Alicia sitt perspektiv
Begge har bekreftet at vi nå er venner, men helt ærlig så vet jeg ikke om det kommer til å funke. Hvordan klarer noen mennesker å bli venn med eksen sin? For min del høres det umulig ut, fordi jeg fortsatt har følelser for ham. De følelsene han ba meg skru av..
«Er du ferdig?» spør Alan, og jeg skvetter til i det han plutselig står ved siden av meg.
Jeg setter den siste boken på plass i bokhyllen, før jeg svarer «ja».
Stemmen min skjelver, men jeg klarer ikke å kontrollere det.
Vi er venner nå. Du kan oppføre deg normalt rundt han!
Påminnelsene jeg prøver å sende meg selv får meg til å innse at jeg faktisk er nødt til å prøve. Prøve å bli venn med Alan. Jeg kan ikke gi opp, før jeg har prøvd.
Når vi kommer ut av hovedinngangen på skolen ser jeg mørket som har lagt seg over universitetsområdet. Som en mørk sky. Akkurat som hjerte mitt.
Den eneste arbeidsoppgaven jeg har gitt meg selv den siste tiden er at hjertet mitt skal lære seg å puste i den tunge og mørke røyken.
«Jeg følger deg hjem» sier Alan, før han begynner å gå bortover veien.
«Eh» begynner jeg usikker.
Han stopper opp, før han vender blikket sitt mot meg.
«Jeg er sulten, så jeg tenkte jeg skulle dra bort til student restauranten før den stengte» forklarer jeg, og han nikker forstående.
«Vil du bli med?» spør jeg plutselig, og jeg blir sjokkert over spørsmålet som nettopp forlot munnen min.
Han ser plutselig veldig usikker ut, og det er et sjeldent syn. Han blir helt stille.
Hvorfor spurte jeg om det?
«Bare glem det. Det var en dårlig...» begynner jeg å forklare, men jeg blir avbrutt av den raspende stemmen hans som svarer «jeg blir med».
En stemme i hodet mitt forteller meg at dette er en dårlig ide, men jeg prøver bare å komme på talefot med han. Slik at vi kan omgås som normale mennesker. Omgås som venner. Vi skal samarbeide hver kveld resten av uken, vi er nødt til å klare å omgås noen timer på en restaurant.
Når vi kommer inn på restauranten blir vi plassert på et bord ved vinduet, og lokalet føles tomt. Det er vel ikke så mange som er ute og spiser middag så sent på kvelden..
«Er dere klare til å bestille?» spør en lys kvinnestemme. Det er servitøren.
Servitøren er en ung jente med langt blondt hår, men jeg klarer ikke å se øyenfargen hennes, fordi blikket hennes er vendt bort fra meg. Blikket hennes er festet til Alan, flørtende, mens hun tvinner en blond hårlokk mellom fingrene sine.
Jeg vet ikke hvorfor, men det irriterer meg at hun flørter så åpenlyst med Alan.. Eller jeg vet hvorfor det irriterer meg, det er fordi jeg fortsatt har følelser for gutten.
«Jeg tar pasta med kylling og et glass vann» forklarer jeg, i håp om at hun skal rette blikket sitt mot meg istedenfor.
Blikket hennes møter øynene mine i to sekunder, før hun flytter dem tilbake til Alan igjen. Er det mulig?
«Lasagne og vann» hører jeg Alan bestille, og hun fniser mens hun skriver ned bestillingen hans på den lille papirblokken hun holder i hendene sine.
Blondinen forsvinner bort fra bordet vårt, og hun vrikker så mye på rompa at man skjønner det er med en intensjon. Intensjon om å få Alan til å legge merke til henne.
Når jeg ser på ansiktet til Alan kan jeg se at blikket hans er festet på rumpa hennes..
«Hun har lyst på deg» kommer ut av meg, og han møter blikket mitt.
«Hvem har ikke det?» svarer han eplekjekk.
Jeg himler med øynene, før jeg flytter blikket mitt ned mot de sammenknyttede fingrene mine under bordet. Det jeg vanligvis gjør hvis jeg føler meg ukomfortabel eller nervøs.
«Hvordan går det med Gabi?» spør jeg, fordi jeg ønsker å skifte samtaleemne.
Han møter blikket mitt, og det er akkurat som om han tenker på noe spesielt, før han svarer «Det går bra. Hun har spurt etter deg»
Åh, Gabi har spurt etter meg..
Jeg liker Gabi så utrolig godt. For en talentfull og klok jente. Jeg minnes tilbake til da vi satt ved kjøkkenbordet, og hun viste meg teksten hun hadde skrevet om hvordan gutter burde behandle jenter. Den teksten som traff Alan så fryktelig.
«Når jeg fortalte henne at det var slutt mellom oss begynte hun å gråte» legger han til, før plutselig blondinen står ved siden av oss med to glass med vann. Hun setter ned vannglassene, mens blikket hennes kun er på Alan, før hun forsvinner igjen. Heldigvis stirrer ikke Alan på rumpa hennes denne gangen.
Jeg blir plutselig veldig trist når jeg hører hvor lei seg Gabi ble. Jeg kan se det tårevåte ansiktet hennes for meg i hodet mitt. Det jeg så den gangen hvor Alan kjeftet på henne, fordi hun spurte hvordan han behandlet meg.
«Hvordan går det med marerittene hennes?» spør jeg nysgjerrig, men mest fordi jeg bryr meg om Gabi.
Alan sitt blikk faller umiddelbart i det han hører spørsmålet mitt, og han trenger egentlig ikke å svare meg, fordi jeg kan se på hele kroppen hans at marerittene til Gabi fortsatt er gjeldende.
Alan sitt perspektiv
Jeg har så lyst til å fortelle Alicia om marerittene mine, men jeg vet at jeg ikke kan. Hun kommer til å knekke sammen, det vet jeg. Hun har fortsatt følelser for meg, og de kommer ikke til å forsvinne hvis jeg forteller henne detaljer som vil vekke medfølelsen i henne.
«Hun har fortsatt mareritt, men nå får hun hjelp til å snakke om det hos psykologen» forklarer jeg, og jeg kan se hvordan ansiktet til Alicia forandrer seg. En grå sky av tristhet faller over det vakre ansiktet hennes.
«Vi jobber med marerittene, så det går bra» kommer ut av meg, før jeg i det hele tatt har rukket å tenke meg om. Faen, sa jeg nettopp vi?
Jeg kan høre et lavt gisp på andre siden av bordet, og jeg vet at hun kan høre hvor lite sannhet som ligger i ordene mine det går bra.
«Vi?» spør hun lavt, mens hun ser på meg med de blå øynene sine.
Faen.
Jeg blir stille. Jeg vet at jeg burde lyve og fortelle henne at jeg ikke har mareritt, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å være uærlig med henne lenger. Måten de blå øynene hennes graver seg inn i mine grønne forteller meg allerede at medfølelsen er født i henne.
Stillheten blir avbrutt av den skjelvende stemmen til Alicia som spør «Har marerittene dine kommet tilbake?»
Den grå skyen som ligger over ansiktet hennes, fyller nå opp øynene med tårer. Jeg har aldri møtt en jente med så mye følelser som Alicia.
«Alicia, plis ikke gråt. Det går bra» legger jeg kjapt til, fordi jeg kan se at tårene hennes truer med å falle.
Hun rister på hodet, før hun sier bestemt «Nei»
Hva mener hun? Blikket hennes blir plutselig alvorlig. Som om den grå skyen har forsvunnet, og at tristheten er byttet ut med fortvilelse.
«Ikke lyv til meg Alan» ber hun, og hun har lest gjennom huden min. Jeg trodde jeg kunne fortelle henne at det gikk bra, og at hun ville trodd på meg, men hun kjenner meg for godt.
Blikket mitt flytter seg vekk fra øynene hennes, fordi jeg klarer ikke å se inn i de blå øynene. De eneste øynene som klarer å lese meg, og det skremmer meg. Ingen andre klarer det.
Blikket mitt flytter seg til vinduet, men jeg sliter med å se noe, det er for mørkt. Himmelen er helt svart.
«Når kom marerittene tilbake?» spør hun rolig.
«Den kvelden vi gjorde det slutt» forklarer jeg, mens blikket mitt fortsatt er festet til vinduet.
Jeg får frysninger når jeg minnes tilbake til den kvelden. En av de verste kveldene i mitt liv. For det første mistet jeg jenta som jeg brydde meg om. Den første jenta som jeg faktisk fikk følelser for. For det andre kom marerittene tilbake, verre enn noen gang..
«Håper det smaker» hører jeg plutselig den blonde servitøren si, før maten blir plassert på bordet, men jeg har mistet matlysten.
Blikket mitt er fortsatt rettet mot mørket utenfor vinduet. Måten lyset her inne står i kontrast med det mørke utenfor minner meg om meg og Alicia. Hun er lyset, mens jeg er mørket.
«Har du fortalt psykologen din om det?» spør Alicia når servitøren forsvinner.
Jeg kjenner på den altfor kjente følelsen i kroppen. Følelsen som fører til at jeg ikke ønsker å snakke om problemer som har oppstått på grunn av fortiden min. Den jævla fortiden, som forfølger meg hvor enn jeg går..
«Alicia, jeg orker ikke å snakke om det» forklarer jeg, og jeg vet at tonen min er lav, men advarende.
Øynene mine søker blikket hennes, og hun nikker forstående. Det er en av de tingene jeg liker så godt med Alicia. Hun respekterer meg når jeg ikke vil fortelle mer. Hun stiller aldri flere spørsmål om jeg har sagt at det er nok.
Vi begynner å spise maten våres.
«Smakte lasagnen like godt som din hjemmelagde?» spør hun, med et lite smil om munnen.
Jeg minnes tilbake til den kvelden hvor jeg stelte i stand en date for Alicia.
«Min hjemmelagde er mye bedre» forklarer jeg, og hun har fått meg til å dra på smilebåndet igjen.
«Tenkte meg det» svarer hun, og jeg kan se glimtet i øynene hennes.
Den kvelden må ha vært en av de beste vi hadde. Jeg husker fortsatt hvor overrasket Alicia ble når hun så hva jeg hadde stelt i stand. Skulle ønske jeg kunne gi hun en slik overraskelse igjen, men det kan jeg ikke. Det er over mellom oss, og vi er venner nå. Selvom jeg vet innerst inne at vi ikke kommer til å fungere som venner lenge. Dette vennskapet kommer kun til å være en vond påminnelse om hva vi var. Hva vi hadde.
Håper vi bare klarer å være venner ut uken, slik at vi kan gjennomføre den jævla konsekvensen fra rektor, uten problemer..
-------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alicia har fått vite at marerittene til Alan har kommet tilbake..
Beklager for sen oppdatering ♡
Setter utrolig stor pris på alle kommentarer og stemmer!