Les om en jente som heter Sara Bell. Hun er 15 år. Hun ble mobbet helt siden, hun ble 13 år. Mobberne, Pia og Mille, var søte engler på utsiden, men onde djevler på innsiden. Teknisk sett var det Pia, som var dronningbien. De to hadde kjent hverand...
Jeg snudde meg og så ansiktet til en gutt, og da våknet jeg til virkeligheten. Klassen min allerede hadde gått, men jeg kunne fortsatt se noen fra min klasse. Jeg begynte å følge etter dem, men jeg gikk altfor fort. Jeg snublet i gjørme, og jeg holdt på å falle mot bakken. Da så jeg at den samme gutten, kom bak meg, veldig kjapt, og tok meg imot, med armene sine, før jeg falt inn i gjørmen. Jeg ble veldig rosa i kinnene, og jeg syntes at dette var så flaut. Jeg så i guttens øyne. Hans øyne var mørkebrune, akkurat som mine.
Det gikk et par sekunder, før jeg skjønte at jeg fortsatt var i armene hans. Jeg sto opp, snudde meg og så på ham. Det var helt stille. Jeg hadde tenkt å introdusere meg selv, for å bryte denne pinlige stillheten, men før jeg rakk å si eller gjøre noe som helst, sa gutten, " Hei! Jeg heter Newt Graham. Hva heter du?" Jeg rødmet, men samlet nok mot til å si, "Hei! Jeg heter Sara Bell! Takk for at du tok meg i mot." Han sa "Vær så god. Bare pass på neste gang, Ok?" Jeg svarte, "Ja, det skal jeg gjøre."
Vi snakket litt sammen, men etter et par minutter gikk vi til skolen. Jeg og Newt, kom 10 minutter, for sent til klasserommet vårt. Læreren våres spurte oss, "Hvor har dere to vært? Dere skulle komme sammen med resten av klassen". Jeg skulle akkurat til å si hvorfor vi var sene, men før jeg rakk å si noe som helst, sa Newt "Jeg beklager, lærer. Jeg var ikke her da du ropte opp, hvem som skulle være i hvilken gruppe. Jeg så Sara, og spurte henne, og hun sa at jeg skulle være i samme klasse som henne. Derfor kom vi sent til klassen."
Jeg var sjokkert over at han løy for meg, sånn at jeg ikke skulle få problemer. Han var så søt og snill. Læreren så på oss, som om hun ikke helt trodde på ham, men til slutt sa hun "Ja, ok, det går greit. Dette er deres 1 .skoledag, så dere får ingen anmerkninger. Finn dere en plass. Det ligger en pc, til dere på pultene deres"
Jeg så utover vårt store klasserom. Det var bare to plasser ledige igjen, så jeg og Newt satt ved siden av hverandre. Det var egentlig en bra ting, men den verste delen med dette, var at vi satt foran de to jentene som mobbet meg tidligere, den dagen. Kunne denne dagen bli enda verre? Altså før det som skjedde med Newt.
___________________
De 2 neste timene, hadde vi leker, sånn at vi kunne kjenne hverandre bedre. Resten av dagen, fikk vi en omvisning, rundt skolen. Jeg så etter Newt, men kunne ikke se ham noe sted. "Jeg ble bekymret, men litt senere hørte jeg latteren til Newt, og en annen, bak meg. I friminuttene, tok jeg med meg pc-en. Jeg hørte musikk, mens jeg gikk på Facebook, for å snakke med vennene mine fra barneskolen. Tiden gikk så fort med vennene mine, og det neste jeg hørte var at skoleklokka begynte å ringe.
Den siste timen, fikk vi med oss alle skolebøkene hjem. Det ble omtrent 15 bøker. Jeg syntes at sekken min var veldig tung. Derfor var jeg glad for at jeg ikke bodde så langt unna skolen. Jeg så Newt, mens jeg gikk ut fra klasserommet. Da jeg gikk ut av skolebygningen, var Newt bak meg. Jeg ville ikke snu meg for å se, om han var der eller ikke. Jeg snudde meg rolig, for å se om han var der. Og det var han. Jeg fortsatte å gå, men øynene mine var festet til Newt. Det var en stor stein foran meg, som jeg ikke så. Jeg holdt på å falle ganske hardt mot bakken, og den store, tunge sekken hjalp ikke særlig. Men før jeg traff bakken, så jeg at Newt løp mot meg, og tok meg imot. Jeg sto opp veldig raskt. Jeg så ned i bakken fordi jeg var ganske rød i ansiktet, og flau, fordi dette skjedde med meg igjen. Jeg løftet blikket mitt fra bakken, da Newt sa leende"Vi må slutte å møtes på denne måten".
"Går du denne veien?" spurte Newt, mens han peket på veien foran meg. Jeg sa "Ja, jeg går denne veien." Jeg snudde meg for å gå hjem, da jeg hørte at han sa "Skal vi ta følge?" Mitt hjerte hoppet da han sa det. Jeg sa til meg selv "Sara, slapp av. Du skal bare ta følge med ham. Pust rolig". "OK" svarte jeg til ham. Etter 5 minutter, ble våre veier skilt. Vi begge to sa Hade, og jeg gikk hjem. Jeg så på ham en siste gang. Jeg hadde ikke lyst at han skulle gå. Men så kom jeg på at jeg skulle se ham i morgen, så det gikk greit.
---------------------------
PS: Sånt så klasserommet vårt ut:)
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Hallo, alle sammen! :)
Tusen takk for at dere leser dette kapittelet.
Jeg er så takknemlig, for alle dere, som kom innom for å lese dette kapittelet. Det betyr mye for meg. Jeg holder fingrene krysset for at dere liker dette kapittelet. :)
Hvis dere likte dette kapittelet, trykk på stjernen under. :)
Hva synes dere om Newt og Sara? Kommenter:))))
Si gjerne ifra, hvis jeg har noen skrivefeil, så jeg kan rette dem opp.
Jeg skal legge ut neste kapittel, kl. 22:00, i helgen eller før.
