Gjennom Maryl sin synsvinkel
"Ahh!" brølte jeg mens jeg sprintet nedover trappen. Tante kastet en brun papirpose til meg hvor frokosten min lå i, og jeg fortsatte nedover gaten. Var det virkelig mulig å forsove seg igjen?!
Skolen hadde allerede begynt for ti minutt siden, så jeg måtte virkelig løpe for harde livet.
Den skyhøye gullporten kom nærmere meg, og som vanlig stod William og Paul der.
"Maryl Winston. Hvorfor er du for sen?" spurte Paul strengt.
"Jeg.. Forsov.. Meg.." sa jeg andpustent, og prøvde å få tilbake pusten min etter den uhyggelige morgentrimmen.
"Beklager, men vi åpner ikke portene igjen før skolen er slutt. Du vet godt selv at portene stenger med en gang skoleklokken ringer inn." snøftet Paul.
"Å, kom igjen! Jeg er bare ti minutt for sen!" klagde jeg, og ristet i porten.
"Paul, åpne porten." sa William, og så bort på tvillingbroren sin.
"Du vet selv godt hva reglene er," freste Paul. "Så hvorfor skal hun alltid være et unntak?"
William så litt lei seg ut, så det hadde helt sikkert skjedd noe. Jeg hadde virkelig lyst til å bryte inn og gi Paul en skikkelig skjennepreken, men tørte ikke når Paul var i dette humøret.
"Fordi hun er vennen min." sa William plutselig.
"Å jaså? Bare fordi hun er vennen din, så betyr det ikke at vi kan bryte reglene." spyttet Paul.
"Kan du ikke bare være snill for en gangs skyld?" freste William. Paul så ut til å bli overrasket over at William tørte å snakke imot han. "Jeg er så himla lei av at du skal være så sur hver dag og hele dag! Jeg vil ha tilbake den glade broren min! Broren min som jeg kunne le med, være med, og snakke med uten å være redd for at du skal kjefte på meg!"
Paul stod helt stumt i ro, og stirret på William. Han åpnet porten, og lot meg få gå inn. Jeg løp inn til skolen, og snudde hodet mitt før jeg gikk inn. Tvillingbrødrene stod der, og snakket med hverandre. Jeg gikk fornøyd inn når jeg fikk se at de klemte hverandre.
***
"Unnskyld for at jeg er sen!" ropte jeg, og kjente alle blikkene av elevene på meg.
"Sett deg ned, Maryl." sa Mrs. Clifford.
Jeg trippet fort bort mot plassen min, og satte meg ned. Raphael hevet det ene øyenbrynet sitt, og gav meg et spørrende blikk om hvorfor jeg kom så sent.
"Jeg forsov meg." hvisket jeg, og trakk av meg den navy blå blazeren min.
Raphael gliste, og så på meg lenge.
"Hva er det?" spurte jeg.
"Skjorten din er åpen." hvisket han, og stjal et kyss fra meg før han lente seg tilbake mot vinduet.
Jeg så ned på skjorten min, og rødmet med en gang. Fortere enn lynet knappet jeg igjen skjorten min før noen andre elever ble oppmerksom på meg, og fikk se det lilla undertøyet mitt.
"Du kunne ikke si det litt før engang?" freste jeg, og fikk absolutt ikke rødmen vekk.
"Jeg ville nyte utsikten før den forsvant." gliste han, og fikk meg til å rødme enda mer.
"Uansett, dette er virkelig den siste gangen du får se det." hvisket jeg hissig.
"Det skal vi bli to om." flirte han, og blunket.
***
Det var virkelig blitt kaldt ute, men uheldigvis snødde det ikke.. Det var minst fem grader ute, så alle elevene holdt seg inne i hallene når vi hadde friminutt - noe som førte til at det ikke ble like stor plass inne som før. Flere elever satte seg ned på gulvet siden sofaene og stolene var allerede tatt, mens andre stod oppreist.
Jeg, Raphael, Wendy, Ryan og Collin hadde desverre ikke klart å få noe sitteplass, så vi satt på gulvet ved siden av en ovn.
Raphael satt inntil veggen mens jeg satt trygt inni armene hans på fanget hans. Wendy satt foran oss, Ryan ved siden av Wendy, og Collin ved siden av oss.
"Hva skal dere denne julen?" spurte Wendy plutselig, og tygget på blyant.
"Hvorfor lurer du på det?" spurte Collin.
Wendy sukket, og gav Collin et blikk som sa: Er du dønn seriøs? Skjønner du ikke hva jeg mener?
"Jeg lurte på om dere blir med å feire den med meg, siden foreldrene mine skal feire den hos foreldrene til Ryan, men jeg orker ikke det." sa hun.
"Så derfor skal jeg feire den med henne." sa Ryan.
"Jeg kan godt bli med å feire den med dere." sa Collin, og løftet på skuldrene som om det ikke var noe problem.
"Tanten min skal reise til Liverpool for å feire julen med faren min og lillebroren min, men jeg vet ikke om jeg skal bli med henne." sa jeg, og lekte med hendene til Raphael.
"Du da, Raphael?" spurte Wendy, og fikk et overrasket blikk fra han.
"Er jeg også invitert?" spurte han.
"Selvfølgelig! En venn av Maryl, er en venn av meg, uansett om jeg liker personen eller ikke."
"Å, jeg vet ikke helt. Jeg kan hvis Maryl skal, men hvis ikke, så blir jeg med bestefaren min til Brighton for å feire den med resten av familien." sa han.
"Å, kom igjen! Det hadde vært så sykt koselig hvis vi alle hadde blitt samlet til julen! Så kan vi få med oss Marcus og Eric!" sa Wendy, og så drømmende på veggen foran seg.
"Jeg skal snakke med tanten min om jeg kan." sa jeg.
"Jeg kan gå og snakke med Eric." sa Collin, og reiste seg opp fra gulvet. Ryan og Wendy fulgte etter han, og gikk for å lete etter Eric som var mest sannsynlig med Alex og den gjengen.
"Har du lyst til å feire jul med de?" spurte Raphael, og kysset meg i nakken.
"Selvfølgelig har jeg lyst til det! Men jeg vet ikke om jeg kan, siden jeg har ikke sett faren min og lillebroren min på lenge." sukket jeg.
"Når er det du skal feire den med de?"
"Vi pleier alltid å feire den 24.desember, siden faren min jobber alltid 25.desember."
"Da kan du jo feire julen med oss og familien din!" sa han, og kysset kinnet mitt.
I England, så feirer vi julen alltid 25.desember, og 24.desember er på en måte lillejulaften, så det passet jo egentlig bra å kunne feire lillejulaften med familien min, og julaften med vennene mine.
"Greit." smilte jeg, og snudde meg for å kysse Raphael.
_________________________
Unnskyld for en kjedelig del..
Vote og kommenter for mer!
Å, dere aner ikke hvor utrolig glad jeg ble for å høre at dere gleder/vil ha en bok to!
Det kommer kanskje en ny del i morgen hvis jeg får tid!