«Hvordan kan du i det hele tatt fortsatt ha følelser for den fyren, Alex?» Mumlet Louis mellom sammenbitte tenner. Skuldrene hans var bemerkelsesverdig anspente og han hadde en lett rynke i pannen. Han senket brynene sine litt og anspente kjeven sin betraktelig.
Jeg kikket skeptisk opp på ham og rettet meg mere opp. Det dunket hardt i hodet mitt i det jeg gjorde det og en skarp smerte skjøt brått nedover ryggraden min. Jeg mente ikke for det å slippe ut, men klarte likevel ikke å holde et lavt klynk av smerte inne.
Louis var raskt ved siden min igjen og skjøv meg forsiktig ned i sengen igjen. Det oppgitte blikket hans ble med en gang byttet ut med et mere bekymret et, og den lille rynken i pannen hans begynte gradvis å vokse.
«Vær forsiktig,» mumlet han. Øynene hans lette panisk etter mine. «Du er skadet, husker du? Det er en grunn til at du er her på sykehuset, dumbass.»
En lett rosafarge brente faretruende i kinnene mine og jeg sukket oppgitt før jeg kikket ham opp i øynene. «Hvorfor- ... Hvor skadet er jeg egentlig?»
Louis smilte lett. Han ristet kort på hodet en gang og rygget bak igjen. «Mindre enn det kan føles ut som, men legene fortalte meg at jeg måtte holde deg rolig. De mente at jeg var den beste til å kunne roe deg ned, eller Julie mente egentlig det da, så de andre ble bedt om å gå rett før du våknet.»
Jeg kikket raskt på ham igjen med våkne øyne. «Vent, hva?»
Louis nikket litt og slapp seg tungt ned i en stol.
«Hvor mange andre var det som var her?»
«Mange. Det var en hel haug med jenter og gutter, og søsteren din var her også. Tror han Nash fyren var her, han og.»
Igjen satte jeg meg brått opp. Med sammenbitte tenner dyttet jeg kroppen min fram til kanten av senga og plasserte de bare beina mine på det flisebelagte gulvet. Louis var igjen på beina på under sekundet og plasserte raskt en hånd på skulderen min, klar for å skyve meg tilbake ned i den harde senga igjen.
Jeg sukket irritert og kostet aggressivt hånda hans av meg før jeg skulte opp på ham. Selv kikket han bare ned på meg med et tomt blikk.
«Jeg klarer meg,» snerret jeg. Det var ikke meningen å være så brå og brutal i tonen, men jeg klarte ikke stoppe meg selv før ordene allerede var ute. Jeg sukket oppgitt og ristet lett på hodet før jeg gav ham et beklagende blikk. «Jeg bare ... Jeg ok, greit? Slapp av og la meg være.»
Louis kikket nølende på meg. Det var lett å se at han hadde en indre diskusjon med seg selv på om han skulle høre på seg selv eller meg. Han lot etter noen sekunder skuldrene synke og nikket litt lett.
«Ok.»
«Fint,» mumlet jeg. «Men ... Du sa at Nash var her?»
Louis nikket litt igjen. «Jeg tror vertfall det var ham. Han hadde mørkt hår og blå øyne, akkurat slik du beskrev ham. Og han var høyere enn meg, of course.»
Jeg hadde lyst til å smile av sarkasmen i stemmen hans, og kjente derfor at det rykket lett i munnvikene mine, men ristet det likevel bare av meg før jeg presset videre. «Hva gjorde han her?»
«Jeg vet ikke? Han bare var her. Satt liksom helt stille i en stol i hjørnet og ristet på den jævla foten sin 24/7.»
Jeg rynket brynene. «Sa han, eller gjorde han noe da han ble bedt om å gå?»
«Nei,» Mumlet han og ristet på hodet. «Han bare kikket lett bort på deg før han gikk. Han var likevel den siste til å gå da. Jeg ble jo selvfølgelig sittende, jeg da. Han sto der i noen minutter etter de andre var gått, men så strakk han seg bare litt og kikket en siste gang på deg før han gikk.»
VOCÊ ESTÁ LENDO
Change 2 Forgotten Change
FanficOppfølgeren til Change... Nash Grier AU Nøyaktig to år har gått siden de så hverandre sist. Han tok aldri kontakt igjen. Hun tok aldri kontakt igjen. Hun har fått nye venner og et nytt liv, et bedre liv. Han har fortsatt å leve sitt liv slik det v...
