Les om en jente som heter Sara Bell. Hun er 15 år. Hun ble mobbet helt siden, hun ble 13 år. Mobberne, Pia og Mille, var søte engler på utsiden, men onde djevler på innsiden. Teknisk sett var det Pia, som var dronningbien. De to hadde kjent hverand...
En jente som het Emily, sa at læreren min, Anneli, ropte på meg. Jeg sa til henne at hun skulle si til læreren, at jeg kunne komme etter skolen. Men hun sa at det hastet, og at Anneli ville møte meg med engang. Jeg spurte henne hvor læreren, var. Emily sa at hun var i klasserommet vårt, og ventet på meg. Imens jeg holdt på å gå, lurte jeg på hva jeg hadde gjort. Så vidt jeg visste, hadde jeg ikke gjort noe galt. Jeg holdt på å gå forbi jentedoen, da jeg kjente at jeg ble dratt, mens jeg hadde noens hånd over munnen min. Jeg klarte ikke å snu hodet mitt, for å se hvem det var, siden de som dro meg, hadde et veldig hardt grep. Jeg kunne se at de dro meg inn til jentedoen, og at de låste døren, etter seg.
Jeg kunne se at hånden, som var foran munnen min, ble fjernet. Jeg prøvde å vri meg unna, til ingen nytte. Jeg ga opp, fordi jeg ikke kom noen vei. De begynte å sparke meg, mens jeg lå på bakken. Det gjorde så vondt, at jeg ikke engang klarte å stå opp. Jeg følte at noe vått, trillet seg nedover kinnene mine. Jeg tørket tårene vekk. Jeg ble litt glad, da jeg så at de holdt på å gå. Eller jeg at jeg trodde de holdt på å gå. Men jeg tok feil. De hentet en bøtte, og hev noe klissete, og vått på meg. Det så ut som spy. Jeg lukket øynene, og hørte at de gikk, mens de lo. Jeg hørte ikke alt de sa, men jeg hørte at en av dem, sa "Sara fortjente det" og "Hvem vil liksom hjelpe henne?" Jeg gjettet at det var Pia og den teite "gjengen" hennes. Jeg hørte en annen mannlig stemme. Den personen sa "Hva var det du sa?" Det var det siste jeg hørte, før alt ble helt svart.
Når jeg åpnet øynene mine, var det en uklar skikkelse, som sto bøyd over meg. Da ting ble litt tydeligere, så jeg Newt. Jeg lå visst på en helt, hvit seng. Jeg sto opp og fikk panikk, men jeg ble roligere da Newt holdt hendene mine. Jeg spurte Newt "Hvor er jeg?" Han svarte "Du er hos helsesøster. Går det bra med deg?" Først så skjønte jeg ikke hva han snakket om, men så braste alt inn i hodet mitt. Jentene. Bøtten. Smerten. Jeg bare nikket til Newt, for å forsikre ham, om at det gikk bra med meg. Jeg spurte Newt "Hvorfor er du her, egentlig? Ikke at jeg har noe imot det, men burde du ikke å være i timen, nå?" Han svarte "Er du seriøs, Sara? Etter hva som nettopp skjedde med deg, vil jeg ikke at du skal være alene." Jeg ble så glad, for å høre at han sa det. Men jeg sa fortsatt "Jeg tror du burde gå til timen nå. Jeg vil ikke at du skal få trøbbel på grunn av meg." Før han fikk sjansen til å si noe, ble døren åpnet, og helsesøster kom inn. Hun sa "Sara. Jeg har snakket med læreren din, og hun sa at du kan gå hjem, hvis du vil." Jeg ristet på hodet, men Newt sa "Kan jeg ta henne med hjem?" Helsesøster nikket.
Da vi begynte å gå mot klasserommet vårt, for å hente tingene våres, sa jeg til Newt "Jeg går ikke hjem. Det går bra. Jeg klarer meg fint." Han sa "Ja, jeg vet at du klarer å passe på deg selv, men jeg kan ikke tillate at noe annet skal skje med deg. Ihvertfall ikke i dag. Du har vært gjennom mye i dag." Jeg bare nikket, og vi gikk inn i klasserommet. Jeg så mange øyne som stirret på meg, men jeg brydde meg ikke. Jeg kunne ikke se Pia, eller hennes ting. Hun hadde sikkert skulket. Det er så typisk.
Mens jeg og Newt, holdt på å gå ved siden av hverandre, var det veldig stille. Jeg var veldig glad for at han var her. Han tok hånden min, i sin egen hånd. Da han gjorde, ble jeg så varm i hele meg. Jeg var helt sikker på, at jeg holdt på å rødme. Jeg ble litt lei meg, da jeg så huset mitt. Han slapp hånda mi, klemte meg, sa hade og gikk sin vei. Jeg snudde og så på ham, helt til han var ut av syne. Jeg snudde blikket mitt mot huset mitt, og jeg så at moren min, så på meg fra vinduet. Shit! Jeg sa til meg selv, om og om igjen, Vær så snill, Gud hjelp meg. Få meg til å forsvinne herfra. Da jeg åpnet døra til huset, sto moren min der og ventet på meg.
Jeg visste akkurat hva som ventet på meg. Hvorfor akkurat i dag?Hvorfor meg? Hvorfor? Moren min ropte nesten "Hvem var det?" i en sint stemme. At hun ble så sint med en gang, beviste at hun hadde drukket seg full. For dere som ikke visste det, så er moren min, alkoholiker. For å unngå bråk, sa jeg "Bare en venn." "Jeg spør bare en gang til. Hvem var det?" spurte hun, like sint som før. Jeg svarte "En gutt i klassen min, som heter Newt." "Jaha. Bare en gutt altså? Så dere er ikke sammen?" Jeg sa veldig sint "Nei, hvorfor må du alltid blande deg. Pass dine egne saker." Rett etter at jeg hadde sagt det angret jeg på det. Jeg hadde aldri snakket sånn til moren min før. Moren min sa med en veldig streng, hard stemme "Hold deg unna han gutten. Hvis jeg ser deg med ham igjen, så får du ikke gå på skolen lenger."
Det hun gjorde etterpå var det, som overrasket meg. Hun holdt hendene sine rundt halsen min, veldig hardt. For hardt. Jeg klarte ikke å puste. Jeg prøvde å få vekk hendene hennes, fra halsen min, til ingen nytte. Da hun endelig slapp meg, var jeg veldig andpusten. Men jeg ga fortsatt ikke opp. Da jeg fikk tilbake pusten, sa jeg "Du har aldri brydd deg om meg, eller hvordan jeg har det. Du vet sikkert ikke hvilken klasse jeg går i engang. Du vet ingenting om me-". Jeg ble avbrutt, av at hun sa "Din utakknemlige drittunge." Hun slo meg skikkelig hardt på kinnet, med hånden sin. Jeg holdt hånden min, foran der hun slo meg, og jeg kunne kjenne noe vått. Jeg så på hånden min, og så at jeg begynte å blø. Hun sa "Nå vet du hva som skjer, hvis du ikke adlyder meg, eller sier imot meg." Jeg sa, "Jeg bryr meg ikke." og med det løp jeg opp til rommet mitt. Jeg ville ikke bli lenger, for å se reaksjonen hennes. Det var tydelig at hun var full.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Jeg gikk til badet, og så meg selv i speilet. Jeg vasket vekk ansiktet mitt, for å vekk blodet. Flott. Helt fantastisk. Jeg hadde merker på halsen. Jeg måtte begynne å bruke skjerf, helt til merkene ville gå vekk. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle dekke merket, som var på kinnet mitt. Jeg bestemte meg for å begynne å bruke sminke, for å dekke merket. Jeg hatet å bruke sminke, og jeg hadde ikke brukt det på veldig lenge. Litt senere, hoppet jeg i dusjen, og skiftet klær. Jeg tok på meg en lilla bluse, hvit bukse, og Nike-skoene mine.
-----------------------------
Etter et par timer, gikk jeg rolig ned trappene. Jeg pustet lettet ut, da jeg så at moren min sov. Jeg tok på meg et skjerf og gikk rolig ut av døren, og låste etter meg. Jeg gikk til den nærmeste bussholdeplassen, og ventet på bussen. Jeg tok bussen, til Kvadrat. Jeg gikk til et par butikker for å kjøpe sminke. Da jeg kom ut fra en butikk, som het Vita, så jeg en uhyggelig, kjent demon, i høye hæler og lipgloss. Hun holdt på å gå mot meg. Nei! Nei! Vær så snill gå en annen retning. Ikke kom her!
___________________
Hallo, alle sammen! :)
Tusen takk for at dere leser dette kapittelet.
Jeg er så takknemlig, for alle dere, som kom innom for å lese dette kapittelet. Det betyr mye for meg. Jeg holder fingrene krysset for at dere liker dette kapittelet. :)
Hvis dere likte dette kapittelet, trykk på stjernen under. :)
Hva synes dere om dette kapittelet? Kommenter:))))
Jeg vet at jeg ikke har lagt ut noe på en hel uke, men jeg har vært veldig opptatt. Og det er vanskelig å finne på ideer. Håper dere forstår:))
Jeg legger ut neste kapittel på Fredag , eller før kl. 22:00
