ALT ER LOV I KRIG OG KJÆRLIGHER

DEL 2

Pia er på plass på engen lenge før solen står opp. Hun visste at Drago kom snart og hun grudde seg. Pia visste at hun ikke kunne konfrontere han med en gang, hele samtalen måtte planlegges. Hva skulle hun liksom si til kongen? Pia vet ingenting om hvem Drago er og hvilke hensikter han har. Pia velger dermed å ikke si noe foreløbig. Hendene hennes er klamme og hun har en klump i magen. Pia vet ikke hva erfaringer Drago har og vil han bruke skitne triks. Pia hører at det rasler i gresset og snur seg mot lyden og der går han sammen med Lena.

"God morgen!" sier Drago.

"God morgen" svarer Pia, hun prøver og høres normal ut, men hun hører at stemmen sprekker.

"Du høres ikke frist ut, er du sikker på at du vil trene idag?" Drago hørtes bekymret ut. Pia kremter og nikker.

"Jeg er klar" sier Pia og slenger over et spyd til Drago. Lena flirer før hun vinker til dem og går videre til sykestuen like bortenfor.

"Jeg liker at vi starter rett på, selv om jeg har liten erfaring", ler Drago som ser ut til å ta utfordringen positivt.

"I en kamp er ikke fienden snill med deg og bryr seg heller ikke om du er nye eller godt trent", fnyser Pia og stiller seg i start posisjon. Drago gjør det samme.

Pia gir tegn til at Drago kan starte. Han nøler ikke et sekund før han tar springfart mot henne. Pia sukker og syns at dette er typisk nybegynner feil. Når han er noen få skritt unna henne, tar Pia noen skritt til siden og unngår Drago lett. Når han er forbi rasper Pia han i ryggen med spydspissen. Drago grynter før han snur seg og gjør seg klar til et nytt angrep, denne gangen fra luften. Pia letter straks fra bakken og følger med bevegelsene hans. De virker kjente, men Pia kommer ikke på hvor hun har sett denne taktikken i fra. Pia smiler når hun ser at Drago forsvinner lengre opp.

"Du klarer ikke å blende meg når solen ikke er kommet opp på himmelen", ler Pia.

"Hvem har sagt at jeg trenger solen?", ler Drago tilbake før han forsvinner. Hjertet til Pia stopper et sekund. Hun ser seg omkring, men Drago er som forduftet. 

Plutselig er det noen som kommer bakfra og klemmer hendene rundt Pia slik at hun ikke kan løfte armene. Sansene hennes er ute av kontroll, det skriker inni henne og panikken griper. Pia har aldri opplevd dette før, selv ikke ute i kampens hete. Pia vet at det er Drago som holder henne, men hun klarer ikke å holde inne hylet som presser seg opp og ut av munnen. Drago slipper henne med en gang og flyr et stykke unna. Pia kjenner at det svir i øynene og flyr med rasende fart ned mot bakken der hun setter seg i gresset. Pia tar noen dype puste øvelser før hun endelig klarer og roe seg ned, og får klarnet hodet. Først da ser hun at Drago sitter ved siden av seg og ser bekymret på henne.

"Jeg vet ikke hva som skjedde", beklager Pia seg og føler seg dum. Her skal hun liksom være den rolige og ansvarlige, så oppfører hun seg som dette. Pia har mest lyst til å synke ned i jorden og aldri vise seg her igjen.

"Det går bra, jeg ble bare bekymret for deg når du bare dro", sier Drago og setter seg nærmere Pia. Han legger en hånd på skulderen hennes og sansene skriker til. Men Pia lukker ørene for dem og flytter seg ikke. 

"Kanskje du burde gå til Lena?", spør Drago uten og se vekk fra øynene til Pia.

"Jeg klarer meg", svarer Pia. Lenge sitter de slik og ser på hverandre. De merker ikke at Athena kommer før hun kremter ved siden av dem. Pia kjenner at det brenner i kinnene i det de reiser seg opp. 

"Er dere ferdig å trener?", spør Athena krast og kaster et blikk på dem begge.

"For hvis dere er det, så skal Drago være med å se på kongeriket mitt", fortsetter Athena triumferende. Drago ser på Pia og heiser på skuldrene.

"Vi er ferdig", sukker Pia. Før hun vet ordet av, det griper Athena armen til Drago og drar han med seg. Drago rekker ikke å legge fra seg spydet eller si noe før han blir dratt med av Athena som straks starter å prate.

Pia ser etter dem og kjenner et lite stikk av sjalusi. Men feier den følelsen fort avgårde. Hun har ikke tid til slike følelser når det er noe galt med Drago. Pia sukker lydløst før hun setter av sted til slottet for å møte Kongen. 

Med hjerte i halsen banker hun på døren til møterommet, Pia går dermed inn og ser Kongen som står bøyd over et bord. Kongen ser ikke bort på Pia, men fortsetter å se på med rynkende bryn ned på arket. Han drar en hånd gjennom det grå håret og trekker de buskete, grå brynene enda mer sammen. Pia skjønner at noe er galt, alt i henne vrir seg.

"Du ville snakke med meg", sier Pia forsiktig og går bortover gulvet. Kongen rykker til, men smiler når han ser hvem som kommer.

"Takk for at du kunne komme på så kort varsel", sier Kongen og gir Pia en klem. 

"En av vaktene fikke brevet fra en spion fra Svarterust", sukker Kongen og gir Pia brevet.

Det er lenge siden de hadde hørt noe nytt fra Svarterust- spionen, så nysgjerrigheten til Pia ble vekket med en gang. Fargen på arket var mer gult enn hvitt, blekket som var blitt brukt hadde sklidd utover. Ordene er vanskelige å lese, men når Pia endelig klarer og tyde det som står der slipper hun ut et gisp. Brevet lander mykt på tregulvet med skriften opp. Pia vet at det som står der kommer hun aldri til å glemme.