Jeg våknet opp i mitt eget rom. Det tok en stund før jeg klarte å forme en fornuftig tanke. Hjernen min samarbeidet ikke med meg. Jeg klarte til slutt å samle tankene mine nok til at jeg skjønte hva som hadde skjedd.
Jax hadde grønne øyne. De med grønne øyne kunne roe ned andre, og tvinge dem til å sove. Han hadde tvunget meg inn i en drømmeløs søvn etter mitt lille panikkanfall.
Så falt grunnen til panikkanfallet mitt inn i hodet. Jeg husket skyggen som hadde stått ved gatehjørnet og sett på meg. Skyggen som kom fra mitt mareritt.
Eller var det motsatt? Drømte jeg om virkelige hendelser nå? Hadde jeg forutsatt den skyggen, eller var skyggen et produkt av min marerittaktige fantasi? For det var så mye verre hvis jeg hadde manet fram den skapningen fra min egen fantasi.
Så mange grusomme skapninger som jeg hadde skapt gjennom år etter år med mareritt. Tenk om de nå ble til virkelighet?
Jeg lå lenge i sengen min og grunnet over dette. Jeg prøvde å tenke rasjonelt, men jeg kunne til og med føle den paniske undertonen i tankene mine.
«Ivy. Skjerp deg. Stå opp.» Jeg skjennet på meg selv før jeg kastet av meg dyna, bare til å finne ut at jeg bare hadde en stor, posete, rød t-skjorte på meg. Jax måtte ha tatt av meg kampklærne før han la meg i sengen min kvelden før.
Jeg tok på meg et par med joggebukser og satte opp det lilla håret mitt i en hestehale.
Jeg satte på meg masken min før jeg gikk ut i stua. Der fant jeg Ruby og Jax krøllet sammen på sofaen vår.
«Prinsesse Ivy har endelig bestemt seg for å gi oss den æren av sitt nærvær. Jeg må si, jeg føler meg beæret. Det er ikke ofte jeg får se den neste Dronningen på nært hold.»
Ruby holdt seg dramatisk til hjertet og blunket ertende til meg. Hun hadde en eller annen ide om at Dronningen kom til å etterlate Reiret til meg når hun døde. Hun mente at siden jeg ikke hadde noen familie, og praktisk talt ble oppdratt i Reiret jeg ville være den perfekte arvtager. Dronningen selv hadde aldri så mye som antatt det, men Ruby holdt håpet oppe.
Jeg ristet på hodet av henne og subbet inn på kjøkkenet vårt. Jeg kjente at jeg var sulten, siden jeg ikke hadde spist et ordentlig måltid siden lunsj i går.
Kjøleskapet vår lagde en liten pipelyd idet jeg åpnet det. Vi hadde ingenting jo! Jeg måtte få med meg de to andre ut på handletur.
Etter å ha sukket oppgitt, hentet jeg kun fram melken og litt frokostblanding. Jeg lagde frokosten min i stillhet, og tok med meg skålen med frokostblanding og en kopp kaffe ut i stua.
Jeg satte meg med beina i kors i den eneste lenestolen vi hadde og snudde meg mot de to andre.
«Vi må ha mer mat.»
«Jeg vet det, men jeg er opptatt i dag. Hva med i morgen?»
«Hva skal du, Ruby? Vi har fri i dag.»
Rubys ansikt fikk en rødlig farge og hun begynte å pirke på sofakanten.
«Jeg skal muligens til Isko, og overnatte der også.»
Jeg og Jax delte et vitende blikk. Vi var fortsatt ikke enige om hva de to var, men vi visste bedre enn å poengtere det. Jeg mente det bare var sex, men Jax mente at de var i et forhold. Som vanlig var jeg den kyniske av oss, og han den romantiske. Vi hadde til og med veddet penger på det, men det visste ikke Ruby.
Sist gang vi hadde nevnt forholdet mellom de to, hadde Ruby tvunget oss til å ta oppvasken en uke. Hun hadde manipulert oss til å tro at vi hadde kjempe lyst til å ta oppvasken. Vi skjønte ikke at det hadde skjedd, før manipulasjonen slapp tak i oss. Det var ganske ydmykende, men Ruby syntes selvfølgelig at det hadde vært kjempegøy.
Vi orket ikke gå gjennom det igjen, så vi var stille.
«Ja vel. Hva er din plan for dagen, Ivy?» Jax snudde seg mot meg, men jeg hadde akkurat tatt en skje med frokostblanding i munnen, og uten å tenke meg om, åpnet jeg munnen og alt rant ut av munnen min og nedover klærne mine.
Ruby begynte å le. Hun lo så mye at hun skled ned fra sofaen og ble liggende på gulvet med tårer i øynene.
Jeg så nedover meg selv og så en blanding av melk og frokostblanding nedover t-skjorten min og en liten dam på joggebuksen min.
«Æsj, jeg må gå og tørke opp dette.» Jeg reiste meg opp og prøvde å hindre melken i å renne videre nedover og ned på gulvet.
Jeg trakk inn på badet vårt og hev av meg klærne mine. Heldigvis hadde jeg noen klær til overs på badet, så jeg kastet dem på meg før jeg slang de brukte klærne i skittentøyet.
Ruby hadde fått roet seg når jeg kom ut igjen, og Jax hadde allerede tørket opp melken som hadde landet på gulvet. Det så riktignok ut som om Ruby skulle sprute ut i latter hvert øyeblikk, men hun prøvde i hvertfall å kontrollere seg.
«For å svare på spørsmålet ditt, Jax, jeg tenkte meg en tur til Ziko i dag. Ville du være med?» Jeg håpet egentlig at Jax ville være med. Han var alltid behagelig selskap.
«Nei det skal han ikke. Jax skal nemlig dra på handletur. Du sa det selv, Ivy, og jeg er enig. Vi trenger mer mat, men jeg er opptatt, og du kommer til å være på biblioteket hele dagen. Pluss at Jax ikke har noe mer produktivt han kan gjøre.»
Jax stønnet. «Har jeg ingenting å si i denne samtalen? Hva hvis jeg ville bli med Ivy?»
«Å nei du. Dere to er jo praktisk talt limt fast ved hofta. Jeg tror det er sunt om dere lærer dere å være borte fra hverandre. Og du vet, jeg kan alltid bare bruke evnene mine på deg. Så du er nødt til å gå. Frivillig eller under tvang»
«Greit, men dere skylder meg en, og vit at jeg hater deg akkurat nå Ruby. Forresten, hvor mye hårfarge fikk du tak i i går?»
Jax så misfornøyd ut, men han snudde seg likevel nysgjerrig mot Ruby som hadde fått et rampete glimt i øyet.
«Å, du elsker meg, og du vet det. Jeg fikk nok til tre farginger for hver og en av oss. Rød for meg, lyseblå til deg Jax, og lilla for Ivy. Jeg har faktisk ikke tenkt over det før, men min og Jax' farge blir din lillafarge Ivy. Da kan vi vel si at vi er dine fargeforeldre.»
Ruby smilte flørtende til Jax, og han sendte et slengkyss tilbake.
«Æsj nei. Jeg ombestemmer meg, jeg vil skilles. Jeg har nemlig funnet meg noen bedre. Jax, du får omsorg for barnet. Jeg orker ikke henne, hun er jo helt forferdelig.»
Jeg kastet meg oppå Ruby som lå i sofaen. Hun stønnet av den overraskende tyngden min, og prøvde forgjeves å dytte meg av. Ved siden av oss la Jax hendene sine over øynene sine. Det var først nå jeg la merke til at han ikke brukte masken sin.
Han brukte masken sin kun når vi var ute. Jeg brukte masken min i enhver situasjon, og tok den bare av når jeg var alene, eller Jax var den eneste som var i nærheten. Ruby hadde ikke engang en maske. Hun nektet å bruke en.
«Betyr det at du ikke elsker meg lenger, Ruby? Hvordan kan du fornekte vår evige kjærlighet så enkelt? Og jeg vil ikke ha Ivy, hun er rar.»
Vi begynte alle tre å fnise ukontrollert.
«Det er ikke rart folk synes vi er litt merkelige.» Fikk jeg fram etter en lang stund. Jeg reiste meg opp og gikk inn på rommet mitt.
Jeg trengte bare å ta på meg noen litt penere klær enn en hullete joggebukse, så var jeg klar til å gå.
Etter at jeg hadde fått tatt på meg en svart dongeribukse og en lyseblå t-skjorte, gikk jeg gjennom stuen vår og ut gjennom inngangsdøren vår.
Jeg lot tankene fly idet jeg gikk nedover hovedgaten vår.
Ziko hadde vært den som hadde tatt meg med ned til Reiret. Han hadde funnet meg på gaten en sen kveld og sagt at han ville ta meg med hjem til se selv slik at jeg kunne få meg noe mat. Jeg hadde vært livredd, men jeg hadde ingen andre. Han var den først som viste meg vennlighet etter at foreldrene mine døde.
I det øyeblikket jeg hadde satt en fot på stigen ned til Reiret, hadde jeg vært solgt. Jeg ville egentlig ikke være i Reiret, men siden gaten var mitt eneste andre alternativ, så fant jeg ut at jeg kom til å overleve lenger her nede. I starten var jeg redd for alle de skumle menneskene som myrdet andre, men det tok ikke lang tid før jeg tilpasset meg den tøffe livsstilen.
I de fem første årene mine i Reiret hadde jeg bodd sammen med Ziko. Han hadde gitt meg tak over hodet, varm mat hver dag og tusenvis av bøker. Han hadde lært meg å lese, og vi kunne sitte i flere timer og diskutere.
Jeg nådde Reirets bibliotek. I starten syntes jeg det var veldig rart at et kartell følte behov for å ha et bibliotek, men etter at jeg oppdaget gledene ved en god bok, så kunne jeg ikke ha vært mer takknemlig for det lille biblioteket. Det tok oss vekk fra den harde hverdagen vår, og lot oss drømme om vakre steder hvor ingenting var galt.
Jeg åpnet tredøren og kom inn i det velkjente halvmørke, som kun ble belyst av varme lamper på de ulike bordene. De store bokhyllene var overalt, fylt til randen av bøker i alle farger og størrelser. Støvete og blanke, gamle og nye.
Jeg gikk mellom labyrinten av bokhyller og kom fram til det lille området med lenestoler og røde plysj sofaer. Like ved satt det en gammel skikkelse ved en mahognifarget skrivepult.
Ziko så opp idet jeg satte jeg ned i lenestolen nærmest pulten hans. Det grå, halvlange håret hans hang ned fra hodet hans, og de blå brillene hans hadde sklidd ned på nesetippen hans.
De utallige rynkene gjorde at han så ut som han alltid smilte.
Ziko lyste opp idet han så at det var meg, de rosa øynene hans skinte nærmest. Han gliste bredt og alle de skjeve tennene hans kom til syne.
Ziko var en person som så det beste i alle. Han sa aldri noe slemt, og fikk alltid dårlig samvittighet når noen hadde det vondt. Han var en ganske enkel sjel, i den forstand at han ble lett påvirket av de rundt seg.
«Ivy! så koselig å se deg her. Agu, si hei.» Ziko snudde seg mot Ara papegøyen som satt vaglet på skrivebordet.
Agu ignorerte Ziko som alltid, og bestemte seg heller for å renske fjærene sine.
Ziko sukket av den sta papegøyen.
«Nå som du først er her, jeg har funnet noen gamle bøker jeg tror du vil like. De handler om gamle legender og myter sentrert rundt øynene våre. Det er en stund siden du leste om det temaet, så jeg tenkte du ville like en oppfriskning.»
Jeg nikket og gliste til Ziko. Jeg fikk alltid en stabel med bøker hver gang jeg var her, og det var sjeldent jeg hadde lest en bok som Ziko hadde anbefalt meg og mislikt den.
Nå var Ziko ekstremt smart også, takket være øyenfargen sin, så han tok sjeldent feil.
Ziko spratt opp og hastet bort til en av de nærmeste bokhyllene. Han dro ut fem bøker og plasserte dem i en stabel på pulten sin.
«Her har du noen. Jeg tror du vil finne denne her spesielt interessant.»
Ziko holdt opp en bok med tittelen øynenes opprinnelse. Den var skinninnbundet, med falmende gule sider.
Jeg reiste meg opp fra lenestolen og tok imot stabelen med bøker og var på vei til å sette meg ned i en av sofaene, da Ziko snakket igjen.
«Du, Ivy, kunne du ha tatt med deg bøkene hjem i dag? Jeg har noen ting jeg må ordne, skjønner du.»
«Selvfølgelig, Ziko. Men jeg kommer innom om ikke altfor lenge, sånn at vi kan få snakket litt sammen. Takk for bøkene, og ha det.»
Jeg gikk ut av biblioteket og ruslet oppover hovedgaten.
Da jeg kom hjem, var huset helt stille. Det var egentlig ganske deilig å ha huset helt for meg selv. Det var nesten alltid noen her, og jeg var generelt nesten aldri alene. Til og med om jeg bare skulle til Grotten, så var Jax nesten alltid med meg.
Det var selvfølgelig greit å ha en beskyttende bestevenn, men noen ganger føltes det ut som om han skulle kvele meg. Så, uansett hvor glad jeg var i han og Ruby, så satte jeg pris på å bare være omgitt av mitt eget selskap i ny og ne.
Jeg slengte meg ned på sofaen og åpnet boken som Ziko mente at jeg kom til å like, Øynenes opprinnelse.