Change 2 Forgotten Change

Kapittel 12

          
(Hint: Bildet har ingenting med den ytre handlingen å gjøre ~ heller den indre.)
Se A/N nederst.

________________________

Nash's POV:

Jeg hadde fått en telefon fra Cameron for en liten stund siden. Han hadde sagt at Alexandra var ute av sykehuset nå, og for øyeblikket sammen med Martha. Hun hadde visstnok fått nok et angstanfall like før hun egentlig skulle slippes ut, og måtte derfor holdes igjen til observasjon til de sikre på at tilstanden hennes var 'stabil' igjen.

Cameron hadde også sagt at hun ikke ønsket å fortelle noe om meg. Hver eneste gang han hadde prøvd å spørre henne ut, hadde hun enten vendt blikket en annen vei og latt som om hun ikke hørte ham, bare sagt at hun måtte fikse noe og rømt til badet, eller endret temaet på samtalen. Han hadde fortalt at det nesten var som om hun ble stresset og redd hver gang navnet mitt ble nevnt. Nesten som om noen kom til å kaste seg over henne og klore ut øynene hennes hvis hun åpnet munnen og sa noe om meg.

Cameron visste ennå ikke om alle løgnene mine. Det var mye av grunnen til at han var så fortvilet og forvirret over reaksjonene hennes. Han hadde allerede opptil flere ganger prøvd å spørre meg om vi hadde kranglet eller slått opp.

Det hadde vi aldri gjort.

I teorien var vi egentlig fortsatt i et forhold. Ingen av oss hadde noen gang ytret ordene 'det er over' til hverandre. Vi hadde bare forlatt hverandre med et løfte om å sees igjen engang. Et løfte om å holde kontakten, samt fortsette å elske hverandre.

Det løftet var vel heller aldri brutt. Jeg mener: ja, vi snakket aldri igjen. Vi tok aldri kontakt og vi møttes aldri, men vi stoppet likevel aldri å elske hverandre.

Jeg stoppet likevel aldri å elske henne.

Det er kanskje mer eller mindre unødvendig å si det i og med at jeg praktisk talt har såret henne for livet, samt at jeg har en annen jente for øyeblikket, men jeg elsker likevel fortsatt den ødelagte og triste jenta som en gang var min, og jeg elsker henne med hele mitt hjerte.

Jeg er imidlertid svært usikker på om følelsen var gjensidig fra hennes side. Det virket nesten som om hun absolutt hatet meg da vi endelig møttes igjen. Den desperate og knuste flammen av sinne som brant i øynene, måten kroppen hennes strittet mot meg på alle mulige måter, og måten hun hele tiden ønsket en viss avstand på.

Jeg visste jeg hadde mistet henne.

Mest sannsynlig for godt også.

Og det sugde. Det rett og slett sugde noe så helt forjævlig.

**

Jeg gjemte hendene dypt ned i jakkelommene mine i det jeg steg ut i den kalde november-luften. Marie hadde spurt meg om å møtes igjen etter hendelsen på restauranten for å spørre om 'hvem faen den stygge jenta som jeg tydeligvis kjente var'.

Jeg visste at hun mest sannsynlig allerede var sint på meg, og at hennes ide om å 'spørre om det' uten tvil kom til å ende med henne i dype tårer etter å ha skreket i flere timer over hvor lite jeg var til å stole på og at jeg var 'den verste personen i hele hennes liv'.

Det var problemet med Marie. Hun bekymret seg for mye om alt. Jeg kunne ikke en gang dra til Cameron for en kveld med gutta uten at hun vekte mistanke om at jeg var utro med en annen jente bak ryggen hennes. Det var rett og slett som om hun aldri stolte på meg.

Og det visste jeg Alexandra gjorde.

Aldri en eneste gang hadde hun vært bekymret for at jeg var utro da vi var sammen. Hun la alltid sitt fulle liv og sjel i armene mine og stolte på meg med alt hun hadde. Hun stolte på at jeg elsket henne – hvilket jeg i teorien både gjorde og fortsatt gjør – og det var også derfor aldri noen diskusjoner angående slike ting. Det var heller jeg som alltid var usikker på henne grunnet alt som skjedde rundt konserten med 5 Seconds Of Summer. Ikke at jeg noen gang skjønte hvorfor jeg var det, for jeg visste at Alexandra var lojal. Jeg kjente henne godt nok til å vite at hun aldri ville ha gjort noe for å såre eller svikte meg.