Livet som en kjendis

Kapittel 3

Jeg våknet opp ved følelsen av at noe var galt. Det var ikke første gang jeg hadde hatt den følelsen, men uansett hvor mange ganger jeg hadde følt det, så ble jeg ikke vant til den. Hvis man overnatter hos en venn eller et familiemedlem så er det normalt å våkne opp å tenke "hva? Hvor er jeg." Man tenker det ikke lenge. Cirka bare i brøkdelen av et sekund, og så innser du hvor du er. "Oja. Sant det", tenker man. Jeg fikk den samme følelsen, men den var der fortsatt etter en lang stund.
Jeg kunne ikke huske at jeg hadde sovnet på et annet sted. Det siste jeg husket var at jeg la meg trygt og godt i min egen seng. På mitt eget rom! Jeg kunne IKKE huske at jeg var i et slags... Jeg la merke til hvor flott rommet egentlig var. Dekorasjonen var åpenbart profesjonelt gjort. Det var for det meste lyse farger i rommet. Senga jeg lå i hadde hundrevis av puter. (Ok, kanskje ikke hundre, men det var faktisk veldig mange!) puter i forskjellige former, farger og stoff. Noen hadde skrift på seg og andre hadde bilder.
Luften jeg pustet inn og ut luktet ufattelig godt. Det var som om noen hadde sprayet parfyme inn i neseboret mitt, bare at det ikke var en for sterk lukt og det var jo heller ikke... Så farlig som nese-spraying ville ha vært. Nå som jeg tenker på det, er det sikkert et par tullinger der ute i verden som har sprayet parfyme i nesa si. Tenk hvis noen har dødd av det? Det hadde vært kipt. De var i hvert fall kreative... Seriøst!? I hvert kapittel bli jeg drevet bort... Tilbake til å forklare:

Jeg skjøv dyna til siden, og lot føttene mine tråkke på det myke, hvite teppet. Jeg gikk rundt i rommet i noen sekunder. Å gå på teppet føltes som om jeg gikk på en pute. Ikke en sånn tjukkas-madrass som man blir tvunget til å jogge på i gymmen på skolen. Nei, de hatet jeg. Heller en pute som respekterte at man kunne bli sliten! Som jeg babler... Du forstår meg sikkert ikke uansett. "Kanskje dette bare er en drøm. Ja, det er sikkert bare en drøm", tenkte jeg imens jeg prøvde å holde meg rolig. Den replikken har sikkert blitt brukt i mange filmer. For eksempel en skrekkfilm. Man våkner opp og noen står der for å drepe deg. "Det er sikkert bare en drøm." Også blir man drept... Jeg var redd for at jeg kanskje var våken, og at det som skjedde faktisk skjedde.
Jeg prøvde å komme på en logisk forklaring.

"Kanskje jeg besvimte, og en av vennene mine tok meg med hjem til seg."

"Kanskje moren min har pusset opp et rom, og vil overraske meg."

"Kanskje noen har kidnappet meg!!"

Og "kanskje" forklaringene mine ble dummere og dummere. Ordet kanskje var det setningene hadde til felles. Ja, for jeg visste jo ingen søren meg ting! Jeg visste jo ikke hvor jeg var! Hvordan kunne jeg finne veien hjem hvis jeg ikke visste hvilken retning hjem var? Jeg hang med hodet, og subbet bortover imens jeg så på mine egne føtter bevege seg på teppet.
"Ok, bare hold deg ro... AUU!! FY F....!!!" Hvisket jeg høyt. Ingen hørte meg. Jeg kikket opp, og merket at jeg hadde gått på nattbordet. Kneet mitt var offeret den gangen. Det føltes som om noen hadde puttet en stein inn i kneet mitt, og at steinen drev og hadde et villt hoppe-party der inne! "Er det her det er party?!"Det høres bedre ut en det føltes!
Jeg er egentlig ganske fornøyd med hvordan jeg beskrev det. Og grunnen til det er fordi jeg visste akkurat hvordan det føltes imens jeg skrev om det. Jeg slo nemlig kneet mitt i bordkanten når jeg holdte på å skrive om det som skjedde. Det gjorde innmari vondt da! Som om noen hadde puttet en stein i... Og vent, det har jeg allerede skrevet. Oops!☺️ Det var det jeg fikk skrevet nå! Kos deg med neste kapittel!

Hei du! Jeg hadde virkelig satt pris det hvis du forteller vennene dine om historien, og får dem til å lese den.💖 Jeg jobber hardt for å få den til å bli "lesbar", så plis spre navnet til denne historien videre. Kommenter hvis det er noe du synes er bra/dårlig! Skrivefeil ikke inkludert. Heheh. Men seriøst. Gjør meg glad ved å anbefale denne for andre.💞💘💖