Forgive me

Kapittel.11 Ja Greit... (Bilde: Jason)

Lørdag, klokken fem på ettermiddagen

"Møt meg og noen av vennene mine i parken ved skolen, ingen Nicole,"

Det var meldingen jeg fikk for noen minutter siden av Jason. Han hadde tekstet meg. Det var som om alt det som hadde skjedd igår, var glemt hos han. Det var det ikke med meg.

Hva skal jeg svare?

Greit, det er ingen Nicole der, men vennene til Jason er der, og jeg hvet ikke hvordan de er. Om de er som Jason vil jeg egentlig ikke møte de. Jason var en skikkelig frekkas før jeg ble skikkelig kjent med han.

Jeg sukker lavt.
Vel, jeg vil ikke akkurat svare nei heller.

"Ja, greit... Er der om cirka fem minutt,"

Jeg legger mobilen tilbake i lomma og går ut i gangen på den nye leiligheten min. Jeg smiler svakt for meg selv imens jeg tar på meg noen hvite converse, en svart tynn cardigan og noen svarte, fine solbriller.

Det er fortsatt ganske varmt i luften ettersom sommerferien nettop sluttet, så sommeren er på en måte ikke helt over enda, kan man si.

Jeg starter å gå mot skolen i stillhet.
Alt jeg hører er raslelyden fra trær og busker, og småfuglene som synger små sanger. Håret mitt blafrer i den milde vinden imens solen skinner sterkt mot øynene mine.

Etter litt gåing kommer jeg til slutt frem.

Øynene mine streifer rundt etter han.

Der!

Jeg smiler mot han og vennene hans.
Til sammen er de sju folk.
Jason og fire andre gutter, pluss to jenter.
Gutten som står på Jason's høyre side har blondt hår og lysegrønne øyner, men gutten til Jason's venstre side er ganske så motsatt. Han har mørkebrunt hår, ganske rocka stil og håret er rufsete. Ikke litt motsatt...
Veldig mye motsatt.
Han blonde sitt hår var satt opp litt sånn som Zayn, broren min sitt hår.
Bak Jason var det også to andre gutter som stod og pratet.
Han første hadde mørkebrunt hår, stylet litt rufsete, lyse lysegrønne øyner og ett...
Ganske så fint smil...
Stilen hans var litt som Jason sin.

Okay, han ved siden av han duden med det fine smilet, har helt kullsvart hår som Ethan, mørkebrune øyner og samme stil som gutten som stod til høyre for Jason.

De to jentene har ganske så lik stil.
Begge går med hvite bluser, men den ene av dem har ett litt kort, lyserosa skjørt på seg, isteden for jeans som den andre har.
Dessuten har den første av de blondt hår, og den andre har brunt.

Jason smiler tilbake til meg, og vinker meg bort til dem.
Jeg smiler forsiktig og går mot de, noe som retter alles blikk på meg da jeg har kommet helt bort til Jason og vennene hans.

"Hvem er detta 'a, Jason?"
Det var gutten til Jason's venstre side som sa, så tydelig vis har ikke Jason fortalt at jeg skulle komme, noe som gjør meg mer nervøs enn hva jeg var isted.

"Dette er Isabelle, En venn av meg fra hvor jeg bodde før, Travon" Sier Jason, og ser fra meg og så tilbake til gutten som tydeligvis heter Travon.

Det er sårende å høre ordet 'venn,' av Jason, men det er jo sant. Vi er bare venner, selv om jeg av og til ønsker vi var noe mer.

"Kult," Mumler Travon nok så uinteressert, og snur ryggen til oss for å prate med han blonde fyren.
Jason smiler skjevt til meg. Jeg biter sammen tennene. Han liker meg tydeligvis ikke. Vel, jeg liker ikke han heller nå om han skal vere sånn.

"Hey, Jeg er Tristan."

Jeg snur meg mot den plutselige stemmen, og der står han. Gutten med det fine smilet.
"Uh, Eh. Hei," Smiler jeg og rekker fram hånden. "Isabelle, men kall meg Belle."
Han gjengjelder smilet, rekker fram sin egen hånd og rister min.
Han virker da snill...
Smilet hans virker snilt.