Livet som en kjendis

Kapittel 8

Jeg var på vei. Jeg var i en vil som virket helt middelmådig. Det virket absolutt ikke som en kjendis-bil. Jeg hadde lyst til å spørre hvorfor jeg ikke satt i en limousin, men jeg turte ikke. Selv om jeg hadde blitt en stjerne, så hadde jeg ikke blitt selvopptatt. Vel, i hvert fall ikke enda. Og det var teknisk sett ikke jeg som hadde blitt stjerne. Jeg hadde bare fått kroppen til en som hadde blitt en stjerne.

Det går bra hvis du ikke forstår, fordi jeg skjønner så vidt meg selv. Jeg snakker så mye uten å tenke over det. Det var akkurat hvorfor jeg ikke gledet meg til intervjuet. Jeg kom bare til å oversnakke, eller undersnakke. Er det engang noe som heter det? Jeg vet ikke... Alt jeg vet er at jeg får en rød strek under orden når jeg skrev det. Det er der enda, og det irriterer meg veldig! Like mye som jeg ble irritert over at jeg var så nervøs av meg.

Det føltes som om det tok flere timer før jeg endelig fikk gå ut av bilen. Det sto 1 vakt på hver side av meg, og det var egentlig litt kult. Jeg trengte liksom noen å beskytte meg fordi jeg var så viktig. Det var ikke så mange personer rundt oss, men de som var der var helt gærne! De skrek noe voldsomt! Jeg fikk gått et lite stykke, men ikke alt for langt. Ikke like langt som det jeg skulle, fordi det bare strømmet på flere og flere folk. Jeg var utslitt. Hele den lange bilturen, hadde jeg gledet meg til å få strekket litt på bena. Alt forgjeves.

Nå hadde det blitt fire ganger så mang folk som stod å skrek og ba om å få ta et bilde med meg. Jeg hadde overhodet ikke lyst til å ta ett eneste bilde fordi jeg var så innmari sliten! Hvorfor måtte jeg gjøre det? Oka, fordi jeg var en kjendis. "Det blir sikkert bedre" hvisker jeg lavt for meg selv imens jeg pustet tungt ut. Jeg hadde så mye å gjøre! Det føltes som om jeg hadde hele verden på skuldrene mine. Verden ble bare tyngre og tyngre. Forferdelig.

Jeg var sikke på at jeg hadde gått lenger enn selve bilturen. Veien bare fortsatte og fortsatte, og det hjelp ikke akkurat at jeg gikk i skyhøye heler. Jeg ble henvist inn en dør, og deretter kom det en liten gang. Flere dører, flere rom. Jeg følte meg innelåst. Jeg følte at jeg ikke kom meg ut. At jeg var fanget. Det ble vanskeligere å puste. Jeg startet å puste veldig ujevnt og det var ekstremt ubehagelig. Jeg følte at jeg trengte hjelp, men vaktene brydde seg ikke det gran. Jeg klarte ikke å gå lenger. Jeg måtte bare stoppe. Jeg stoppet, og la hendene på lårene. Jeg trakk pusten et par ganger, men det hjalp ikke noe særlig.

"Hva skjer?!" Spurte jeg vaktene. Det var nesten lydløst, men de kunne høre meg. Det tok en stund før en av dem svarte. "Det er klaustrofobien din" forklarte den ene vakten med en dyp og mørk stemme.

Hadde jeg klaustrofobi? Jeg hadde det ikke, men det hadde tydeligvis Cassie. Hadde jeg overtatt hennes frykt for å være i trange plasser? Jeg hatet dagen bare mer og mer.

Noen dyttet meg slik at jeg skulle gå i en bestemt retning. Personen telte ned fra 5.

5... 4... 3... 2... Og 1... Jeg falt nesten over ende fordi hun dyttet så hardt. Jeg oppdaget plutselig at jeg stod på en scene. Det var. 2 stoler der, og i en av stolene sat det en programleder som var klar for å intervjue meg.

Jeg hadde frosset fast til bakken. Jeg klarte ikke å røre meg på noen som helst måte. Alle som var i publikum stirret på meg med skremmende blikk. Det var det verste jeg hadde opplevd i hele mitt liv. Alle ventet på at noe skulle skje, men det gjorde det ikke. Jeg hadde fått sceneskrekk.