Forgive me

Kapittel.14 Er du kjæresten hans? (Bilde: Jason)

Matpausen etter andre time

Jeg sitter rundt ett bord i kantinen sammen med Adelaide og Vienna.
Begge jentene er nok så pratsomme, men om jeg er nødt til å si hvem som er den mest pratsomme her må det vere Adel.
Når hun først har startet, stopper hun aldri altså!

"Hva? Han kalte deg kjæresten hans, kysset deg og stakk!?" Sier Adel og ser på meg med åpen munn. "Nå tror alle at dere er sammen, hvordan skal dere få ordnet opp i dette?" Spør Vienna. Jeg sukker og trekker på skuldrene. "Helt ærlig aner jeg ikke, og jeg har en liten følelse på at dette ikke kommer til å ta slutt med det første," mumler jeg og hinter til en jente som kommer gående fra bordet bak oss, mot meg.

Adelaide og Vienna følger hun med blikket. - eller rettere sagt, de stirrer.

"Ikke stirr!" Hvisker jeg, men neida. Ikke tale om at de slutter med å stirre.

Jenta stopper rett vedsiden av meg og bare ser på meg, før hun til slutt får ut fingeren og sier noe.

"Hey, du er hu der jenta, jo!" Sier hun og smiler. Jeg ser spørrende på hun.

Hu der jenta?

Hun merker at jeg er forvirret, og sier fort en ny setning.

"Kjæresten til Tristan."
"Åh, ja," mumler jeg fort, og faker fram ett lite smil.
"Gir du meg en autograf, er du snill?" Spør hun og smiler vennlig. Jeg nikker sakte.
"Ja, ok."

Hun rekker meg en liten blokk, og jeg skriver selvsagt under på den, før jeg smiler høflig til henne.
Jenta går tilbake til bordet sitt, og etterlater Vienna og Adel med forvirrede blikk.

"Hva faen skjedde nå?" Spør Vienna og hever øyebrynene. "Språk, Vienna! Språk," kjefter Adel, og jeg ler lavt og rister på hodet. "Jeg aner ikke. Sikkert på grunn av de derre kjæreste-ryktene, og nå som alle tror jeg er sammen med Tristan vil de ha auto," sier jeg og gliser.

"Hvor mange autografer har du skrevet idag da?" Spør Adel og rynker pannen. "Fem autografer," mumler jeg. "én i første time, én i første friminutt, to i andre time og den som var nå da."
De ler. "Som at du er populær," sier Adel.
Jeg tenker over det før jeg svarer.
"Jeg, populær? Den første dagen på skolen overså alle meg," ler jeg. "Åh," mumler Vienna, og starter å le selv.

*

"Stille!" Hysjet læreren oss.
"Jeg skal plukke ut én og én til å gå opp til tavlen for å si en spansk setning. De som ikke greier det får ekstra lekse!"

Jeg sukker. Ja, vi har spansk, og verken Adel eller Vienna er her, men gjett hvem som er det da...

Jason!...

Spansklæreren, Mrs. Cabana, skannet rommet etter ett lett bytte.

Jeg biter tenna sammen, for helt ærlig er jeg ikke særlig flink i spansk, og det hvet Adel og Vienna. Til og med Jason hvet det.

"Frøken Lyndon, usted es el primer."

Faen. Jeg er god nok i spansk til å vite at det betyr at jeg er først.

"Eh," mumler jeg imens jeg går opp.

Jeg ser raskt på Jason ettersom han er den eneste jeg kjenner i dette klasserommet, og mimer: "hjelp," til han.

Alle i klassen har rettet blikket sitt mot meg, og jeg ser på læreren.

"Ok, Frøken. Lyndon, du skal si følgende setning på spansk," starter hun.
Jeg nikker nervøst.
"Jeg heter Isabelle. I Afrika lever det elefanter."

Vel, de setningene var jo ganske enkel. Spesielt den første. Kansje litt for enkle? Føles ut som sånne setninger vi øvde på i første og andre klasse...
- Bare ikke på spansk da.