Alexandra's POV:
«Du kan åpne øynene dine Alex. Jeg er temmelig sikker på at de fungerer som de skal.»
Jeg presset leppene hardt sammen og ristet kort på hodet. Hver minste lille stemme i hodet mitt skrek til meg at jeg ikke skulle gjøre det, og jeg hørte på dem. Det hadde jeg alltid gjort, og kom mest sannsynlig alltid til å gjøre.
«Du så meg tidligere i dag, Alexandra. Det skader ikke å se meg igjen. Dessuten, det er bare oss to her inne nå.» Mumlet han oppgitt. Jeg kunne praktisk talt føle de slitne øynene hans stirre på meg.
«Jeg kommer ikke til å gjøre det.» Pep jeg lavt. Jeg var sjokkert over hvor patetisk og svak stemmen min plutselig hørtes ut.
«Såpass ja. Snakke kan hun, men ikke åpne øynene.»
Sarkasmen var til å spy av.
Ingen av oss sa noe mer etter den kommentaren, og et lite øyeblikk begynte jeg faktisk å få håp om at han hadde dratt. Dessverre var det noe som viste seg å være et fullstendig falskt håp.
«Seriøst Alexandra. Bare åpne øynene dine! Hva er det verste som kan skje?»
En sassy og falsk latter unnslapp plutselig leppene mine til både mitt og Nash's store sjokk. «' Hva er det verste som kan skje?' Jo det skal jeg fortelle deg, Nash. Det verste som kan skje er at jeg hadde kommet til å måtte møte øynene til den største løgnhalsen i verdens historie!»
Det ble helt stille. Jeg kunne praktisk talt høre ham trekke pusten dypt før han sakte reiste seg opp igjen. «Du må ha slått hodet ditt kraftig hardt i går, for det der er noe min Alexandra aldri ville ha funnet på og sagt.»
'Min Alexandra'? Ok, det var dråpen.
«Unnskyld, men hva?», bjeffet jeg aggressivt og satte meg selv i forsvarsposisjon. «Hvor i svarte har du det fra at jeg liksom er 'din Alexandra'?»
En uventet latter unnslapp plutselig leppene hans, noe som raskt fikk meg til å sperre opp øynene og vende blikket mot ham. «Du har virkelig slått deg temmelig hardt, har du ikke?»
Jeg rynket brynene og satte meg brått opp. Hele rommet begynte praktisk talt å spinne i det jeg plantet beina på det iskalde og harde flisegulvet og gjorde meg klar til å reise meg. Jeg knep øynene hardt sammen og sukket litt smertefullt før jeg oppgitt presset en håndflate mot den rasende og dunkende tinningen min. Nash var allerede på beina på under sekundet og praktisk talt speedet bort til meg. «Jesus Christ Alexandra, vær forsiktig da!»
Han la hendene forsiktig på skuldrene mine og begynte rolig å skyve meg tilbake ned i den harde og ubehagelige sykehus-senga igjen. Selv klynket jeg bare litt svakt og knep øynene enda mer sammen. «N-Nei. I-Ikke rør meg, Nash.»
Han ignorerte meg. Så ikke på meg en gang.
«S-stopp.»
«Kutt ut med det stae tullet ditt og bare legg deg ned igjen. Du har nettopp slått deg selv kraftig i hodet – mest sannsynlig hjernerystelse – og trenger derfor så mye hvile som overhode mulig.» Mumlet han oppgitt mens han fortatte å skyve meg bak. Jeg sukket oppgitt før jeg til slutt bare gav etter og nikket litt trøtt. Jeg lot ryggen min kollidere med det halvveis myke stoffet og slappet gradvis av i alle de – til nå anspente – musklene mine.
«Hvorfor gjør du dette?» Pep jeg etter en stund og vendte blikket mot ham. Jeg ble med ett møtt av et par diamantblåe øyne – de samme som jeg hadde forlatt for to år siden.
YOU ARE READING
Change 2 Forgotten Change
FanfictionOppfølgeren til Change... Nash Grier AU Nøyaktig to år har gått siden de så hverandre sist. Han tok aldri kontakt igjen. Hun tok aldri kontakt igjen. Hun har fått nye venner og et nytt liv, et bedre liv. Han har fortsatt å leve sitt liv slik det v...
