Mobberne og offeret

Venner med fienden

Pia's POV

Jeg var trist, og sint på samme tid. Jeg var trist, fordi Newt hatet meg sikkert, og jeg var sint fordi Sara, så ut som den uskyldige. Så jeg skulket skolen og gikk hjem. Litt senere gikk jeg til Kvadrat, for å kjøpe klær, sånn at jeg kunne få tankene mine på noe annet. Men hver eneste gang jeg prøver noen klær, er det eneste jeg klarer å tenke på, om Newt ville like det, og om jeg ikke så like stygg ut som Sara. Jeg hadde tenkt å være snill mot Sara. Haha! Bare tulla. Men jeg måtte være snill mot henne, fordi Newt brydde seg om henne. Kanskje han ville like meg, hvis jeg viste ham min gode side. Men for å gjøre det, må jeg bli, Sara's bestevenn. Det vil ikke være så vanskelig. Håper jeg. Jeg må innrømme, jeg har ikke vært den snilleste personen, mot Sara.

Jeg hadde visst lykken med meg, fordi jeg så Sara utenfor Vita-butikken. Jeg begynte å gå mot henne. Hun lukket øynene sine og sa noe. Jeg så at hun så meg rett i øynene, så jeg kunne gjette at hun ba til Gud, om at det ikke var meg, eller at jeg ikke skulle gå til henne. Men jeg gikk likevel til henne. Sara begynte å småløpe mot utgangen. Jeg gikk raskt til henne, og holdt henne fra håndleddet. Men jeg holdt henne ikke hardt. Jeg slapp håndleddet hennes. Jeg sa "Hei, Sara." Hun svarte veldig lavt, "Hei, Pia" at det var nesten helt umulig å høre henne. Jeg spurte henne "Hva gjør du her?" Jeg hadde også lyst til å si "Dette er ikke dyrehagen!". Men jeg lot være. Hun svarte "Ehh, kjøpte bare litt sminke." Og da hadde jeg lyst å si "Bra, fordi det trenger du virkelig. Ansiktet ditt er så stygt at jeg så vidt klarer å se på deg." Men jeg lot være.

Plutselig lagde jeg et veldig trist, og uskyldig blikk. Jeg sa "Du Sara. Jeg er såååååå lei for hva jeg gjorde med deg, i dag tidligere." Jeg så på henne, for å få svar tilbake, men hun så rett på bakken. Jeg prøvde en gang til, og sa "Altså jeg var veldig sjalu på deg. Og jeg var sint, men ikke på deg, altså." Sara løftet blikket mitt, og så på meg spørrende. Hun spurte "Sjalu på meg? Hvorfor det? Du er jo perfekt?" Jeg svarte "Takk, men du har noe som jeg ikke har." Hun spurte "Hva da?" "Jeg vet ikke. Det er en gutt, som jeg liker veldig godt, og jeg prøver å vise ham, at jeg liker ham, men han bryr seg ikke. Du prøver ikke engang , men alle guttene er etter deg" svarte jeg.

Det var litt stille, før Sara sa "Du nevnte også at du var sint. Hvorfor?" Jeg svarte "Vi har problemer hjemme. Pappa mistet jobben sin, så jeg prøver å finne en jobb, for å hjelpe hjemme. Og jeg synes at skolen, gjør alt mye verre. Og midt i alt, så var du der. Du var den eneste jeg kunne skylde på, og du var den eneste jeg kunne ta ut alt sinne på. Og for det, er jeg veldig lei meg. Tror du at du kan tilgi meg." Hun var taus, men til slutt sa hun "Ja, det er ikke lett, men ja, jeg tilgir deg." Jeg svarte "Tusen takk. Jeg skal ikke gjøre noe så ondt og slemt igjen, mot deg." Hun svarte "Det setter jeg pris på." Om hun bare visste.

Vi gikk til Starbucks, bestilte, og satt på noen stoler og vi snakket sammen. Jeg kom plutselig til å spørre henne "Du, Sara" Hun sa "Ja?" "Hvorfor kjøpte du egentlig sminke? Jeg har aldri sett deg med sminke. Ikke at du er stygg, hvis det er det du tror" spurte jeg. Hun skulle til å si det, men hun virket flau. Jeg sa til henne "Det går bra. Jeg skal ikke si det til noen." Hun sa "Jeg kjøpte sminke for å dekke såret mitt." og pekte på kinnet sitt. Da jeg så på kinnet hennes, la jeg merke til det. Det var et veldig tydelig, blodig merke. Jeg spurte henne "Hvordan fikk du det?" Hun ventet litt, men til slutt sa hun "Jeg falt. Jeg så meg ikke skikkelig for, og falt ned trappene, hjemme. Lov meg at du ikke skal si det til noen." Jeg så på henne, og kunne se at hun løy, fordi hun ble helt rosa i kinnene. Jeg forsto at hun ikke ville begynne å si sannheten til meg, med en gang. Jeg måtte fortjene tilliten hennes. Jeg sa "Jeg lover, Sara"

Jeg så på klokka, og det var 17:45. Jeg sa til Sara at jeg måtte komme hjem, før kl. 18:00, ellers ville foreldrene mine drepe meg. Jeg hadde nok problemer hjemme. Hadde ikke lyst til å få noen flere. Jeg sa hade og gikk hjem. Jeg kan ikke tro hvor enkelt det var, å bli vennen hennes. Sikkert fordi hun ikke hadde noen. Så lenge hun trodde at jeg faktisk ville være vennen hennes, så lenge ville jeg fortsatt ha håp, om å bli tilgitt av Newt.

---------------------------

Klokka var 18:05 når jeg kom hjem. Når jeg kom hjem, visste jeg at foreldrene mine var sure. De hatet det, når jeg ikke fulgte reglene. Jeg åpnet døren, tok stille av skoene mine, og jeg listet meg til rommet. Men før jeg rakk å gå til rommet mitt, ble jeg stoppet av moren (Kristine) min. Hun hadde armene sine krysset, og spurte meg "Hvor var du? Jeg fikk en telefon fra skolen, om at du ikke var der, og du kom ikke hjem heller." Jeg løy og sa "Jeg følte meg dårlig, og jeg hadde ikke lyst til å komme hjem. Så jeg låste meg inn i jentegarderoben. Da skolen sluttet, gikk jeg til Mille."

Moren min så på meg, som om hun ikke trodde på meg. For å bekrefte det sa hun "Ring til Mille nå, og sett på høyttaler." Jeg mumlet "Ok.", mens jeg tenkte, "Jeg er helt ferdig." Jeg ringte til Mille og satt på høyttaler. Jeg stirret på telefonen mens jeg sa til Mille "Hei Mille. Jeg lurte på om jeg hadde glemt noe hos deg, når jeg var hos deg, i dag tidligere." Hun sa "Hva er det du snakker om, Pia? Du har ikke vært hos meg i dag." Jeg sa "Ok, takk, Hade."

Jeg løftet blikket fra telefonen og så på moren min. Hun nærmest skrek til meg "Pia, Jeg spør deg bare en gang til. Hvor har du vært?" Jeg visste at det var nytteløst å krangle om dette så jeg sa "Jeg gikk til Kvadrat." Så sier mamma "Så ikke bare skulker du skolen. Du går for å kjøpe klær. Hva har jeg gjort for å få en datter som deg?" Jeg sa "Jeg prøver alltid å imponere deg, med alt mulig. Jeg prøver å få gode karakterer, følge reglene. Men uansett hva jeg gjør, blir du skuffet. Hvorfor skal jeg prøve å være perfekt, når du ikke bryr deg engang." Hun skulle akkurat til å si noe, men da sa jeg "Jeg er ikke ferdig. Hver eneste gang jeg har fått en god karakter, eller gjort noe bra, legger du ikke merke til det engang. Nå jeg denne ene gangen, gjorde en feil, så bare kommer du med, at jeg skuffer deg hele tiden." Jeg var så sint, at jeg fikk lyst til å slå moren min. Jeg løp til rommet mitt, og låste døren. Først skrudde jeg på musikk veldig høyt, så plukket jeg opp en pute, og skrek så høyt jeg klarte. Etter det, braste jeg i tårer, og sa at alt som ikke var bra med meg. Jeg sa igjen og igjen, til meg selv, 

"Jeg er ubrukelig"

"Ingen bryr seg om meg"

"Jeg er stygg"

"Jeg er slem"

"Jeg hater meg selv"

"Ville noen brydd seg, hvis jeg tok selvmord?"

Jeg tenkte på det siste jeg sa."Vil noen faktisk bry seg om meg, hvis jeg ikke eksisterte lengre?"  Jeg gikk til badet, og så noen tabletter. Jeg stirret på tablettene, og begynte å tvile på, om jeg egentlig skulle gjøre det. 

------------------------------

Neste dag, møtte jeg, Mille på vår faste sted, før skolen. Jeg hadde tenkt å fortelle henne, hva som hadde skjedd på Kvadrat, og det som hadde skjedd hjemme hos meg, eller om hva jeg nesten holdt på å gjøre. Men før jeg rakk å gå til henne og si noe, gikk hun mot meg, og sa veldig sint "Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Hvordan kunne du lyve til meg? Hva har skjedd med deg?" Jeg forsto ikke hva hun snakket om, så jeg spurte henne "Hva er det du snakker om? Jeg skjønner ikke." Hun bare sa tilbake veldig bittert "Ikke lat som ingenting. Hvordan kunne du gjøre det mot Sara? Du lovte at du ikke skulle gå så langt. Du lovte." Shit!

___________________

Hallo, alle sammen! :)

Tusen takk for at dere leser dette kapittelet.

Jeg er så takknemlig, for alle dere, som kom innom for å lese dette kapittelet. Det betyr mye for meg. Jeg holder fingrene krysset for at dere liker dette kapittelet. :)

Hvis dere likte dette kapittelet, trykk på stjernen under. Når jeg får 5 votes på dette kapittelet, skal jeg publisere neste kapittel. Hvis ikke, skal jeg legge ut neste kapittel i helgen kl. 22:30 :)

Elsker dere <3 <3<3<3<3<3<3<3