personer. Taxi sjåføren vår var nok uskyldig, men vi visste aldri hvem som jobbet sammen med myndighetene. De som styrte landet hadde i mange år prøvd å få tak i oss fra Reiret, men vi var slue og hadde ikke blitt tatt en eneste gang.
Turen gikk relativt fort, og bilen stoppet i et fasjonabelt strøk. Selv om jeg ikke kunne se sjåføren vår sine øyne, så følte jeg likevel at han målte oss med blikket. Vi så ikke ut som om vi hørte til i dette strøket.
Jax betalte og vi steg ut av taxien. Det var ikke langt til eneboligen til John Harrison, men vi hastet likevel av gårde. Hvert sekund var dyrebar tid for oss.
Vi passerte en benk. På denne benken satt det en skikkelse. Han hadde på seg en svart hettegenser med hetten trukket over hodet, men jeg kunne likevel skjelne et halvlangt svart hår, blek hud og lepper som strakte seg opp i et ulvelignende smil. Den ene delen av overleppen var trukket en anelse lenger opp enn den andre, noe som ga et lite glimt av kritthvite tenner.
Han bar en kullsvart, matt maske og hendene hans var plassert i fanget. Jeg kunne se på skikkelsen hans at han var muskuløs, men ikke på en overdreven måte. Hodet hans beveget seg ikke når vi gikk forbi, men jeg følte blikket hans bore seg inn i nakken min etter at jeg hadde passert. Merkelig.
Jeg ristet det av meg idet vi kom til John sitt hus. Ruby hadde tekstet Jax med detaljene av hvor kontoret til John befant seg, og jeg takket alle guder da jeg oppdaget at vinduet inn til rommet ved siden av var åpent.
Det tok ikke lang tid for oss å klatre opp husveggen, siden hele fasaden av huset var dekket av eføy.
Vi tumlet inn i rommet som viste seg å være et soverom. Det lyseblå interiøret ga rommet et litt kaldt preg, men med en lys undertone. Jeg brukte ikke lang tid på å studere interiøret før vi beveget oss gjennom det stille huset til kontoret ved siden av.
Kontoret var brunt. Mer var det ikke å si. Brune vegger, brune malerier på veggene, mørkebrunt gulvteppe og lysebrune møbler. Skrivepulten var i en dyp mahogni, blankpusset og skinnende i all sin prakt. Det måtte ha kostet en formue.
Vi lette gjennom alle skap og skuffer, og det tok ikke lang tid før jeg snublet over et nøkkelhull i bunnen av en av skuffene.
«Jax.» Hvisket jeg og nikket med hodet mitt mot det hemmelige rommet i skuffen.
Jax kom raskt bort og fisket med seg en binders som lå på skrivebordet. Han brukte ikke lang tid på å dirke opp den lille låsen, og et tilfredsstillende klikk bekreftet at låsen var åpnet.
Vi løftet straks på bunnen og kikket på innholdet i skuffen.
Filer. En tykk bunke med filer. Filer med våre navn. Vi løftet ut alle sammen og jeg fant raskt min egen. Ivy Summers.
Jeg åpnet mappen og fant bilder av meg selv. Bilder av meg selv som ung og bilder som kunne ha blitt tatt dagen før. Et bilde var faktisk fra selskapet til Dronningen, og det hadde blitt knipset midt i min samtale med Alexander.
Jeg merket at Jax fant sin egen mappe og begynte å bla.
«Det står personlig informasjon om oss her. Det står moren min sitt navn, og øyenfargen min. all slags informasjon er samlet her.»
Jax hørtes fortvilet ut. Dette var informasjon som ingen skulle vite om oss. Men her sto det, svart på hvitt. Informasjon som vi hadde lovet at ingen skulle få vite.
Jeg bladde gjennom min egen mappe og fant beskrivelser av meg, høyde min, vekten min og under øyenfargen min sto det kun ukjent. Jeg pustet lettet ut. Min største hemmelighet var fortsatt trygg.
Jeg lukket mappen og så over navnene på de andre filene. Det var mapper på de fleste i Reiret, til og med Dronningen.
Men ett navn fanget oppmerksomheten min. Ethan Lewis. Jeg hadde aldri hørt navnet før, og jeg visste navnet på nesten alle i Reiret. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg åpnet mappen og et bilde av Ethan viste seg.
Jeg var hundre prosent sikker på at han var gutten som hadde sittet på benken ikke langt herfra. Jeg skumleste gjennom filen. 183 cm, 20 år, svarte øyne.
Jeg stoppet opp. Dette var det vi var ute etter. Ikke bare hadde vi et navn, men vi hadde en hel mappe, og Ethan selv befant seg ikke langt herfra.
«Jax.» Jeg viste han mappen og øynene hans videt seg ut når han leste over den generelle informasjonen.
«Dette er han vi er ute etter.»
Vi pakket sammen filene etter dette. Det var ingen grunn til å la dem bli værende hos John, så vi puttet dem i en bag som Jax hadde med seg. Vi skulle lese gjennom alle sammen når vi kom tilbake.
Siden vi allerede var på innsiden av huset, så var det ingen grunn for oss å snike oss ut vinduet igjen. Vi spaserte ned trappen og åpnet ytterdøren da vi hørte en stemme bak oss.
«Hvorfor er dere i huset vårt?» En liten jentestemme lød fra toppen av trappen. Blodet frøs til is i årene mine og jeg snudde meg sakte rundt. En liten jente med blonde krøller og hvit nattkjole gned seg søvnig i øynene.
Ingen av oss visste hva vi skulle si, men vi trengte ikke si noe før jenta åpnet munnen sin igjen.
«Dere kom ut fra pappa sitt kontor. Og en av dere tenkte hele tiden på svarte øyne. Hvorfor er dere her?»
Det måtte være Emily Harrison som sto foran oss. Hun var kjent i Reiret som John sin eneste svakhet. Og hun visste at vi hadde vært på kontoret hans. Øynene hennes var gule, noe som forklarte hvorfor hun hadde visst hva jeg hadde tenkt på.
Vi måtte ikke snakke denne gangen heller, for plutselig kom det en skygge inn gjennom den åpne ytterdøren. Skyggen så seg rundt før den fokuserte på jenta på toppen av trappen.
Emily skrek i frykt og snudde seg for å løpe. Hun kom ikke langt før skyggen tok henne igjen og det intense skriket hennes ble brått kuttet av.
Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var tydelig at skyggen hadde drept henne, men den skyggen så ut som min skygge. Det betyr at det var jeg som var ansvarlig for den lille jentas død.
Jeg snudde meg og løp ut av huset. Panikken gjorde halsen min trang, og pusten min kom ut som hvesende lyder. Jeg sank ned på bakken og kikket fremfor meg.
På den andre siden av veien sto det en skikkelse med svart, halvlangt hår og en matt svartfarget maske i hånden. De svarte øynene til Ethan Lewis blinket mot meg idet han gjorde en hånlig honnør. Jeg blunket, og da jeg åpnet øynene igjen så var han borte.