Gjennom Maryl sin synsvinkel
Jeg løp ned trappene og kræsjet i noen. "Au.." klynket jeg og så opp på hvem jeg hadde kræsjet i. Der stod Henry og så bekymret på meg.
"Mais cher quand.. Hva gjør du her, mon chéri?" spurte han og tørket vekk en tåre som rant nedover kinnet mitt.
Jeg begynte å hulke, og gikk inn i de åpne armene til Henry.
"La oss gå hjem." hvisket han og førte meg ut fra huset. Han holdt rundt meg hele tiden mens han førte meg til tante sin svarte Audi. Jeg satte meg inn i passasjersetet og så rett frem.
Det føltes som om hjertet mitt knuste, bit for bit.
Henry satte seg inn bak rattet og så på meg lenge. "Hva har skjedd?" spurte han forsiktig og holdt hånden min.
Ja, hva er det som egentlig har skjedd? Raphael var jo ikke direkte utro, pluss at vi var jo aldri kjærester akkurat.
Jeg ristet bare på hodet for å vise at jeg ikke ville snakke om det.
Henry startet motoren og kjørte ned oppkjørselen.
"Hvorfor har du egentlig tante sin bil?" spurte jeg og tok på meg setebeltet.
"Ryan ringte meg og sa at du var på en fest. Han sa og at du trengte hjelp, så jeg fikk låne bilen hennes." sa han og så rett frem ut av vinduet.
Varmen fra viftene omsvøpte meg, og fikk meg til å bli søvnig. Jeg lukket øynene og lot søvnen ta meg til drømmeland.
***
Gjennom Henry sin synsvinkel
Det så ut til at Maryl hadde sovnet. Hun så så fredelig ut der hun lå uten bekymringsrynkene sine i pannen og øynene lukket fra virkeligheten.
Jeg har en ekkel anelse om at grunnen til at hun gråt var på grunn av en gutt. En gutt med navnet Raphael.
Jeg sukket oppgitt og kjørte inn i en tunnel. Lysene var dempet, og biler kjørte forbi oss.
Hvis jeg noen gang skulle få en sjanse til å snakke med Raphael, så skal jeg kjefte på han fordi han fikk Maryl til å gråte. Jeg kommer ikke til å bry meg om han slår meg eller tyr til vold, siden han skal i alle fall ikke få lovt til å knuse Maryl sitt hjerte.
***
Jeg bærte Maryl opp trappene i bride-style. Tanten hennes hadde lagt seg for lenge siden, så hele kaféen lå mørklagt. Jeg bærte Maryl inn på rommet hennes og la henne forsiktig ned på sengen hennes.
Jeg lå meg ned ved siden av hun og kysset hun på pannen. Til slutt sovnet vi begge.
***
Gjennom Raphael sin synsvinkel
Jeg braste ned trappene og ned i folkemassen.
"Raphael!" ropte Felicity og løp bort til meg. "Skal vi ha det litt gøy?" smirket hun og kysset meg på kinnet.
"Nei." sa jeg kort, men bestemt. Jeg måtte løpe for å finne Maryl.
"Kom igjen! Det er ikke sånn at du har takket nei før.." sa hun og kysset meg ned halsen.
"Felicity.. Ikke nå. Jeg har ikke tid til deg lenger." sa jeg og utløste plutselig en bombe.
"Hvorfor ikke?! Hvis det er hun Maryl, så er hun ikke verdt det! Hun er bare en dramatisk hore som skal lage oppstyr av absolutt alt!" freste hun.
"Maryl er absolutt verdt bryet, i forhold til deg. Takket være deg mistet jeg bestevennen min, og jeg gidder faen meg ikke å gi opp Maryl bare på grunn av en tøs som deg. Fjern deg." spyttet jeg og dyttet hun vekk. Jeg trampet ut av huset og gikk inn i cabrioleten. Motoren brølte, og jeg kjørte til Maryl.
***
Det så ut til at kafèen var stengt, så jeg kunne ikke komme meg inn. Jeg gikk inn til min egen leilighet, og kastet bilnøklene på kjøkkendisken. Jeg småløp inn på rommet mitt og trakk gardinene fra. Jeg skulle akkurat til å åpne vinduet, men stoppet opp når jeg så at Maryl lå i sengen og sov med Henry som holdt rundt hun.
For å være helt ærlig, så stakk det faktisk i hjertet mitt. Brystet mitt knøt seg sammen, og jeg trakk gardinene sakte tilbake. Jeg dumpet ned på sengen og sovnet med noen få tårer på kinnet mitt.
Nå var det helt sikkert at hun var vekke fra livet mitt.
***
Gjennom Maryl sin synsvinkel
Jeg våknet med at noen armer lå rundt meg. "Raphael..?" spurte jeg søvnig og gjespet.
"Beklager, det er nok meg." sa en velkjent stemme. Jeg snudde meg og så rett inn i øynene til Henry.
"Å, unnskyld." sa jeg og rødmet svakt. Jeg hadde drømt om daten jeg og Raphael hadde for noen dager siden. Bare tanken på det fikk meg til å få tårer i øynene.
"Ikke gråt." hvisket Henry og kysset meg på pannen. Jeg hulket og kjente at tårene strømmet nedover kinnet mitt.
"Men det gjør så vondt." klynket jeg og prøvde å tørke vekk tårene i en fei.
"Jeg vet, men det kommer til å gå over," trøstet han og hysjet på hulkene mine. "Du kommer til å klare deg gjennom dette."
Ordene hans beroliget meg, men jeg var fortsatt irritert og forbannet på at dyrehagen i magen min fortsatt levde hver gang jeg tenkte eller så på Raphael.
Kjærlighet suger virkelig.
_________________________
Uff, hvordan skal dette gå?
Vote og kommenter for mer!
Spørsmålene og svarene kommer desverre ikke i denne delen siden det ikke var så mange som spurte. Men det er bare til å spørre! Kommer kanskje en lengre del hvis jeg får mange spørsmål og votes?
Uansett, dere er fortsatt mine herlige lesere som jeg ikke ville ha byttet ut med noen andre!