Forgive me

Kapittel 23; Jeg trengte ikke din hjelp

Bilde; Ya know, It's Travon❤️
Or should i say Kian?😏

<>|<>

Jeg vrir meg svakt og kjenner en sterk smerte flamme seg opp i ryggen min og kryper seg videre rundt om på kroppen min.

Jeg slipper ut ett høyt klynk, og plutselig hører jeg flere stemmer rundt meg.
Den ene av dem gjenkjente jeg fort.

"️Oh my, she's awake!" Hører jeg Danny synge. Jeg slipper ut en lav latter, men med ett kjenner jeg at smerten bare blir større av det. Jeg piper lavt.

"Noh! Fy, ikke le!" Sier han strengt, men selfølgelig var det litt humor i stemmen.

Skal ikke han få meg til å ikke le, så jeg ikke får vondt?

Danny, du hjelper ikke!

"Du hjelper ikke med det der Daniel." Hører jeg han si. Nei vent, dette var ikke Danny's stemme?

Denne stemmen var mørkere.

Faen.

Jason.

"Kall meg Danny, duh!" Hører jeg Danny si med sin litt pripne stemme.

Jeg åpner øynene og vender meg raskt til lyset, før jeg så ser bort på de to skapningene som står vedsiden av meg, med en litt høyere dame kledd med hvit jakke.

Helsesøster, helt klart.

"Er hun bra nok til å dra?" Spør Danny til helsesøsteren. Hun biter svakt på en penn imens hun ser gjennom noen papirer før hun titter bort på Danny igjen gjennom de smale brillene sine.

"Ja, men hun burde ikke gå for mye. Ikke bevege seg i det hele tatt faktisk. Hun må rett hjem." Svarer helsesøsteren.

Ikke bevege meg nei...
Noe mer kansje? Ikke spise?
Åh hærregud...

"Foresten så kan hun heller ikke spise på en halv time. Halsen hennes trenger hvile."

Seriøst?
You must be kidding me now, right?

"Thank god." Svarer Danny og smiler vennlig til dama. "Hade."

Jason kommer bort til meg og hjelper meg opp. Jeg passer på å se ned hele tiden så vi ikke får øyekontakt.

Det er det siste jeg vil akkurat nå.
Men jeg må innrømme at det ikke hadde skadet å bare ta en liten titt på de fine øynene hans... Kansje leppene også faktisk...

NEI, det mente jeg ikke!
Jeg mente... Ostepop. Helt klart.
Tenk dere om. Det gir mening.

Vi går i retning mot en så alt for kjent bil.

Jason's gule lamborghini.

"Hvorfor går vi til bilen din..." Mumler jeg uten å se på han. Jeg må støtte meg på Jason for å ikke falle ned på bakken.
Helt ærlig så føles det ut som hele meg snart tar fyr.

Jason smiler til meg og gir meg det blikket.

"Søta, det er nettop fordi Danny ikke har bil, og jeg skal kjøre oss hjem til deg så du får forklart til oss hva som skjedde på skolen idag."

Jeg står der med halvt åpen munn og bare ser på han. Selv merker jeg ikke at jeg gjør det.

Han ga meg «blikket,» før han så kalte meg søta...

Rolig Belle... Pust.

Ikke før jeg hører han le den perfekte latteren sin skjønner jeg at munnen min fortsatt er åpen.