Dette er oppfølgeren til Dangerous love ♡
Hva skjer når den mystiske rundbrenneren som alle jenter har lyst på møter den uskyldige og pliktoppfyllende jenta som ingen legger merke til ? Det oppstår et jordskjelv.
Et kraftig jordskjelv har oppstått...
Mandagen ankommer, og jeg sitter på den faste plassen min i forelesningssalen ved siden av Karolina. Når jeg fortalte til Karolina at jeg skulle flytte ut av studenthuset ble hun trist, men når jeg fortalte at grunnen var fordi jeg skulle bli samboer med Alan kunne jeg se irritasjonen vokse i øynene hennes. Jeg har innsett at Karolina aldri kommer til å akseptere kjæresten min ett hundre prosent, men jeg kommer aldri til å la meg påvirke av hva hun mener om han. Det kommer jeg aldri til å gjøre.
«Vi er nødt til å ha en jentekveld snart. Jeg savner å bo med deg allerede» kommer ut av Karolina.
Det rører meg å høre at Karolina savner meg. Den eneste ulempen med å flytte sammen med Alan, var at jeg ikke kunne bo med Karolina lenger. Jeg savner når vi bare kunne sette på en film og spise taco, eller hvordan hun dro meg med på kjøpesenteret når hun trengte nye klær.
«Hva med fredag? Jeg kan komme til studenthuset, så kan vi ha filmkveld» foreslår jeg ivrig.
Karolina lyser opp, før hun svarer «avtale».
Plutselig kommer foreleseren inn, og undervisningen starter. Det tar ikke lange tiden før jeg kjenner at mobilen min vibrerer i bukselommen. Det verste jeg vet er når mobilen min forstyrrer meg i forelesninger, så egentlig burde jeg begynne å skru den av. Allikevel så sjekker jeg varslingen, og ser at jeg har mottatt en melding fra Alan.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Jeg kan ikke tro at jeg skal være med Alan til psykologen, og får automatisk nerver i kroppen. Jeg lurer på hvorfor psykologen spurte om jeg ville bli med, og hvorfor han mener det kan bli en fin ting. Kanskje det kommer av at han vil hjelpe oss med å kommunisere. Kanskje han vil fortelle oss at vi går for fort frem. Kanskje han vil spørre meg hundrevis av spørsmål som jeg ikke vet hva jeg skal svare på.
Jeg prøver å slenge fra meg tankene mine, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg faktisk er overasket over at Alan valgte å spørre meg, og følge psykologen sitt råd. Alan er ikke helt typen til å dra med seg en jente på en psykologtime, spesielt ikke når jeg vet at timene handler om fortiden og hvordan han takler sinnet sitt.
Når jeg kommer ut på parkeringsplassen står allerede Alan å venter på meg, så jeg setter meg inn i bilen.
Alan har på seg en svart jeans med hull på knærne, sammen med en svart genser, men det er ikke antrekket hans jeg retter fokuset mitt mot, det er nemlig ansiktet hans. Ansiktet hans er blekt, og jeg kan se på øynene hans at det er noe som plager han.
«Hei» sier jeg, før jeg kysser han, men han besvarer ikke kysset som han pleier..
«Hva er det?» legger jeg til lavt, og han sukker ut.
Han møter blikket mitt, og jeg kan se engstelsen i øynene hans. Jeg jobber hver dag med å bli bedre på å lese blikkene hans, og helt ærlig så føler jeg at det går bedre, selv om det er en krevende jobb. Jeg husker tilbake til den første tiden vi hadde sammen hvor blikkene hans var umulig å lese.
