Forgive me

Kapittel.5 Dannyyy <3 (Bilde: Ethan)

Pust Belle.. Pust.
Sakte inn, rolig ut. Og igjen.

Mobilen var plassert opp til øret, og hendene dirret nervøst. Hva skal jeg si?
Pust igjen Belle. Ikke glem å puste!

"Hallo? Hvem snakker jeg med?"
Jeg hopper litt bakover i senga av den plutselige stemmen mot øret mitt. "J..ja"
Jeg facepalmer meg selv. Han spurte fankern meg hvem han snakker med, og jeg svarer 'ja' åh..! Idiot Belle..
"Uh, hallo?" Jason's stemme kom igjen opp til øret mitt, men denne gangen svarte jeg. "D.. Det er Belle" mumler jeg. Raskt blir det helt stille i den andre enden.

- som om han stoppet å puste..

"J.. Jason?" Mumler jeg, "er du der?"
"Jeg greier det ikke" var alt jeg hørte, like etterfulgt av ett høyt, klart 'beep'
Han la på.
Hva mente han med det?

Jeg slenger mobilen min frustrert på senga. Jeg burde visst at dette kom til å skje! Selfølgelig vil han ikke ha meg lenger. Han har jo sikkert funnet en annen. Han kan få hvem som helst! Den 'hvem som helst' er ikke meg.

Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg kan ikke bare sitte her å furte. Mat? Mat.

Jeg reiste meg sakte opp av senga og somlet meg bort til kjøleskapet.

Ingen verdens ting..

Jeg sukket høyt før jeg dro opp mobilen min fra lomma. Klokka er kvart over 12. Da må da vell Danny vere hjemme igjen fra besøket hos Seline? Jeg ringer han jeg.
Desperat etter noen å få pratet med, trykket jeg på 'Danny' på telefonlista mi, og bare litt senere hørte jeg stemmen hans dukke opp i den andre enden.

"Hey Isi!" Sa han hypert. Jeg smilte.
"Hei, kan du komme over?"
"Det er tydelig at du har noe å fortelle meg, så om jeg kommer må du love spytte det ut sistah!" Jeg hørte hans bestemte, men også ganske tullete stemme i den andre enden igjen, og lo svakt.
"Jeg lover, det skal jeg.." Mumlet jeg, og ble litt trist igjen da jeg startet å tenke på hvorfor jeg egentlig ringte Danny. Fordi jeg var deppa over hva Jason gjorde.
- Ikke det at å legge på er noen big deal, men det føltes bare liksom litt sårende på en eller annen måte. Ikke spør meg hvordan.
"Da kommer jeg nå! Er der om cirka 5-6 minutter max!" var det siste jeg hørte før han la på. Danny.. Åh Danny.

Jeg somlet meg igjen tilbake til senga mi og stupte ned med hodet først.

Her skal jeg ligge til Danny kommer..

Jeg spisset ørene. Jeg tror dørklokka ringte!
"Kom inn!" Ropte jeg høyt, men det kom vell mest ut som middels høy mumling ettersom hodet var godt trykt ned i den tjukke madrassen. Imens jeg hadde lagt her og tenkt på alt og ingenting med hodet fortsatt nedi senga, hadde jeg ikke merket at Danny satt rett vedsiden av meg nå, for plutselig hadde jeg kjent en hånd på ryggen min. "1. Løft opp hodet, 2. Gjør nummer 1 nå pronto! -og 3. Snakk!" Hadde han sagt, og jeg gjorde som han sa.

-løftet opp hodet 'pronto,' og startet å snakke ut om alt som hadde skjedd hittil.

"Jo.. Altså-" startet jeg, men selfølgelig avbrøt han raskt. "Jo.. Altså' fortell!" sa Danny og stirret på meg. "Relax, Du avbrøt meg midt i setninga!" Sa jeg irritert, men fortsatte. "Det som skjedde var at da jeg kom hjem igjen fra møtet med vennene dine, tenkte jeg på hva du hadde sagt. Ringe Jason altså. Jeg gjorde jo det da tilslutt etter litt tenking.." Jeg tok en liten pause, før jeg nok en gang startet på igjen. "Det tok litt tid før han svarte, men han svarte jo til slutt, o-"
Nok en gang avbrøt Danny meg. "Hva skjedde så da?!" Sa han ganske spent. Jeg stønnet høyt, irritert. "La meg snakke mann!" lo jeg, og for min fjerde gang startet jeg på igjen. Greit.
"Og han spurte hvem han snakket med. Jeg greide å rote det litt til, og svarte 'ja,' men, så svarte jeg jo navnet mitt etterpå. Da jeg sa det var meg reagerte han skikkelig rart. Først så ble alt stille hos han, og så poof! Han la på." Avsluttet jeg.