Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 27

         Kapittel 30: Skogen og satan

"Kom igjen ditt kjøtthue! Du sover som en stein!"- ropte Felicia inn i øret på William som nå bråvåknet. "Hva skjer?!"- spurte William trøtt og frustrert. "Vi drar videre!"- svarte hun. Sola skinte sterkt og det varm varmt og deilig! Det var en lettelse fra det forrige uværet. De pakket sakene sine og startet reisen mot det første fjellet.

Etter de hadde gått en stund, nærmet de seg en skog som førte til fjellet. "Vi nærmer oss. Dette greier vi!"- sa Gregor oppmuntrende. Han hadde hørt all den slitsomme stønningen til William. De sto ved inngangen av skogen. William var uvant til skogen etter alle de tomme gress engene. De gikk sakte inn i skogen og fulgte den smale stien. Det var mørkt og trærne sto tett. Man kunne høre alle slags dyrelyder. Det virket som stien ble smalere og smalere og trærne ble tettere og tettere. "Lurer på hva slags muppet-monstre som lever her i skogen."- mumlet William til seg selv. Antageligvis hørte Gregor det. "Skal jeg vise deg?"- spurte han. "Ja, ok!"-svarte William tilbake med et litt usikkert smil. Gregor formet leppene til en kysse form og begynte å plystre elegant. De myke tonene var nesten trollbindende. Det var som om en engel lagde tonene.

William kunne se for seg den hvite himmelen med engler flyvende rundt. Noen av dem spilte på harper. Han forestilte noen barn løpe rundt. De lekte og moret seg. Det var som om han var der. Han fløy med vingene sine! Han var fri som fuglen. Men det var noe som ikke stemte. Han kunne kjenne lukten av røyk. Nå lekte ikke barna lenger og ingen engel spilte på noe harpe. Røyken vokste seg større og større! Alle flyktet fra himmelen. han sto helt forskrekket. Plutselig kjente William at han falt. Han ga fra seg et skrik mens han dalte ned fra himmelen. Røyken kvalte han og det kjentes varmt ut!

DREP, DREP, DREP!

 BARNA SOM LEKTE HANG I LENKER MENS BRANNEN BRENTE DEM LEVENDES! . ALT VAR I FLAMMER OG FORSKREKKELIGE HYL FORMET SEG. "WILLIAM REDD OSS!!" ROPTE EN KJENT STEMME. "MAMMA?!!!!?"-skrek William! "JEG BRENNER! JEG DØR!!!!!"- skrek hun enda høyere!! "MAMMA!!!!" På en kullsvart trone satt Satan å lo med den ekle latteren. "DU BLIR EN AV OSS. DU ER OND, WILLIAM! DU ER EN JÆVEL! DU ER INGEN HELT. DU ER EN SVAK OND DJEVEL OG DET VET DU!"

"STOPP!!!!"- skrek William. Felicia og Gregor stirret forskrekket på William som sto og skrek. "Er du redd for andre typer fugler?"- spurte Gregor frustrert med en svær og stygg fugl på armen. Fuglen så livredd ut.  "Jeg så.......... jeg så.......helvete!"- svarte William. Svetten dryppet fra pannen. Frysninger gikk nedover ryggen.

"I det minste trengte jeg ikke å vekke deg opp med Tologoro! Alt du så skjedde ikke. Det er mørket som prøver å få deg fra vettet!"- sa Gregor litt urolig. "Jeg kommer til å bli ond."- sa William. "Hvorfor tror du at vi lager en eliksir til deg, dumming?"- spurte Felicia frekt. "Ikke vær så hard mot ham! Alt dette er ikke han sin feil!"- bjeffet Gregor til Felicia. Hun furtet litt og så ned i bakken. "Kom igjen! Det er en lang vei å gå venn!"- sa Gregor vennlig. Og reisen fortsatte gjennom den smale skogen.