Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 26

                Kappitel 29: slave mot mesteren

Slaven snudde seg bak og plutselig føyk en hånd rett mot fjeset på slaven. Hånden vendte så fort mot fjeset at man skulle tro den traff slaven like fort som lysets hastighet. Slaven landet hardt på gulvet. Alle slavene i salen så forskrekket på slaven som lå på bakken. De andre rundt bordet hadde stoppet å spise. De så på slaven mens de hvisket til hverandre.

"Det er synd på de slavene. Det må jeg si!"- hvisket den ene vakten til den andre. I enden av bordet sto den store tronen tom. Mørket hadde sett at slaven hadde stjålet mat. "Lurer på hvordan den blir henrettet!"- hvisket noen av vaktene. Mørket sto stille og så på slaven som lå og stønnet trist på bakken.

"HER SER DERE HVA SOM SKJER HVIS DERE OPPFØRER DERE LIKE UDUGELIG SOM DENNE TOSKEN HER!!"-skrek mørket plutselig. Hele salen ristet. Kronelyset dinglet. Mørket roet seg ned etter litt.

"Jeg synes at jeg bestemmer litt masse her. Vi kan stemme på hvordan vi henretter dette krapylet!"- sa han sakte og rolig. Slaven som lå på bakken gikk fra et leit fjes til et forskrekket tryne. Mens alle vaktene jublet og diskuterte, lå slaven og pustet tungt. Han kjente halsen var veldig tørr. Han strakte seg og gikk på knærne sine. Han formet en bønn-hånd og så opp mot mørket.

"Vær så snill! Spar meg deres høyhet!! Jeg bønnfaller deg. Vis litt nåde!!"- bæljet slaven. Stemmen hans var så hes og han hostet og harket av full kraft. Han skrek og gråt. "JEG BER DEG!!"- skrek han av full hals. Mørket ignorerte slaven. Han vendte hodet og gikk bort mot enden av salen. Noen av vaktene(som sto ved dørene) tok slaven sine armer og dro ham til mørket.

"Ærede vakter,"-sa mørket med en rolig stemme, "denne slaven har vært ulydig. Nå skal dere få velge henrettelsesmetoden. Enten dreper jeg ham i en smertefri måte. Eller så brenner jeg ham i live! Det er bare å rope ut hva dere vil!" Slaven skrek og ropte fortvilet. Alle vaktene begynte å rope! "BRENN KRAPYLET!!"- skrek vaktene i kor. Hele salen ble helt uklar i øynene til slaven. Nå prøvde ikke engang slaven å skrike. Alt som kom ut var tør hosting og hvisking om tilgivelse.

"Vær.....så snill. Jeg.......host.........beklager."

Alle vaktene og soldaten skrekk: "brenn ham!" I kor. "Javel! Jeg hører dere!"- sa mørket. Han holdt slaven i den ene hånden mens han hvisket uforståelige ord. En oransje farge blendet hele salen. Øynene til mørket ble plutselig hvite. På bordet merket en av vaktene at vinglasset ristet litt. De stille uforklarlige ordene til mørket ble fort høyere og høyre. Vinglasset begynte nå å riste sånn at vin skvulpet over hele bordet. "Hva er det som skjer?"-sa en av vaktene stille. Slaven som hang etter hånden til mørket kikket sakte mot bordet som nå ristet febrilsk. Man kunne kjenne det ble varmere og varmere i salen! Gulvet dundret og nå ble alle i salen forvirret. "HVA ER DET SOM SKJER?!"-skrek noen. Mørket fortsatte å snakke! Nå ristet veggene! Støv dalte ned fra taket. Plutselig falt noe ned fra taket og salen ble plutselig lysere. Den oransje Brann fargen ble sterkere og sterke og varmen trengte seg innpå. Nå skrek mørket av full kraft! Plutselig dannet en ildkule seg i rommet og alt begynte å ta fyr! Taket var i ferd med å rase sammen og alle i salen skrek av smerten fra flammen.veggene ristet hardt de og.