A/N: Vær så snill les beskjeden på slutten av kapittelet!
____________
Nash's POV:
Ordene hennes praktisk talt tente smertefulle og pinende flammer oppover armene mine. Jeg kunne rett og slett bare ikke fatte hvordan en liten og harmløse engel av ei jente kunne bli så rasende sint. Ok, så det var vel kanskje forståelig at hun hadde fått med seg noen få ting. Slik som det faktum at jeg faktisk aldri tok kontakt med henne igjen, eller det at jeg på toppen av det hele hadde skaffet meg en ny dame uten under noen omstendighet å ha varslet henne om at forholdet vårt var kommet til en slutt.
Hvorfor hadde jeg ikke sagt det? Hvorfor hadde jeg ikke bare ringt henne og sagt at jeg ikke klarte dette lenger, at vi var nødt til å komme oss videre og rett og slett ikke kunne fortsette videre på denne måten? Egentlig hadde det jo vært så enkelt som at jeg bare kunne ha sendt henne en melding om det. En kort og enkel melding med de få ordende; 'beklager Alex, men det er slutt.'.
Men det gjorde jeg altså likevel ikke.
Så igjen, hvorfor gjorde jeg det ikke?
Svaret på det er vel for å være helt ærlig ganske enkelt; jeg vet ikke.
Likevel vår det praktisk talt uforståelig hvorfor hun skulle være så aggressiv og sint. Hun hadde trossalt ikke tatt kontakt, hun heller. For alt jeg kunne vite så kunne det jo faktisk hende at også hun hadde funnet seg en annen og gått videre. Når man tenker på det, så var det trossalt en annen mannlig skikkelse her inne tidligere som kunne ha lignet på en på hennes alder? Vertfall i nærheten av alderen hennes. For ikke å glemme at han var fra Alert, han også.
Men nei. Han hadde praktisk talt forlatt henne til meg – som han tydeligvis visste at var ex-en hennes – for å dra ut på date sammen med den eldre søsteren hennes.
Jeg var kanskje til tider en smule idiotisk og dum, men jeg var da virkelig ikke en renraset idiot.
«Så det du mener er at jeg liksom skulle ta kontakt først? At det er grunnen til at du aldri tok kontakt igjen, samt skaffet deg ei ny dame – uten at jeg visste det – og løy til Cameron om at vi holdt kontakten likevel?»
Løy til Cameron, ja.
Hvordan skulle jeg klare å forklare meg vekk fra det? Jeg kunne liksom ikke akkurat si at det var fordi jeg ikke ville at Cameron – eller noen andre for den saks skyld – skulle tro at jeg var en svak pingle som rett og slett bare ikke klarte å opprettholde et normalt langdistanseforhold.
Det var derfor bare en ting jeg kunne gjøre for å dekke over nok en gang; lyve, igjen.
«Løy til Cameron? Hvorfor i svarte skulle jeg liksom lyve til Cameron om det? Alexandra, det du sitter og sier nå gir ingen mening.»
Et oppgitt sukk unnslapp leppene hennes før hun dro henda frustrert gjennom det mørke og silkemyke håret. «Ikke begynn med dette nå igjen. Jeg er bare så ... så lei av alt, Nash. Jeg takler det rett og slett ikke mer. Jeg takler ikke flere av alle løgnene dine.»
Jeg rynket brynene betraktelig og kikket raskt over på henne. Hendene ble med et søkkvåte og jeg kunne kjenne skjelvinger gradvis danne seg i de anspente håndleddene mine. «Alle løgnene mine? Og hvor har du liksom det fra, Alex? Hvordan kan du påstå at jeg lyver hele tiden? Hva er det jeg tydeligvis skal ha løyet om nå da?»
Hun kikket overlegent på meg og hevet brynene tilfredsstillende og selvsikkert. «Du skjelver. Det betyr at du er nervøs.»
«Jeg skjelver ikke, og hva faen Alex? Det har ikke noe med saken å gjøre en gang!»
«Det har det vel det!» Bjeffet hun aggressivt tilbake. «Og ikke kall meg 'Alex'. Du har ingen rett til å kalle meg 'Alex'.» Det var lett å se at hun var på gråten med tanke på hvor blanke øynene hennes plutselig var blitt. Det var nesten så jeg bare ville strekke meg frem og tørke dem vekk.
Jeg sukket bare lett og ristet oppgitt på hodet. «Jeg lyver uansett ikke.»
«-- Akkurat slik som da du fortalte meg at du aldri skulle såre meg noen gang igjen og angret og alt det der, blablabla. Hah, 3 dager senere og der står du faenmeg og ler av meg i gangen sammen med den jævla dritt-gjengen din!»
«Jeg var 16 år, Alexandra! Jeg var en idiot da!»
«Likevel ikke idiot nok til å lyve på denne måten. Du fikk meg i det minste til smile på den tiden, selv om alt til syvende og sist bare var fuckings falskt.»
Jeg flyttet sjokkert blikket mitt opp til øynene hennes og ristet benektende på hodet. «Hva har skjedd med deg, Alex? Du brukte jo alltid å være så søt og snill før. Dette er ikke deg i det hele tatt.»
Tårene var allerede begynt å fosse nedover kinnene hennes. Hun pustet dypt ut og flyttet det tårevåte blikket sitt skamfullt ut til siden. «Skulle virkelig ønske jeg kunne si det samme om deg, Nash. Jeg skulle så inderlig og virkelig ønske det.»
Jeg ble stille for en stund og stirret skyldig ned på hendene mine. Mest bare for å unngå det grusomme synet som var foran meg. Synet av røde og blodsprengte øyne, knallrøde skjelvende lepper, røde og våte kinn, et fortvilt og redd blikk. Rett og slett synet av at den aller vakreste jenta i hele verden hadde det vondt. Og alt på grunn av meg.
«Hvorfor er du som dette, Alex?» Mumlet jeg og kikket nølende opp på henne. Jeg kunne se at hun anspente seg betraktelig og skulle til å si noe. Jeg forsto raskt hva det gjaldt og rettet derfor selv på det før hun så mye som fikk sjansen til å trekke pusten. «--andra.»
Hun ble stille og vendte nok en gang blikket ut mot siden. Selv fulgte jeg usikkert med på henne mens jeg i både stillhet og tålmodighet ventet på et svar. Dessverre viste det seg å være forgjeves.
«Jeg tror du bør dra, Nash.»
Crap.
Jeg anspente meg betraktelig og pustet skjelvent og usikkert ut. «Jeg har fått beskjed om å bli her av de ansatte -...» Jeg fikk ikke snakket ferdig før hun for sikkert hundrede gang avbrøt meg.
«Gå, sier jeg jo! Jeg vil ikke se deg mer, ok? Jeg ... Jeg hater deg Nash! Jeg absolutt hater deg. Jeg mener det, jeg har aldri hatet en person så høyt i hele mitt liv! Alt jeg ber deg om er å gå. Kan du for en gangs skyld være så snill å gjøre noe bra for meg? Jeg ber deg.»
Pusten hennes var allerede begynt å komme ut i ukontrollerte og ujevne drag, samt at hele kroppen hennes var gått inn i halvveis sjokktilstand. Altså; hun skalv.
Hun skalv alvorlig og ukontrollert.
Og jeg gjorde derfor det første og eneste som falt meg inn for å roe henne ned.
Jeg nikket og gikk.
___________________
OOOHH what did I do? :O Dere trodde Nash kom til å kysse henne der, right?
Beklager så mye for at dere måtte ha ventet så lenge. Jeg har hatt dårlig tid grunnet ferier og etc, samt at jeg generelt har mistet en smule interesse for denne historien. Jeg lover jo selvfølgelig å fortsette på den, men jeg tror rett og slett bare jeg trenger litt tid på meg....
Uansett, jeg vet at dette er en ekstremt kort del, men jeg har som sagt hatt det svært travelt i det siste!
Vær så snill vote og kommenter! Det er så utrolig motiverende og lese de fantastiske kommentarene deres. og for de som ikke har gjort det ennå, plis sjekk ut Angels // Harry Styles.
All the love xx -M (see what I did there? xD)
YOU ARE READING
Change 2 Forgotten Change
FanfictionOppfølgeren til Change... Nash Grier AU Nøyaktig to år har gått siden de så hverandre sist. Han tok aldri kontakt igjen. Hun tok aldri kontakt igjen. Hun har fått nye venner og et nytt liv, et bedre liv. Han har fortsatt å leve sitt liv slik det v...
