(GIF av Nicklas)
Hei, kjære deg som leser. Tusen takk, for at du fortsatt ikke har gitt historien opp. Vennligst les beskjeden på bunnen av dette kapitlet :)
Herr. Berkley studerer Theodor i et lite øyeblikk. Han scanner ham innvendig og ut. Jeg holder pusten på Theodors vegner. For en idiot han er. Det er interessant hvordan denne gutten får meg til å ville sveve på mine ikke eksisterende vinger av ren kjærlighet, samtidig som han gir meg lysten til å smelle hodet hans inn i veggen.
«Gå ut!» brøler Herr. Berkley. Hele klassen gisper enten utrolig overdrevent, eller ser forskrekket på hverandre. Når Herr. Berkley hever stemmen sin, er det noe utrolig galt. Han hever ikke stemmen sin for alt og ingenting. Dette er noe nytt egentlig.
Theodor gliser. Er dette en lek for ham? «Men jeg har jo et prosjekt jeg må gjøre ferdig.» Hans handlinger virker taktiske og godt gjennomtenkte, men jeg vet ikke helt hva han prøver å oppnå. Hvorfor vil han gjøre Herr. Berkley så sur?
Theodor stikker ut tommelen og lillefingeren og bringer hånden mot øret, signaliserende om at han skal ringe meg. Deretter blunker han til meg. «UT!» brøler læreren vår. Med hendene i lommene trekker Theodor på skuldrene. Deretter forsvinner han ut døren. Jeg sukker. Jeg var så nærme på å prate med ham. Røre ham. Være med ham. Hold kjeft. Du virker desperat. Hva er det som går av deg? Om jeg bare hadde hatt et svar.
*
Resten av timen jobber jeg alene med oppgaven vår. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor han gjorde som han gjorde. Skal han ringe meg? Hvordan skal han få tak i nummeret mitt? Stryk det, Nicklas kommer til å gi ham det. Selv om jeg ikke ser Theodor etter timen, holder derimot Elif meg med selskap i friminuttet.
«Skjer?» spør jeg.
Hun heiser skuldrene opp og ned, mens hun setter seg på en pult. Jeg nikker, mens jeg slår meg ned på en stol. «Jeg er så forvirret.» Jeg ler av hennes formuleringsevne. Det er måten hun prater på og sier enkelte setninger som får meg i bedre humør.
«Har du tenkt til å utdype deg?»
«Jeg må finne ut av hva som egentlig skjer», påstår hun, «før jeg forteller deg dette. Jeg lover deg at du vil være den første som vil høre det.» En betryggende mine oppstår på ansiktet hennes, men jeg vet hva jeg ser. Hun er ikke sikker på ordene sine. Jeg lar det gå. Vi har ikke kjent hverandre lenge, og hun må ikke føle en trang til å fortelle meg alt allerede nå.
Det er ikke før Nicklas vinker til meg og kommer bort til oss at Elif finner ut av at hun må rekke en time. Hun klapper meg raskt på ryggen før hun peker på håndklokken sin.
«Skjer med henne?» vil Nicklas vite, når han endelig når bort til oss. Vi ser begge etter Elif der hun springer foran oss. Det løse håret hennes kastes fra side til side. Selv bakfra er hun en ekte skjønnhet. I sidesynet ser jeg følge henne varsomt med blikket. Det er måten han ser på henne som får noen alarmlamper til å blinke rødt. Ikke rødt for noe negativt, men derimot rødt for kjærlighet.
«Jeg aner ikke», svarer jeg ham fortsatt stirrende på dem begge. Elir snur seg ikke én eneste gang. Dette får meg til å undre over hva som kan være grunnen til slike handlinger fra hennes side.
«Merkelig», påstår Nicklas.
«Mhm...» Det er noe som ikke stemmer mellom dem to, og jeg må finne ut av det.
Han følger henne med blikket, helt til hun runder av hjørnet. Så fester han blikket sitt på meg. Nicklas nikker seg enig, før han setter seg ned på en stol ved siden av meg. Han folder hendene sine og spør meg: «Hvordan går det med barnet?» Jeg himler med øynene. Han får det til å virke som om jeg virkelig har et barn, eller som om det er noe veldig seriøst.
«Bortsett i fra at barnefaren bare kommer og stikker når det passer ham, så går det fint.»
Overraskende nok nikker han forståelsesfull. «Ja, jeg skjønner. Hvis det er til noe trøst, så har ikke jeg heller sett til ham hele denne uken.» Tro det eller ei, men det er faktisk ikke til noe som helst form for trøst for meg. Hvis selv ikke Nicklas vet hvor Theodor befinner seg, må det være noe alvorlig galt som er på gang.
«Han var på skolen i dag.» Med ett reiser han seg så raskt opp fra stolen sin, at den ramler bakover. Håpløst prøver han å dekke til grunnen til hvorfor han reagerte slik han gjorde.
«Var? Hva mener du med var? Hvor er han nå?» Jeg føler meg dum der jeg står trekkende på skuldrene mine. Hva annet skal jeg gjøre? Jeg har jo ingen anelse om hvor han er . Hva er det som egentlig skjer?
Flere og flere begynner å interessere seg i samtalen vår. Klassen min er altfor nysgjerrig og blander seg opp i alt som ikke har med dem å gjøre. Jeg himler med øynene. Kan ikke de la oss være i fred?
Nicklas drar meg svakt i genseren og nikker i retning døren. Sakte følger jeg etter ham. Jeg aner ikke hvor vi skal, men det virker viktig. Han passer på å holde stemmen lav, men tonen alvorlig. «Det er noe som ikke stemmer her.» Kunstpausen hans kommer naturlig. Jeg biter meg i leppa. «Theodor forteller meg alltid hvor han er på vei. Det er noe som ikke stemmer her.» Han gjentar seg selv, for å indikere hvor alvorlig situasjonen er.
Jeg krysser armene mine. «Hva tror du er galt?»
«Jeg har en liten anelse, men jeg kan ikke si noe mer.» Hva skjer med at alle skal holde alt hemmelig plutselig? Først Elif og nå ham. Tror egentlig Theodor tar kaka, men men...
«Er det noe jeg kan gjøre?» Kleint legger jeg til: «For å hjelpe liksom.»
«Faktisk så er det, dét.» Wow, dette blir spennende å høre. Han tar opp mobilen sin og peker på den. Det er nå jeg kommer på at Theodor indikerte ett eller annet om en mobiltelefon. Av ulike grunner velger jeg å ikke fortelle Nicklas om det. «Jeg skal gå og lete etter ham nå.»
«Vil du at jeg skal være med?» spør jeg. Vær så snill, og si nei. Si nei.
«Nei, da. Du trenger ikke det. Derimot kan du prøve å ringe ham. Tar han telefonen ber du ham ringe meg. Ring meg uansett om du ikke får tak i ham, okei? I tilfelle han ikke har penger på kortet, så er det greit at jeg ringer ham.» Han virker utrolig stresset, så stresset at det faktisk ikke er sunt. I hva slags fare befinner Theodor seg?
Det er ett problem med planen hans, egentlig mange, men ett av dem skiller seg ut. «Jeg har ikke nummeret hans.» Før jeg vet ordet av det svever hånden hans i luften med håndflaten opp.
«Ikke noe problem», mumler han mens jeg taster inn koden på mobilen min. Han lagrer nummeret hans og overrekker meg mobilen min igjen. «Lykke til!» sier han og gir meg en rask klem. Nicklas springer i et hastverk uten like. Når jeg ikke ser ham lenger, forstår jeg hvor alvorlig denne situasjonene egentlig er. Hva er det som går av Theodor? Hva er det som er galt? Jeg har så mange spørsmål, men dessverre er det ingen som kan svare dem.
Timen min begynner ikke før om ti minutter til, så jeg bestemmer meg for å ringe Theodor. Bitende på tommelneglen plasserer jeg mobilen inntil øret. For hver ringelyd som høres mister jeg håpet. Håpet faller og tårene veller seg opp i øyekroken. Hvorfor vil jeg grine? Han er ikke vennen min engang, men likevel bryr jeg meg for mye om ham.
«Avena.» Stemmen hans er rolig. Litt hes, men ellers virker han ikke opprømt eller sint. Det er vel et godt tegn? Jeg antar det. «Avena?» Hvordan vet han at det er meg? Har han nummeret mitt? Det må vel være Nicklas som har gitt ham det.
«Theodor», begynner jeg. Stemmen min kommer ut som hvisking. Hvordan skal jeg ordlegge meg. Panisk forklarer jeg ham at jeg ringer på kommando av Nicklas.
«Å...» Tonefallet faller og mer blir det ikke sagt. Dumme, dumme, Avena. Kan du ikke la være å si unødvendige ting?
«Han ba deg ringe ham. Nicklas er bekymret.» Rett etter jeg har sagt mitt, merker jeg noen bevegelser i sidesynet. Jeg himler med øynene når jeg ser hvem det er. Katherine, den største bitchen i klassen, som tilfeldigvis også har kapret Evan, den gutten Sylvia liker så godt, stirrer på meg med store øyner.
Jeg rynker pannen og går vekk fra henne. Makan til frekkhet!
«Det er han nok.» Nå høres Theodor litt nedfor. Den største muskelen i kroppen som man kaller for hjertet, banker svakt i brystkassen min. På grunn av Theodor og hans humør vil ikke den slå som før.
Bare for å høre stemmen hans igjen, spør jeg: «Har du det greit?» Hjertet virker tilfreds. Det gjør mindre vondt å trekke pusten. En kynisk latter kommer fra den andre enden. Det er ingen tvil om at det er Theodors latter.
«Spør du på kommando av Nicklas?» Jeg rister på hodet og lar stillheten fylle tomrommet. Når jeg endelig bestemmer meg for å si noe, er det i tillegg ærlig.
«Nei, det var på kommando av hjertet mitt.» Jeg er ikke sikker, men jeg tror Theodor mister munn og mæle i et lite sekund.
«Oi da...Hva forteller hjertet ditt deg nå?» Enhver annen dag ville jeg ha holdt kjeft, men jeg har plutselig munndiare og han har en trang til å stille de rette spørsmålene.
«At du burde fortelle meg hvor du er nå, slik at vi kan slutte å bekymre oss for deg.»
«Vi?»
«Ja, Nicklas er-» Han avbryter meg. Ordene mine ser ut til å amusere ham.
«Ikke prøv å bortforklare noe som helst nå, Avena. Jeg vet hva jeg hørte. Si meg: Er du bekymret for meg?»
Elevene strømmer mot klasserommene nå. De ti minuttene har gått forferdelig fort. «J-ja, selvfølgelig. Hadde ikke du vært det hvis-»
«Hysj, ikke prøv å forklare noe som helst. Jeg ville bare høre deg si at du bryr deg.» Jeg sa jo ingenting om at jeg bryr meg om ham, men jeg lar ham tro hva han vil. «Jeg kommer og henter deg.»
«Hva? Jeg er på skolen altså.»
«Jeg vet.» Han romsterer med noen nøkler høres det ut som. «Jeg kommer nå. Vent på meg ved kjøpesenteret. Ser lærerne deg skulke vil det skape problemer for deg.» Uten hell prøver jeg å avbryte ham. Han vil ikke høre.
«Theodor, kan du ikke ringe Nicklas? Han er som sagt redd for deg, og han har gått ut for å lete etter deg. Kan du ikke prøve å-» Hvordan skal jeg forklare ham at jeg ikke vil skulke skolen uten å virke som en feiging?
Plutselig oppfører Theodor seg barnslig og umulig: «Ja, vel. Da får du ha det så godt. Ikke tenk på meg.»
Jeg sukker. Jeg kommer til å mislike meg selv for dette, men jeg er ganske sikker på at dersom jeg ikke sier meg enig vil jeg angre i lang tid framover. Noe stemmer ikke med Theodor og han trenger hjelp. Muligens kan jeg være hjelpen hans. Hvem vet? «Greit. Greit. Jeg kommer. Du bør skynde deg, ellers stikker jeg bare.»
«Kan jeg ikke se for meg», ler han i den andre enden, «jeg er der om fem. Prøv å ikke savne meg for mye.»
__
Hva tror du er greia mellom Elif og Nicklas?
Hva skjer med Theodor?
Jeg skal ikke prøve å forklare hvorfor jeg ikke har vært flink til å oppdatere. Tror alle vet hva jeg snakker om når jeg sier: Skole og tentamener/prøver
Fikk mange positive tilbakemeldinger på innboks angående spørsmål og svar tingen jeg la ut. I tillegg var det noen som ikke forstod det helt, og derfor skal jeg forklare det nå:
Har du noensinne hatt noen spørsmål du har hatt lyst til å stille karakterene i denne boka? Nå har du sjansen.
1. Skriv hvem spørsmålet er til
2. Skriv spørsmålet
3. Du kan stille så mange spørsmål du vil
SEND SPØRSMÅLENE PÅ MELDING TIL MEG, SÅ SKAL JEG LAGE ET KAPITTEL MED BÅDE SPØRSMÅL OG SVAR
Kommenter en grønn emoji hvis du har lest hele greia
Vote, så kommer det en ny del allerede i natt :)
NatalieChic