Change 2 Forgotten Change

Kapittel 4

Alexandra's POV:

Jeg kikket en siste gang på telefonen min før jeg med nølende og skjelvne hender la den fra meg igjen. Det hadde allerede gått en time siden meldingene hadde blitt sendt til Nash's telefon og han hadde fortsatt ikke svart på dem. Jeg hadde for lengst fått kjenne på den grusomme angstfølelsen som oppsto på grunn av situasjonen, og det var absolutt ikke en god følelse.

Jeg hadde først og fremst bare bestemt meg for og bare skrive et lite «hei» for å få samtalen startet på et nøytralt nivå, men rett etter første melding var sendt var det bare som om jeg mistet helt kontrollen over både hendene og tankene mine, så før jeg visste ordet av det hadde jeg allerede sendt en til melding. En melding som jeg ville ha drept for, for å trekke den tilbake igjen.

Jeg hadde vel kanskje friket litt ut etter at jeg hadde sendt meldingen for ikke å glemme et par angstanfall samt litt skjelvinger, men allerede så tidlig som 15 minutter senere hadde jeg allerede klart å få samlet meg sammen igjen. Jeg visste det var fullstendig unødvendig og direkte svakt av meg å reagere slik på grunn av intet annet enn en uheldig liten melding. Jeg var en fullt ut voksen person og visste derfor at jeg måtte kunne klare å oppføre meg som en også. Og for å si det slik; å frike ut over en liten melding var ikke akkurat hva man kunne kalle 'å oppføre seg modent og voksent'.

Hva som virkelig stresset meg opp var det faktum at han ikke hadde svart. Ikke en gang et lite «hei». Jeg hadde ikke forventet så mye akkurat, men jeg hadde da i det miste forventet noe.

Jeg dobbelskjekket telefonen for sikkert hundrede gang før jeg bare sukket fullstendig oppgitt og gikk inn på rommet mitt i stedet. Tankene mine var helt okkupert av den blåøyde idioten og jeg klarte bare å tenke på en ting; hvordan hadde han reagert på meldingene han fikk? Og hvorfor hadde han ikke svart på dem?

Jeg var kommet fram til to konklusjoner på de spørsmålene. En av dem bra, den andre ikke fullt så bra. Den første var at han mest sannsynlig ikke hadde sjekket telefonen sin ennå. Kanskje den hadde vært slått av eller bare ikke i nærheten. Det andre alternativet var nok det som mest sannsynlig var det som hadde skjedd, for ikke å glemme også det som ikke var fullt like bra; altså at han hadde sett meldingene, men blitt sint og ignorert dem.

En plutselig og altfor velkjent lyd fikk meg til å stivne helt i sporene mine. Jeg kunne allerede føle en klump forme seg i halsen min og hendene mine ble søkkvåte på rekordtid. I en langsom bevegelse vred jeg kroppen min 180 grader tilbake og stirret på bordet jeg nettopp hadde gått fra. Den lå med skjermen ned, akkurat slik jeg hadde lagt den etter et siste håpløst sjekk noen minutter tilbake i tid, men siden det var glassbord så kunne jeg lett se at skjermen lyste gjennom bordet og ned over en liten bunke moteblader som lå stablet systematisk på den lille hyllen under bordet.

En melding.

Jeg brukte noen få minutter på å vurdere om jeg virkelig skulle ta sjansen på å sjekke eller ikke. Den tidligere nevnte store klumpen i halsen min var jeg da 98 prosent sikker på at var hjertet mitt, og for øyeblikket virket det som om noen hadde utstyrt det med ei stor og tung slegge som det bare hamret løs med på alle nervene i kroppen min. Jeg kunne praktisk talt føle hjerteslagene pulsere gjennom hver eneste blodåre i hele kroppen min med en rasende sint kraft og fart. Likevel var det en tanke som gikk gjennom hodet mitt:

Fuck it.

Jeg gikk med selvsikre og bestemte skritt mot bordet og la de få meterne som skilte meg fra det gli inn bak meg. Tankene mine hadde full krig på slagmarken av en hjerne jeg hadde og kjempet vilt om hvilken side som skulle vinne. Enten måtte jeg mote meg opp og forholde hodet kaldt, eller så skulle jeg fortsette å være den nervøse pingla av ei jente jeg var. Personlig heiet jeg på krigeren som mente jeg skulle mote meg opp, men til syvende og sist var det dessverre den som ikke vant.