Kapittel 20

1.8K 29 11
                                    

Alicia sitt perspektiv

Jeg svelger ned en ny smertestillende. Blåmerkene er fortsatt like store, men kroppen føles mindre øm. Endelig har jeg klart å dra meg ned til skolen igjen, og det føltes veldig godt å være tilbake. Foreleseren min spurte meg om jeg hadde vært syk, fordi han er ikke vant til at jeg er borte fra timene hans. Jeg er kanskje den studenten med best oppmøte gjennom studietiden så langt.

«Hvordan går det med deg?» hører jeg Paul spørre, mens vi sitter og spiser lunsj i kantinen.

Det er lenge siden jeg har snakket med Paul. Kontakten mellom oss døde naturlig nok litt ut etter hendelsen på den festen, hvor jeg skulle slikke halsen hans, før jeg tok en shot. Noe Alan ikke ble så veldig fornøyd med. Jeg savner virkelig å henge med Paul, fordi den lille tiden vi fikk sammen før alt ble brått slutt, var så bra!

«Det går bedre» svarer jeg, fordi det gjør faktisk det. Selv om kroppen min har fått seg en runde meg juling, føler jeg meg bedre, fordi jeg har Alan igjen.

«Han burde bli buret inne» kommer ut av Paul, og jeg kan høre irritasjonen hans.

Jeg tar en bit av bagetten min, akkurat i det jeg kjenner mobilen min vibrere i lomma.

Det er Alan.

«Hei» svarer jeg, mens Paul fortsetter å spise maten sin.

«Hvordan er smertene i dag?» spør han, og jeg blir ikke overasket over at han er så rett på sak.

«Tror kysset i går var mirakelkuren jeg trengte» svarer jeg flørtete, men det blir stille i andre enden.

«Svar meg på spørsmålet» advarer han, og jeg skjønner at han ikke er i humør for å tulle. Kanskje han har hatt en dårlig start på dagen? Det minner meg på at han hadde psykologtimen sin i dag tidlig.

«Det går bedre. Smertestillende hjelper» svarer jeg kjapt, før jeg spør «Hvordan gikk det i dag tidlig?»

Jeg vil ikke bruke ordet psykolog, fordi Paul sitter på andre siden av bordet. Allikevel skjønner Alan hva jeg snakker om, og selv om jeg forventer et litt lenger svar, blir jeg ikke overasket når han kun svarer «bra».

Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig angående hva Alan snakker med psykologen sin om, og om han klarer å beholde roen når han er der. Jeg er glad for at han tok imot tilbudet, fordi jeg vet at ikke hvem som helst hadde gjort det. Kanskje han innså selv, innerst inne, at det var nødvendig.

«Men jeg er nødt til å legge på» begynner han, og jeg blir plutselig nysgjerrig på hva det er han driver med som er så viktig.

«Hva driver du med?» spør jeg, glad for at han enda ikke bare har lagt på. Det er typisk han å gjøre det.

«Jeg er hos frisøren» svarer han.

Jeg husker at håret til Alan var noe av det første jeg la merke til når jeg så han igjen på legekontoret etter så mange måneder, fordi det var blitt så langt. Alan kler virkelig det lange håret, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg savner den korte frisyren hans også.

«Ses i kveld» hører jeg han si, før han bryter forbindelsen.

Jeg fortsetter å spise lunsjen min, men klarer ikke å overse blikket Paul sender meg. Han ser oppgitt ut, og jeg blir overasket når han plutselig spør «Har du blitt sammen med Alan igjen?»

Det er ikke så mange som vet enda at Alan og jeg er sammen, og for å være ærlig så har jeg ikke noe særlig behov for å rope det ut til alle på skolen. Det viktigste for meg er at jeg og Alan vet at vi kun tilhører hverandre.

ROLLER COASTER LOVEWhere stories live. Discover now