18. Bittet av Anneli96

934 41 8
                                    

LOGAN*

1. År siden:

Mørket hadde lakt seg. Tungt og stille.

Det var enda tidlig, men sola hadde allerede gått ned. Trærne blåste her jeg sto, midt inne i skogen. De andre var fortsatt ved bålet utenfor hytten. De lo og hadde det koselig.

"Gå og hent litt ved, er du snill?" Hadde madelen sakt mens hun lo av noe Ethan hadde sakt. Jeg hadde tenkt meg om også sakt:

"Nei." Jeg hadde sett på henne og smilt, som det sta beistet jeg var. Jeg så ansikts utrykket hennes. Hun var ikke fornøyd med svaret mitt. Så jeg vendte øynene mine mot flammene forran oss i stede.

"Jo! Det er din tur nå!" Hun hadde dyttet meg lekent og dratt meg opp i stående stilling.

"Greit. Fint." Hadde jeg sakt og smilt til henne. Jeg hadde gitt meg tidlig, for jeg visste allerede hvor denne samtalen sluttet, og jeg kom ikke til å vinne uansett. Jeg trengte ikke Ethan får å vite at det ikke kom til å gå min vei. Vi skulle jo ha det koselig, så hvorfor krangle?

Nå som jeg var her, midt ute i skogen - her hvor vi hadde lakt allt som var av ved, ville jeg skjekke litt rundt. Siden jeg heller ikke hadde vært her så mye, hadde jeg ikke hatt tid til å sjekke omgivelsene.
Faren min og moren min hadde akkurat innredet hytten - som de hadde kjøpt for noen uker siden, og den hadde blitt fem- stjernes. Men selv om den ligger midt ute i skogen, er ikke E6 så langt unna.

Plutselig hørte jeg en bil som skrenset, og hang på hornet.

Lyden var høy og øredøvende.

Plutselig skjedde alt veldig fort.

*Logan, du må komme deg ut til hovedveien! Nå! det haster!* Setningen ble hangende i hodet mitt. Ethan avsluttet stille med at det var snakk om liv eller død.

Med vampyr fart var jeg fremme bare på noen sekunder.

Det var masse røyk, svart tykk røyk Og det var to biler. Eller det som var igjen av dem. Den ene bilen- en blå volkswagen Golf (2000 model), var det ikke mye igjen på. Fronten var på en måte trykket inn mot baksetene. det var en hel del blod. Mannen- som etter hans lukt og dømme, var i ruset tilstand, var død. Det var blod i veien, i bilen og på front ruten. Å, herregud..

Men det ble så mye værre, da jeg hørte noen snakke.

"Hje...lp..."

Det var en snøvlende mannestemme. Den kom fra den andre sølvfargede bilen. En stasjonsvogn- toyota avensis.

Jeg løp bort til toyotan og så at front døren på førersiden var borte.

I førersetet satt det en voksen dame, kanskje i slutten av 30, begynnesen av 40årene. Ved siden av henne satt,det som så ut som sønnen hennes, kanskje rundt 9år gammel. Kvinnen hadde et blodig, dypt kutt i pannen og verken så eller hørtes ut til å puste. Gutten pustet heller ikke. Alle i denne bilen hadde fått seg litt av et slag.

Jeg gikk et skritt til siden og åpnet den døren med sotede vinduer. En mann, sannsynlig vis litt eldre en kvinnen, lå halvveis ned i setet. Det så ut som om han lå over noen. Som om han beskyttet noen. Det var denne mannen som hadde snakket. "Hj..el...p... Datt....e..r.. væ..r så sn...ill.." Ordene hans ble borte med engang han hadde sakt dem. Han ble stille og hjertet hans- som nesten ikke slo, stoppet.

Jeg fant ut a jeg måtte handle veldig raskt.

Jeg lente meg inn i bilen og flyttet litt på mannen. En jente, i tennårnene, kom til syne. Jeg flyttet meg raskt rundt bilen og røsket i håndtaket til døren der jenta var på innsiden. Den rikket seg ikke. Av det jeg kunne høre dunket hjertet hennes, men hun tok sine siste åndedrag. Jeg dro og røsket i døren til den røyk av i hengslene, og jeg kastet den fra meg.

Det første som møtte meg var alle blåmerkene. Det så ikke ut til at hun hadde store, dype sår, men hun hadde stygge kutt her og der. Etter bilen og familien hennes og dømme, var hun veldig heldig hun levde, men det var såvidt.

*Jeg trenger hjelp!* Skrek jeg i tankene, og jeg viste at familien min hørte meg. Jeg sjekket pulsen hennes. Kroppen hennes hadde allerede begynt og bli kald. Det var ikke et godt tegn. Jeg kunne ikke gjøre noe med de andre, men jeg måtte redde henne.

Jeg viste hva som måtte til for å holde henne i live. Jeg dro opp den lang ermede genseren, bet meg selv hardt i håndleddet og la det over munnen hennes.

********

Nå*

Aggie så på meg med tårer i øynene.

"Å, herregud.." stammet hun mens hun prøvde og uttale ordene.

Tårene begynte og renne igjen så jeg tørket dem ømt bort. "Jeg er så lei for det, Agatha. Vi...Vi gjorde alt vi kunne. Vi kunne ikke redde dem." Trøstet jeg henne og ristet på hodet. blikket hennes gikk tilbake mot de sammen flettede hendene våre.

Jeg hatet å se henne gråte. Det var helt forferdelig.

"Det var ikke noe du kunne gjøre." Sa hun med forståelse i stemmen. Hun snufset og tørket enda flere tårer som kom trillende.

De sølv fargede øynene hennes lyste blanke mot meg.

*Jeg savner dem så mye.* Tankene hennes var som vinden. De kom og gikk. *Det er ikke en dag jeg ikke tenker på dem.*

Jeg bøyde meg mot henne og klemte henne inn mot brystet mitt. "Jeg vet, jeg vet." Trøstet jeg henne over og over igjen.

Jeg hadde båret henne helt bort til hytten vår, mens Ethan og pappa hadde prøvd og gjenopplive faren hennes, uten hell.

Jeg sukket og viste at Aggie fulgte med på tankene mine. Hun fikk se alt.

Hun hørte alt som jeg hadde hørt. Alt faren hennes hadde tenkt før han døde. Det eneste han hadde tenkt på var å redde henne. Ingenting annet. Han viste hvordan det kom til å ende.

'La henne leve, Gud.' hadde han tenkt, igjen og igjen.

Jeg husket alt som om det var i går. Det var meningen at jeg skulle redde henne.

Jeg kjente henne ikke, men etter hvert var det som om vi aldri hadde vært fra hverandre.

************

AGGIE

Jeg kunne ikke tro alt jeg hørte. Det værste var at, nå- etter all denne tiden, kom minnene strømmende tilbake.

"DU SLETTET MINNET MITT?!" Jeg så sint på ham. "Hvordan kunne du?!"

Han så oppriktig lei seg ut da han så meg inn i øynene, men det hjalp ikke. Jeg var langt i fra ferdig.

"Hvordan kunne du?! Det var det eneste jeg hadde igjen, fra den dagen, og du.... du tok det bort?!"

Jeg trakk til meg hendene, som om jeg hadde brennt meg og så frustrert på han.

Enda værre var det når han bare tok alt til seg. Han satt bare der, med et forslått uttrykk i ansiktet.

Etter en stund åpnet han munnen.

"Jeg er utrolig lei for det. Jeg er virkelig det. Jeg ville bare ikke at du..."

"Du kjenner meg ikke, også tukler du med hodet mitt?!!" Det var en stund siden jeg var ordentlig sint. Det eneste som egentlig manglet var at jeg trampet trassig i gulvet og kastet ting rundt meg.

Blodet mitt bruste i årene mine. Det kokte og tørsten kom tilbake. Det brant, store smerter løp ned over halsen min og blikket mitt gikk øyeblikkelig mot blodposen på gulvet.

*************

Hei, folka:)

Det betyr utrolig mye at det er flere som leser. Og enda mer at det er flere som roser meg for det. Det er dessverre sånn at jeg ikke uploader så ofte, men jeg skriver fortsatt og håper dere fortsetter å lese når jeg legger ut nytt kapittel.

Tusen takk for tålmodighet! <3

-Anneli96

Bittet (Norwegian)Where stories live. Discover now