Mobberne og offeret

Avvist Del 1

Pia's POV

Jeg og bestevenninna mi, Mille, gikk til fotballbanen. Vi snakket om gutter, sminke og klær, da jeg så Newt og den andre jenta, som jeg ikke likte, gå til fotballbanen. Mille sa at den andre jenta, het Sara. De gikk i motsatt retning, av der vi satt. Jeg sto opp, og fulgte etter Newt og den andre jenta. De stoppet å gå. Jeg hadde tenkt å mobbe Sara, men jeg kunne ikke det, fordi da ville ikke Newt like meg. Så jeg prøvde å bruke skjønnheten min, sånn at han ville like meg. Men han så ikke på meg engang. Han spurte Sara "Skal vi gå, eller?" Jeg ble så trist, og jeg hadde lyst til å gråte, men jeg kunne ikke gjøre det foran Newt. Det samlet tårer i øynene mine, og jeg måtte kjempe, for at tårene ikke skulle falle.

Mille merket at noe var galt. Så etter at de gikk, klemte hun meg, mens jeg gråt. Jeg har aldri vist denne svake siden av meg til noen, unntatt Mille. Hun var den eneste vennen jeg kunne stole på, og være helt ærlig med. Vi var akkurat, som søstre. Hun hadde blondt hår, og mørke grønne øyne (akkurat som meg).

Skoleklokka ringte, så jeg og Mille, begynte å gå til skolen. Vi hadde bare en time igjen av skolen. Det var jeg glad for, fordi etter det som skjedde med Newt, klarte jeg ikke å se ham igjen. Han var en idiot. Jeg kan ikke tro at jeg falt for, det søte smilet, det lysebrune håret, eller de mørkebrune øynen hans. Dritt! Hvorfor tenker jeg på ham akkurat nå? Jeg hater ham. Eller det var ikke hans feil. Det var Sara's feil. Jeg skal lære henne, å ikke være med noen andres kjæreste. Eller Newt, og jeg var ikke akkurat sammen, men jeg tror at han føler det samme som jeg føler for ham. Det er bare, Sara, den drittsekken. Hun gjør ham blind. Hun kan bare vente.

Da vi satt oss i klasserommet, så jeg at Sara, satt på sin plass. Jeg så etter Newt, men jeg fant ham ikke. Så mye som jeg ikke hadde lyst til å gjøre det, så spurte jeg Sara. Jeg sa "Æhh! Hei, Sara. Jeg bare lurte på om du vet hvor Newt er?." Sara sa "Ja, Han sa at han skulle til tannlegen. Hvorfor lurer du på det?" Jeg sa bare "Det var ingenting. Jeg lurte bare på hvorfor han ikke var her." Sara åpnet munnen sin for å si noe, men hun ble avbrutt av læreren, som sa "Ok, mine kjære små! Nå skal vi ha samfunnsfag. Ta fram geografi bøkene deres." Jeg smilte, mens jeg gikk kjapt bak til plassen min, som var bak Sara. Jeg smilte fordi Newt ikke var her. Egentlig synes jeg at det var en trist ting, men så kom jeg på, at Newt ikke var her, og da kunne jeg være slem mot Sara, uten at han så det. Dette var min sjanse, til å ta hevn på den drittungen, Sara. Jeg satt meg ved siden av Mille, og vi snakket om hvordan vi skulle ta hevn på henne.

I løpet av timen, gjorde vi et par oppgaver. Jeg fulgte med på Sara. Hun var ferdig, med oppgavene etter 5 min. Jeg så meg rundt i klasserommet, men ingen andre var ferdig. Jeg lo litt, inni meg, fordi Sara var en nerd. Det var noe jeg kunne bruke mot henne. Jeg åpnet skriveboken, og rev ut en liten lapp, fra boken min. På lappen, skrev jeg "Nerd". Jeg krøllet lappen om til en ball, og kastet det på pulten til Sara. Hun så rart på lappen, og snudde seg, for å se hvem som kastet lappen på henne. Hun sto opp, og hun skulle til å hive lappen i søppelet, før hun merket at det var skrift på lappen. Hun satt seg ned igjen, og foldet ut papiret og så hva som var skrevet på lappen. Hun snudde seg, og så på meg. Hun ga med et sint blikk, som sa "Hvorfor? Hva har jeg noensinne gjort med deg?" men når jeg så i øynene hennes, var de røde, blandet med sinne, og tristhet, og de var fullt med vann. Det så ut som hun skulle grine når som helst. Bra. Dette er bare begynnelsen, din lille kjæreste-tyv.

Da timen var ferdig, tok jeg med tingene mine, og jeg gikk ut av klasserommet. Mille gikk etter meg. Jeg så at Sara, løp ut av klasserommet, med tingene sine. Et smil, kom til syne på ansiktet mitt. Mille fulgte selvfølgelig med på hva jeg gjorde. Mens vi gikk, sa Mille til meg "Altså, du trengte ikke å være så slem. Hun holdt jo nesten på å grine." I et surt tonefall sa jeg "Den jenta fortjente det. Hun prøvde å stjele Newt fra meg, men det får hun ikke lov til, Jeg så ham først." Jeg trodde liksom at Mille skulle støtte meg ikke HENNE.

___________________

I dag, var det fredag. Endelig. Snart helg. Jeg gikk litt tidlig på skolen, i håp om å treffe Newt. Mille sa at hun godt kunne bli med meg til skolen, tidlig, men jeg sa at hun ikke trengte. Jeg satt og ventet på Newt, på skolen. Imens holdt jeg på med telefonen, og sjekket alle mine sosiale medier. Litt senere kom han. Han snakket med noen. Men jeg brydde ikke meg. Når jeg så ham, kom et stort smil til syne på ansiktet mitt, men det forsvant ganske raskt, da jeg så hvem han snakket med. Dere kan vel gjette hvem det var. Sara. Den lille gnomen må absolutt slutte å blande seg i andres saker. Jeg hater henne så mye, at jeg får lyst til å skrike, hver gang jeg ser henne.

Men denne gangen ble jeg ikke sint, fordi jeg var mer bekymret for hva hun må ha sagt om meg til Newt. Jeg tror at Sara, er en sladrehank. Jeg ble mer og mer redd, for hva Sara kunne ha sagt om meg, til Newt. Jeg samlet nok mot, til å gå, mot dem og si "Hei! Hva snakker dere om?" Begge to åpnet munnen og sa "Ingenting". Sara rødmet, mens Newt lo. Jeg prøvde å si noe kult, men jeg klarte å ikke gjøre det foran Newt. Det enkleste for meg å si, foran han, var å si slemme ting til Sara. Jeg trodde at han ville tro at jeg var kul. Så jeg sa sarkastisk "Hvorfor rødmer du så fælt? Du ser ut som en tomat. Hahahahahaha!!". 

Jeg kvelte latteren min, da Newt ikke lo med meg. I stedet, ga han meg et stygt blikk. Jeg så at Sara ble flau. Inni meg ble jeg veldig glad, men det var før jeg så at Newt, la armen sin rundt henne, for å trøste henne. Så for å virke snill foran Newt sa jeg til Sara "Hei! Sorry, for det jeg sa. Kan du tilgi meg?" Sara så på meg, nikket og sa "Du er tilgitt." Jeg kunne se på henne, og se at hun egentlig ikke trodde på meg. Jeg syntes det var bra, fordi jeg ville ikke at hun skulle tro at jeg faktisk brydde meg.

Jeg hørte at skoleklokka ringte, og vi tre pustet lettet ut, mest fordi det var kleint. Da timen startet, gikk jeg inn i klasserommet, satt jeg meg ved siden av Mille. Jeg fortalte Mille om det som skjedde, men hun bare nikket og sa "OMG". Jeg følte at noe var galt. Jeg merket at hun hadde ringer rundt øynene sine, som betydde at hun ikke hadde sovet godt. 

Jeg spurte Mille "Mille, går det bra?" Hun sa "Nei egentlig ikke. Foreldrene mine kranglet veldig mye i går. Jeg tror at de har tenkt å skilles." Jeg sa "Sorry, Mille! Jeg er så lei for det. Vil du snakke om det?" Hun bare ristet på hodet. Jeg følte meg egoistisk, fordi jeg snakket om mine egne problemer, uten å legge merke til Mille sine. Jeg følte meg som verdens verste venn. Jeg har aldri vært i hennes posisjon, og jeg har aldri vært god til å oppmuntre andre.Hun har alltid vært der for meg når jeg var trist, men jeg klarte å aldri å gjøre det samme for henne.

------------------------------

Hallo, alle sammen :)

Tusen takk, for at dere leser denne fortellingen. Jeg er så takknemlig for alle dere som kom innom, for å lese fortellingen min. Det betyr mye for meg. Holder fingrene krysset, for at dere liker dette kapittelet.:)

Trykk på stjernen under, hvis dere likte kapittelet, og vil at fortellingen skal fortsette. Kommenter hva dere syns om dette kapittelet, og om hva dere tror kommer til å skje i neste kapittel.

Jeg skal legge ut neste kapittel, eller rettere sagt, - jeg skal prøve  å legge ut neste kapittel før helgen kl. 22:00

Elsker dere <3<3<3<3<3<3<3<3<3<3