Bad Romance

Angstanfall

Even går av sengen mens jeg bare ligger der i sjokk. Det eneste jeg klarer å gjøre er å stirre opp i taket. "Vis du sier dette til Toby, så kontakter jeg sjefen og sier hvor dere er, forstått?" sier han med en truende stemme. Jeg nikker et lite og usynleg nikk. Han tar på seg en boxser han finner i skapet til Toby. "Kle på deg da" jeg bruker alle mine krefter for å prøve å sette meg opp i sengen. Finner den lille trusa mi på gulvet og tre den på. Shortsen rett etterpå. Akkurat nå gidder jeg ikke fikle med den bh'en så jeg bare drar på meg den hvite singleten. Når jeg snur meg er Even fult påkledd og er på veg ut. Han ser bort på meg med et er du klar blikk. Jeg bare nikker sakte.
Han vrir nøkkelen sakte om, for at Toby ikke skal høre det, og åpner døra.

Vi går ut til stua der Toby er. Han sitter på sofaen og ser på noe shit på tv-en. Han sitter sann de fleste mannfolk sitter, den ene foten ligger over den andre som står på bakken. Den ene handa ligger oppå sofaputene med en brusflaske i handa og den andre ligger i fanget hans. Jeg går rett ut til kjøkkenet for å finne meg noe å spise. Fordi jeg har faktisk ikke rekket å spise noe i dag. Even setter seg ved siden av Toby. Jeg hører de begynner å skravle litt. Men jeg bryr meg ikke om hva de sier, det er sikkert noe shit som jeg ikke bryr meg oppi uansett.

"Jeg stekte noen pannekaker til deg" hører jeg plutselig fra stuen. Jeg snur hodet mitt og ser rett inn i Toby's øyne. Toby's brune(hasselnøtt) øyne. Jeg datt vekk et øyeblikk, jeg bare står der og stirrer rett inn i de perfekte øynene og smiler. Jeg klarer å rive meg vekk fra de og sier "oja, takk Toby" "tilbehøret står i det skapet i det høyre hjørnet" sier han rett før han snur hodet tilbake til tv-en. Å de begynner å skravle igjen. De minner meg litt om tenåringsjenter med all den skravlingen. Mens jeg står der å lager til pannekaka mi, vil munnen min si noe. "Du Toby?" Han snur seg mot meg igjen. Jeg sier det med en sann engstelig stemme så Even snur seg han også og ser rett på meg. Han gir meg et advarende blikk. "Ehm, kan vi fare på kjøpesenteret i dag?" Even snur seg tilbake og ser på tv-en. "Hvorfor det da? Vi var jo der i går, å du fikk jo alt du trenger"

Det blir stille en stund. Tv-en lager plutselig ikke noe lyd, jeg ser Toby's munn bevege på seg, men jeg hører ingenting. Alt jeg hører er en piping og min egen hjerterytme. Jeg kjenner at jeg puster skikkelig fort nå. Eller vent. Jeg sliter med å puste, det føles ut som om noen tar tak i halsen min å prøver å kvele meg. Jeg får skikkelig vondt i brystet. Jeg har ikke peiling på hva som skjer, men dette gjør meg veldig redd. Det føles ut som om jeg har spist noe dårlig, fordi nå er jeg veldig kvalm. Jeg begynner å svette. Blir skikkelig klam i henda. Øynene mine fyller seg opp med tårer. Jeg klare ikke holde de igjen, de er altfor sterke, det er alt for mange av dem. Plutselig er hele kinnet mitt tårevått, nei, begge kinna mine er det. Og alt jeg kan tenke er *fuck*Jeg ser så vidt at Toby reiser seg opp. Even tipper jeg ser på meg nå. Han kommer mot meg (Toby altså)
Jeg trekker meg unna. Toby går mot meg. Han kommer nermere og nermere. Jeg går bakover. Ser han inni øynene, mens jeg rygger unna han. Jeg har ikke peiling på hvorfor. Jeg klarer ikke styre meg selv. Tårene kommer fortsatt, fortere enn de kom i sta. Det slår plutselig inn en stor og painful hodepine. Jeg klarer ikke mer.
Jeg krasjer inn i et kjøkkenskap. Jeg har gått så langt som er mulig nå. Uten å tenke meg om, glir jeg bare ned sann at jeg sitter i fosterstilling. Jeg bare sitter der å stirrer ut i lufta og gråter. Jeg vet ikke hva som er feil med meg. Hvorfor jeg har så jævla hodepine og er svimmel, eller hvorfor ørene mine stenger ute alt som skjer rundt meg, eller hvorfor jeg ikke kan styre kropper min, eller spesielt ikke hvorfor jeg rømmer fra Toby.

Toby setter seg ned på huk rett foran meg.

Toby's POV

Maja oppfører seg veldig rart. Hun spurte om vi kunne fare på kjøpesenteret, men jeg sa nei fordi vi var der i går. Også helt ut av det blå, ser det ut som hun ikke får puste, hun sliter med å trekke inn pusten. Så begynner hun å gråte. Jeg er på vei mot henne, men med en gang jeg kommer nermere henne, trekker hun seg bare unna. Det ser ut som om hun er redd meg. Hun kommer til en ende av kjøkkenet og hun setter seg ned i fosterstilling i et hjørne. Jeg setter meg ned på huk. Hun minner meg litt om et villdyr. Jeg prøver å rekke fram handa min men hun slår den bare vekk. Jeg gjør alt for å beroligende hun.
Til slutt får jeg lov til å kjenne på pulsen hennes. Jeg får sjokk, ikke rart hun driver å trekker sann etter pusten. Hun svetter som faen i tillegg. Hakket før sjukehusfeber også. Hva er det som gjør deg sann Maja. Jeg hater å se noen som jeg er gla i ha det så vondt. Jeg tar tak i handa hennes og hjelper henne opp på beina.

Maja's POV

Jeg har aldri følt meg så ekkel før. Toby har klart å beroligende meg litt, men pulsen og svetta og hodepina og alt det andre er akkurat det samme. Han hjelper meg opp på beina. Tårene triller fortsatt. Det er veldig vanskelig å stå. Beina mine har plutselig svikta litt. Plutselig svikta hele kroppen, og jeg faller om. Halvveis i fallet kjenner jeg noen varme hender bak på ryggen min. Det var Toby. Han tok meg i mot, men rett før jeg kan takke han, eller smile til han, eller i det hele tatt se på han, blir alt svart. Jeg klarte ikke holde øynene oppe.
Jeg bare svimte av

**********

Skulle egentlig ikke legge ut dette kapittelet fordi jeg har for få lesere. Men det kom jo da, men neste kapittel kommer bare viss jeg får flere lesere.

Vær så snill trykk på den ⭐️'a
Hadde gjort meg veldig glad<3