Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 20

Kapittel 23: Samlingen

Døren knirket, mens de sakte åpnet den. Plutselig kjente de et hardt vindkast treffe rett i fjeset på dem. De gikk ut. Det var blitt mørkt og hele himmelen var fylt med grå skyer. Det som var et fint grønt paradis, hadde nå blitt et kaldt og grått sted. Det var som om all gleden hadde blitt sugd ut av Masoldoro.

"Uff så ufyselig det er. Mørket vokser seg sterkere og sterkere ser jeg." man kunne se at Gregor sine øyner ble fylt med sorg mens han sa det. "Kom, vi må dra til møteplassen!" begge to løp langs gatene i den lille landsbyen. Man kunne se små troll som kjempet hardt for å komme seg gjennom den harde vinden. William så en trollfamilie med to foreldre og åtte barn. Noen av barna var ganske liten, mens de andre var litt eldre. De små trollene gråt, mens tårene fløy vekk med vinden.

"Stopp å somle, William. Hvert sekund teller!"- ropte Gregor mens han kjempet for harde livet mot vinden. De gikk til enden av landsbyen, hvor det sto en svart port. De åpnet porten og porten knirket. Foran dem sto det en stor gress eng. Men det var noe galt. Gresset hadde begynt å visne. Det var som om naturen på en måte døde. Det var et trist syn. Alt det grønne var nå borte og bare mørke var igjen.  "Her er plassen, William! Jeg påkaller folket nå!"

"Men hvordan i alle dager gjør vi det??"-spurte William. "Med denne!"- svarte Gregor. Han dro frem noe fra lommen hans som så ut som en liten fløyte. Den var av gull. Han tok fløyten mot de tørre og sprukne leppene sine, og blåste hardt. Men ingen lyd kom. Absolutt ingenting.

"Er den ødelagt?"-spurte William. "Bare vent og se."-svarte Gregor. Det skjedde ingenting. Vinden blåste bare enda sterkere og det ble kaldere og kaldere. Han lurte på hva i alle dager Gregor holdt på med, men han stolte på han. Ingenting skjedde. De sto der bare som noen idioter. William var nå i tvil og skulle til å spørre Gregor om dette var en slags spøk. Men plutselig, helt ut av det blå, hørte William en rumlende lyd! Lyden ble høyere og høyere. Nå kjente han at det ristet i hele bakken! Det føltes ut som alt skulle eksplodere!!

"HVA ER DET SOM SKJER?!"- ropte William!Lyden ble høyere og høyere og det raslet og dunket. Plutselig så han noe løpe mot dem. Det ristet enda mer i bakken! William skimtet mennesker som red på hester og små troll som løpte for harde livet til tross for den kraftige vinden. Det kom bare flere og flere skapninger. William så mot porten som ble sprengt åpen av troll fra landsbyen. Alle løp mot Gregor og William. Nå måtte det nesten være millioner av skapninger som sto rundt dem.
"HVA I ALLE DAGER!?"- Ropte William med et sjokkert glis over hele fjeset. Gregor lo høyt, mens flere og flere skapninger løp mot dem fra alle kanter. Nå sto de omringet rund Gregor og William. Gregor tok frem hånden sin mot munnen sin og mumlet noe lavt. Så begynte han å snakke. Men nå hadde stemmen hans blitt skikkelig høy. Det var som om at det sto flere tusen høytalere rundt dem. William holdt seg kraftig for ørene.

"Kera fölk ov Masoldoro! Øfter allo desso oro sö ha ke kjem igan!(kjære folk av Masoldoro. Etter alle disse årene så har det skjedd igjen!)

Alle skapningene la fra seg et høyt gisp. Plutselig fikk alle panikk. De skrek og ropte! Noen skrek noe på Masoldorisk! De kunne ikke begripe det de hørte. Alle skrek og ropte helt til Gregor begynte å snakke igjen.

"Derpe mö göro derpe klörö til kriög! (dere må gjøre dere klare til krig!)- sa han sørgelig. Nå ble dem rolige igjen. Selv om skapningene hadde fått helt panikk, så virket det som om at de forsto. Alle ble rolige. Det kom nesten ingen lyd Plutselig gikk alle ned på kne og bøyde seg for Gregor. Man kunne se millioner av skapninger bøye seg. Så reiste de seg sakte opp igjen. Det var som en bølge.

"Jeg vil at dere skal bygge vegger som beskytter landsbyene deres. Finn frem alle slags våpen og rustninger. Pass ordentlig godt på barna deres!"- sa Gregor på Masoldorisk.

"ÖRTÖ KLARO VI SAMMO!!(VI SKAL KLARE DETTE SAMMEN!!!)"- brølte Gregor på Masoldoroisk! Det dundret og brakte. Alle skapningene begynte å juble og rope. William og Gregor stirret på folkemengden som brølte av full hals. Gregor stirret også på folkemengden. Plutselig fikk William øye på en vakker ung dame som red på en brun hest. Hun så ut som et menneske. Hun hadde hvit langt bølgete hår og blå krystallklare øyer. Den hvite lange kjolen blafret i vinden. Begge to fikk øyekontakt. Men så ble øyekontakten brutt av et høyt tordenskrall! Plutselig slo det et lynslag fra himmelen og alt helvete ble brutt løst. Alle fikk panikk og løp tilbake. Det dundret og ristet i bakken igjen! Den unge damen skulle til å ri bort, helt til Gregor sa noe til henne.

"Felicia! Kom hit litt!"- sa han og damen gikk bort til dem med hesten.