Som sagt, så tok ansvaret feil. Veldig. Ekstremt. Forferdelig feil.
Jeg kikket nervøst på publikumet. De hylte som galinger. Jeg skjønte ikke en dritt! Keg hatet at folk skrek. Da trodde jeg alltid at noe var galt, og det gjorde jeg da også. Jeg hoppet opp fra stolen, og skrek sammen med dem. Forskjellen mellom skrikene var at jeg skrek av redsel, og de skrek av glede. Vel, vel. Same thing...
Alle mulige slags tanker rammet meg. Kanskje noen hadde en pistol. Kanskje en kattunge ble drept?! (Som du skjønner, er kattunger veldig søte.)
ELLER HVA HVIS EN HUNDEVALP BLE TRAMPET PÅ!!! Oh my gosh... Det hadde vært grusomt!
Jeg fikk fullstendig panikk. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Alt skjedde jo så fort. Så fort at programlederen ikke fikk tid til å forklare eller spørre om hva som var skjedde. Jeg løp hylende vekk fra scenen, og gråt høylytt i samme sleng. Hvorfor ikke? "JA! Bare gjør alt verre!"
Jeg snublet før jeg kom vekk fra scenen, og ingen kom for å hjelpe meg. Alle var for sjokkerte. Inkludert meg.
Jeg prøvde å komme meg opp, men det endte bare i at jeg falt om og om igjen. Uansvarlig å ha et gulv som var så glatt! Eller... Uansvarlig å ha en gjest så klumsete...
Altså... Jeg skadet meg ikke, men det var tortur å ligge flatt, rett ut på scenen foran MASSE VIS av folk. Det var nok det mest pinlige som noen gang hadde hendt meg.
Jeg klarte endelig til slutt å reise meg opp, og tårene bare presset på. Jeg var sikker på at jeg hadde laget min egen lille private innsjø. Så mange tårer var det! Det var egentlig ganske overraskende at ingen lo... Men så kom det. Latter i alle slags muliege former. Noen kaklet som kyllinger, og andre bare holdt seg for magen og lo lydløst med munnen på vidt gap. Det var visst forferdelig moromt å se en person lide. Å se en person som tydelig ikke har det noe bra, falle.
Det var som om jeg hadde et mareritt. På det tidspunktet ville jeg nok ha våknet opp, men det gjorde jeg jo så klart ikke! Alt jeg kunne gjøre var å takle situasjonen, og det likte jeg ikke. Jeg var ikke den personen som tok tak i ting, og løste problemer. Jeg var heller den personen som trakk meg sakte tilbake, og prøvde å unngå alt som kunne gjøre livet mitt verre. Nå kunne jeg ikke trekke meg tilbake. Det var alt for sent til det. Jeg hadde virkelig tabbet meg ut...
CITEȘTI
Livet som en kjendis
Ficțiune adolescențiBella er en usikker tenåringsjente som ikke liker livet sitt. Hennes største drøm er å bli berømt. En dag våkner hun opp, men ikke hennes egen kropp. Hun har nemlig havnet i kroppen til den mest berømte kjendisen. Hvordan takler hun dette?
