NR 1 I ROMANTIKK! Æææææ det gjør meg sykt glad herregud, tusen takk alle sammen!!<3
~*~*~
Jeg kaster et siste blikk i speilet. I dag har jeg på meg en svart, stram bukse. I tillegg har jeg en enkel lyserosa t-skjorte med lav utrigning, og en svart skinnjakke over det hele.
"Kelsey!" Roper Daniel fra bilen, og tuter to ganger.
"Kommer nå!" Roper jeg tilbake, før jeg plukker opp sekken min og drar på meg conversene mine.
Da jeg fortalte mamma at jeg hadde avtalt med Marcus at vi skulle dra hjem til han, ble hun først litt irritert. Hun var tydeligvis skuffet over meg eller noe; jeg har jo husarrest.
Men så sa jeg at det var veldig viktig for prosjektet vårt, og slang på at Marcus er en veldig snill og pliktoppfyllende gutt, og da ble hun litt mer fornøyd.
Til slutt lot hun meg dra, på én betingelse.
Vi må komme innom her først.
"Kelsey!" Roper Daniel og tuter igjen.
Jeg innser at jeg bare har stått og glodd på meg selv i speilet mens jeg tenkte, og frister fort tankene ut av hodet.
"Hade!" Roper jeg til mamma, før jeg løper ut og hopper inn i bilen.
~*~*~
"Du skal hva?" Utbryter Olivia og ser sjokkert på meg. "Hjem til Jason og gjengen?"
Jeg ser rart på henne. Hun har jo vært så begeistret for hele denne Jason&Kelsey-greia, og når jeg skal til huset hans, så blir hun sjokkert?
Apropos Jason. Jeg har ikke sett han siden i går. Han er sikkert bare syk eller noe, men jeg bare føler meg litt urolig, på en måte.
Jeg har egentlig ingen grunn til å føle meg urolig for han. Men likevel.
"Ikke sånn. Jeg er glad for deg" forsikrer Olivia meg, og biter seg i leppa.
"Men?" Spør Nicole og legger armene i kors. Olivia sender henne et stygt blikk tilbake, før hun vender seg mot meg.
"Jeg er bare bekymret for deg" sier hun mildt. "Vi vet ikke egentlig helt hva som er greia deres. Jeg mener, ingen kjenner dem egentlig. Jeg vil bare at du skal være forsiktig"
"Bare fordi alle ikke er som Alex så betyr ikke det at-" begynner Nicole irritert.
"Det var ikke det jeg sa!" Utbryter Olivia oppgitt og skuler på henne.
De blir sittende og glo på hverandre i noen sekunder, før begge sukker, himler med øynene og ser vekk.
"Nicole, det er greit" sukker jeg og sender henne et mildt smil, før jeg snur meg til Olivia. "Og tusen takk for at du bryr deg. Jeg vet du bare vil det beste for meg" smiler jeg. "Men jeg vet hva jeg gjør. De er ikke sånn som man tror" fortsetter jeg.
"Du kan aldri vite" sukker Olivia og rynker på de perfekte øyenbrynene sine.
"Jeg kan passe på meg selv" flirer jeg og smiler varmt til henne.
Olivia sier ikke noe mer. Hun ser bekymret på meg i et par sekunder, før ansiktet hennes går tilbake til normalt.
"Hold meg oppdatert da" sukker hun, før hun reiser seg. "Jeg skal møte Alex" forklarer hun så. Hun kaster er kjapt blikk på Nicole, som stirrer inn i veggen med er ufornøyd utrykk.
"Sorry Nic" mumler hun, før hun snur seg og forsvinner ut av kantina.
Nicole trekker pusten dypt, før hun smiler mot meg.
"Jeg synes hvert fall det er jævlig spennende at du skal hjem til Jason" hviner hun og klapper i hendene. "Jeg vil ha alle detaljer når du kommer tilbake"
Jeg må le av hvor entusiastisk hun er, og det gjør meg glad. Hun bryr seg virkelig om meg og er glad for meg. Jeg vet at Olivia også støtter meg, men hun har bare lettere for å bli mer bekymret.
Jeg tenker tilbake på da jeg var ute med Nicole og Olivia et par dager etter at vi flyttet tilbake, og Jason kjørte forbi. Det var da jeg fikk vite hva han het, og Olivia var helt dramatisk og fortalte om hvor farlig han er.
For å være ærlig så gleder jeg meg nesten litt til etterpå. Jeg liker faktisk å tilbringe tid sammen med dem, det er liksom litt annerledes fra hva jeg er vandt til.
"La oss gå til timen" foreslår Nicole og reiser seg, etter en liten stund med stillhet.
~*~*~
"Hade bra da" smiler Nicole mot meg. "Og vær forsiktig. Olivia har vel litt rett"
Hun skotter bort på bestevennen sin, før begge fniser. De har blitt venner igjen, og de har blitt enige om at jeg må 'passe på'.
"Jada mamma" flirer jeg og himler med øynene.
Venninnene mine ler, før de begge går i motsatt retning og jeg blir stående igjen alene.
Lufta ute begynner å bli kjølig. Den skarpe høstsola leker i de fargerike bladene, og kaster skygger på bakken, noe jeg elsker. Jeg elsker egentlig høst. Alle fargene i naturen gjør meg glad, og julen kommer bare nærmere og nærmere. Når jeg tenker på det, tror jeg jeg liker høst like mye som jeg liker sommer.
Høsten minner meg på en ting. I dag brukte rektor Drewell høytalersystemet på skolen igjen til å informere om den årlige høstdansen de arrangerer på skolen som skal være i oktober. Det høres skikkelig fint ut egentlig.
Plutselig blir tankene mine avbrutt av at en moped ruller opp foran meg.
Marcus drar av seg hjelmen og gliser mot meg. "Hopp på" kommanderer han og rekker meg hjelmen sin.
Jeg ser nølende på han, før jeg forsiktig tar imot hjelmen og tar den på. Den er litt stor, men det går bra.
Jeg nøler enda litt til, før jeg setter meg på mopeden bak Marcus. "Jeg visste ikke at du kjørte moped" flirer jeg. Marcus trekker på skuldrene og kaster et blikk på meg i speilet på siden. "Jeg overrasker mange" flirer han.
"Tror du vi kan dra innom meg?" Spør jeg, en smule flau over at mamma er så skeptisk til nye gutter. "Mamma vil gjerne møte deg først" sier jeg nølende.
"Seff" svarer han enkelt. Jeg forteller han adressen min, og han nikker kort.
Han begynner sakte å trille forover, og i rent instinkt kaster jeg armene mine rundt magen hans og klemmer til. Jeg er ikke vandt til dette.
Jeg rødmer litt når han flirer av reaksjonen min. "Hold deg fast" mumler han, før han gasser opp like etterpå. Jeg klemmer til enda litt hardere og lener hodet mot ryggen hans.
Dette kunne vært ganske så romantisk om det hadde vært Jason jeg hadde sittet på med, det må jeg innrømme.
Marcus kjører fort, fortere enn jeg foretrekker. Jeg gir fra meg et fortvilt hvin når han gasser opp enda mer.
Jeg kjenner at han rister, så jeg antar at han ler av mer igjen. "Går det bra der bak?" Flirer han.
"Har aldri følt meg bedre" piper jeg tilbake, noe som før han til å le enda mer.
"Konsentrer deg om veien!" Hviner jeg. Jeg vil virkelig ikke dø på denne måten.
Etter ti minutter og sikkert fire døden-nær-opplevelser, parkerer han endelig mopeden sin. Jeg ba han stoppe litt unna huset så mamma ikke ser den. Om hun hadde visst at jeg kjører moped med en som ikke brukte hjelm... Stakkars meg.
Vi går de få meteren opp til innkjørselen vår uten å snakke noe særlig. Rett før vi skal til å gå inn i huset mitt kommer jeg på at jeg kanskje burde advare Marcus mot mamma.
"Eh..." Begynner jeg og rynker på nesa. "Jeg ville bare du skulle vite at mamma kan bli litte granne overbegeistret, men bare ignorer henne" mumler jeg og smiler skjevt. Marcus bare flirer, men rekker ikke si noe før døra blir revet opp fra innsiden.
"Hei! Hvorfor står dere bare her?" Kvitrer mamma begeistret og smeller opp døra.
La ydmykingen begynne...
"Så utrolig koselig å møte deg!" Utbryter mamma og omfavner en smålig overrasket Marcus.
Mamma drar han inn i huset, og jeg kan ikke la være å ikke synes litt synd på han.
"Er dere sultne? Vil dere ha mat? Er det noe jeg kan ordne?" Spør mamma og lar det oppglødde blikket gli mellom oss.
"Mamma vi skal egentlig bare komme oss videre" mumler jeg og ser beklagende på Marcus. Men til min store lettelse ser han ut til å more seg.
"Åja ja, selvfølgelig! Jeg skal ikke være masete" ler mamma og himler med øynene.
Liksom at hun klarer å ikke være masete.
Mamma forsvinner ut på kjøkkenet mens hun nynner på Justin Bieber's Baby. Den dama altså. Hun er noe for seg selv.
Marcus flirer, og jeg sukker dramatisk.
"Beklager henne" mumler jeg.
"Hun virker jo dritkul" ler han og ser seg rundt i gangen.
"Ja sikkert" mumler jeg ironisk.
Marcus går bort til veggen og fester blikket på familiebildet som henger over en av kommodene. "Søt familie" mumler han mens han studerer bildet.
Jeg husker den dagen bildet ble tatt. Det var en dag pappa var hjemme og mamma tvang hele familien med seg til fotografen. Jeg og Daniel kranglet i bilen på veien til studioet, men på bildet ser alle lykkelige ut. Det fascinerer meg hvor mye man klarer å jukse til vet hjelp av et bilde.
"Du skulle bare visst" flirer jeg. Vi er nok ikke så perfekte. Jeg tviler på at noen familier er det egentlig.
"Bare vent her litt" sier jeg til Marcus. "Jeg skal bare opp og hente noe"
Han snur seg mot meg og nikker, før han går lar blikket gli videre til et annet bilde.
Jeg skynder meg opp trappen og låser meg inn på badet. Jeg stiller meg opp foran speilet og stirrer intenst på meg selv.
Jeg griper hårbørsten min og grer fort gjennom det blonde håret mitt, jeg blir enig med meg selv om at sminken fortsatt ser bra ut.
Jeg bare føler at jeg må gripe sjansen til å ta meg godt ut når jeg skal hjem til guttene. Jeg vet ikke om Jason kommer til å være der, men det er best å være på den sikre siden.
Når jeg har gått på do og føler meg fresh, låser jeg meg ut fra badet igjen og løper ned trappa.
Men i gangen står ingen Marcus. Jeg rynker forvirret på nesa og ser meg rundt. Hvor kan han ha blitt av?
Plutselig hører jeg mammas latter fra stua, og jeg skynder meg inn dit. Hva er det hun holder på med nå da?
I sofaen sitter Marcus, med mamma ved siden av seg. Jeg kjenner at jeg blir flau når jeg innser hva de gjør.
Mamma har selvfølgelig tatt seg den frihet å finne frem familiealbumene med bilder fra da jeg var liten. Dette kan umulig ende bra.
Jeg skynder meg bort til dem og stirrer ned på bildene på siden.
"Mamma!" Hviner jeg irritert akkurat idet hun blar om og to bilde av meg kommer til synet. På det ene sitter jeg ved kjøkkenbordet og gliser stolt, med spaghetti i hele ansiktet. Og på det andre sitter jeg splitter naken i badekaret. Heldigvis var det fylt med skum.
På begge bildene var jeg rundt tre år.
"Men du var jo så søt!" Fniser mamma. "Du må slutte å vokse" sier hun og klyper meg lett i kinnet.
"Herregud" mumler jeg og drar Marcus opp etter armen. Jeg tror jeg aldri har vært så flau før i hele mitt liv.
Jeg tramper ut i gangen med et fast grep rundt Marcus sin arm. Jeg marsjerer rett ut og setter kursen mot mopeden nede i gata.
"Moren din var jo hyggelig hun da" flirer Marcus og setter seg på mopeden.
"Vær stille" mumler jeg irritert, fortsatt helt utrolig flau over dama som bar på meg i ni måneder.
Etter kun et par minutter med stille kjøring, parkerer Marcus foran et hus. Vi måtte kjøre gjennom en del av Stokkskogen, så huset er ikke synlig fra veien.
Huset foran meg er stort og hvitt, mye større enn mitt. Det er faktisk ganske fint, med en verande i andre etasje og mange store vinduer.
"Bor dere her?" Spør jeg med misunnelse i stemmen idet jeg sklir ned fra mopeden.
"Jepp" svarer Marcus og går mor ytterdøra. Jeg skynder meg å følge etter ham. Jeg vil spørre hvordan i alle dager de har råd til dette, men lar være.
Idet jeg går inn blir jeg møtt av lukten av ... vel gutter.
Marcus dumper sekken sin ned på gulvet akkurat idet Jack kommer til synet i døråpningen jeg antar fører til stuen.
"Hei Kelsey" hilser han og kommer mot meg.
Marcus subber bare rett inn døren Jack nettopp kom ut fra.
"Du kan henge jakken din der" flirer Jack når han ser meg her jeg står, forvirret, uten å vite helt hva jeg skal gjøre med meg selv.
Jeg vrir av meg skinnjakken min og henger den forsiktig på en av knaggene på veggen, før jeg tar av meg skoene og plasserer dem inntil veggen.
Jeg følger etter Jack ut av gangen og inn der Marcus og Luce gikk. Og ganske riktig -det er stuen. Jeg skanner rommet med blikket. Det er ganske stort og romslig, men jeg vil ikke si at det er det ryddigste rommet jeg noen gang har sett. Faktisk, ganske motsatt.
Det har noe store vinduer på motsatt vegg. To sofaer står vendt mot hverandre, og i tillegg er det en stor, svart skinnstol ved siden av. En stor flatskjerm henger på veggen over sofaene, og jeg blir automatisk misunnelig. I den andre enden av rommet står det et spisebord, med bøker og andre gjenstander strødd utover. I tillegg står det et stort høyttaleranlegg ved veggen.
"Det er fint her" mumler jeg og går sakte inn i rommet.
Luce sitter i sofaen og gliser opp mot meg idet han før øye på meg. "Jeg innredet det" smiler han fornøyd.
"Det gjorde du ikke, din fag" mumler Marcus lattermildt, før han snur seg mot meg. "Skal vi gå opp på rommet? Vi får ikke noe fred hvis disse dickheadsene er her" foreslår han, og jeg nikker meg enig.
"Opp på rommet" gliser Luce. "Kelsey ikke la deg lure av den horny guttungen"
Jeg fniser stille. Dette er noe helt annet enn hva jeg er vandt til hjemme, det er helt klart. Men jeg liker at det er litt forandringer.
"Faen ta deg" mumler Marcus, men han flirer. "Ikke hør på han. Han bare er irriterende. Som vanlig"
"Okei" ler jeg og ser ned i gulvet. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv igjen.
"Greit, gå på rommet dere" sier Luce med et utspekulert glimt i øyet. "Bare sørg for at Jason ikke får vite noe"
Jack snøfter av latter, før han subber ut på det jeg tror må være kjøkkenet.
Det er først nå jeg tenker over at Jason ikke er her, og jeg tror ikke han er hjemme i det hele tatt.
Marcus har tydeligvis fått nok. Han sukker irritert, før han går tilbake i gangen og forsvinner opp trappa. Jeg følger etter han opp i andre etasje. Når jeg når toppen av trappa møter en korridor på kanskje fem meter meg, med tre dører på hver side. Alle står åpne, bortsett fra den innerst på høyre side. Marcus subber mot den andre døren på venstre side og åpner den, før han forsvinner inn. Jeg følger etter han inn i rommet.
Under det store vinduet på motsatt vegg står det en stor, uoppredd seng. Det ligger klær strødd utover gulvet, selv om det står et stort klesskap inntil veggen til høyre.
Rommet til Marcus minner meg egentlig ganske mye om Daniels.
Marcus dumper ned på sengen og ser opp på meg.
"Du kan komme og sette deg" flirer han når han ser det nølende utrykket mitt.
Jeg går forsikring bort til sengen hans og setter meg rolig ned. Jeg passer på at det er litt avstand mellom oss.
Marcus begynner å rote i sekken sin, og jeg blir sittende og stirre på de tomme veggene.
"Har du gjort noe?" Spør jeg og fester blikket mitt på ansiktet til Marcus. Han blar opp kladdeboken sin til en ny side og tar opp en blyant. "Jeg mener, til prosjektet" forter jeg meg å legge til.
"Nei" mumler han tilbake, men begynner å skrible noe ned.
Jeg, som er helt tom for ideer, blir sittende å stirre tomt ut i rommet. Jeg begynner å tenke på hvordan i alle dager Marcus og Luce endte opp med å bo her med Jason og Jack. Og uten at jeg tenker over det, plopper spørsmålet ut av meg.
"Hvordan endte du opp her?" Spør jeg. Like etter at ordene rant ut av munnen min, gisper jeg og dekker munnen med hendene mine. "Unnskyld Marcus, det var ikke meningen å spørre" utbryter jeg.
Marcus løfter blikket og ser på meg. Øynene hans har et trist preg over seg, og jeg får skikkelig dårlig samvittighet.
"Det er greit" sier han og smiler forsiktig. Han stirrer ned på hendene sine, før han trekker pusten dypt.
"Luce pleide å krangle mye med foreldrene våre og en dag kastet mamma han ut av huset. Jeg var bare tretten år og ville være opprørsk eller noe, i tillegg til at jeg alltid har sett opp til Luce, så jeg ble med da han dro. Jeg trodde ikke det var så alvorlig. Men mamma ville ikke ha oss tilbake" forklarer han med sørgmodig stemme, og med blikket festet på gulvet.
Jeg stirrer målløs på han. En nesten fremmed gutt åpnet seg nettopp for meg. En stor klump har dannet seg i magen. Jeg hadde aldri sett for meg noe som dette.
"Marcus, jeg er lei for det" sier jeg forsiktig og legger en hånd på låret hans. Plutselig angrer jeg på at jeg klagde sånn på mamma i ste. Tenk å ikke ha noen ordentlig familie! Jeg kjenner plutselig hvor glad jeg egentlig er i Daniel, uansett hvor irriterende han kan være.
Marcus løfter blikket og ser meg inn i øynene med et sørgmodig smil.
"Det er greit. Faktisk er jeg glad du spurte. Jeg har egentlig ingen å snakke med" sier han og smiler skjevt.
Jeg blir varm inni meg. Jeg tror faktisk han stoler på meg. Det virker hvert fall sånn.
"Du kan alltid snakke med meg" sier jeg og smiler varmt.
"Takk Kelsey." Smiler Marcus tilbake. "Men jeg tror mamma egentlig ga faen. Hun brydde seg aldri om hvor vi var eller hvordan vi hadde det" fortsetter han.
Jeg vet ikke hva jeg skal si til det. Jeg vil si noe støttende, men jeg vet ikke hva. Jeg kan virkelig ikke se for meg å ha en mor som ikke bryr seg. Det må være grusomt.
"Jeg tror egentlig ingen har brydd seg som deg" sier Marcus med et skjevt smil. "Jeg skjønner hvorfor Jason er interessert" mumler han lavt like etterpå.
Jeg blir varm i kinnene når jeg innser hva han nettopp sa. Jeg skjønner hvorfor Jason er interessert. Liker Jason meg? Det kan ikke være sant. Hjertet mitt banker fortere og jeg kan ikke la være å smile. Det er utrolig hvordan humøret mitt kan skifte så raskt.
~*~*~
"Jeg tror det er på tide at jeg kommer meg hjem" mumler jeg etter å ha kastet et blikk på klokka på mobilen min. Den er snart åtte, og mamma blir lett bekymret.
"Du har vel rett" mumler Marcus tilbake og ser opp fra skriveblokken sin.
Vi har pratet en del de siste timene, men vi har også kommet opp med ideer til diktene våre så det har ikke bar svært bortkastet tid.
Jeg reiser meg opp fra sengen hans og plukker opp sekken min fra gulvet, før jeg legger boken min oppi den.
Marcus følger etter meg ut i korridoren utenfor, før vi går ned trappen.
Jeg hører stemmer fra stuen når vi når underetasjen. De snakker lavt og intenst. Marcus sender meg et nølende blikk, før han gir meg tegn til å vente der jeg står.
Han forsvinner inn i stuen og jeg blir stående igjen alene i gangen å lytte. Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men jada, nysgjerrigheten min tar som vanlig over.
Jeg lister meg nærmere åpningen og står helt stille. Jeg får plutselig følelsen av at jeg er tilbake i skogen den dagen jeg gikk tur med Crusty og nesten var vitne til et drap.
Det går kaldt nedover ryggen min, og plutselig begynner jeg å tenke på Olivias bekymrede øyne. Kanskje jeg bare burde hørt på henne og holdt meg unna. Nei hallo, det er ingen ting å frykte her. Jeg er trygg.
"Vent hva?" Hører jeg noen hvese høyt fra rommet ved siden av, og jeg tror det er Jack. "Det du sier er at..." Han fullfører ikke setningen.
"Jeg kan ikke tro det" mumler en oppgitt Luce. "De gir se virkelig ikke. Denne gangen blir det stygt"
"Derfor må vi være forberedt" hører jeg en mørk stemme si rolig. Det er Jason. Stemmen hans er ikke som den har vært de siste dagene, den er kaldere og hardere. Og han virker veldig alvorlig og litt sint.
"Kan vi stole på hun jenta dere henger med?" Spør en annen stemme jeg ikke har hørt før. Jente?
"Kelsey?" Spør Luce. Hjertet mitt banker umiddelbart fortere når navnet mitt blir nevnt. De snakker om meg.
"Vet da faen hva hun heter. Kan vi stole på henne?" Gjentar den ukjente stemmen.
Hjertet mitt banker i hundreogti mens jeg lytter.
Ingen svarer, men jeg kan høre hvisking. Det går en liten stund før noe mer skjer.
"Er hun her?" Spør plutselig Jason sjokkert.
Jeg tar instinktivt et par skritt vekk fra døråpningen. Jeg tror aldri hjertet mitt har banket så fort før.
"Kelsey?" Hører jeg plutselig Jack rope.
Jeg blir stående stiv som en stokk uten å bevege meg. Jeg føler at dette er veldig galt. At dette er noe jeg burde holdt meg langt unna. Men nå er det for sent.
Jack kommer til synet i døråpningen. Han kaster på hodet, som tegn på at jeg skal komme inn. Jeg nøler litt, før jeg med små skritt går mot åpningen.
Jason sitter i den store skinnstolen. Blikket hans brenner seg inn i meg med det samme jeg trer inn i rommet. Marcus og Luce sitter i hver sin sofa. En gutt jeg aldri har sett før står inntil et av de store vinduene. Han har svart hår, mørke øyne og ser litt eldre ut en de andre.
Alle stirrer på meg.
Plutselig reiser Jason seg raskt opp. Øynene hans borer seg inn i meg og han puster tungt.
"Hvor mye hørte du?" Spør han lavt. Stemmen er hard og den gir meg frysninger.
Han er ikke som den Jason'en som flørtet med meg ved skapene i går. Han er ikke den Jason'en som var på rommet mitt og gikk gjennom undertøyet mitt.
Han er den Jason'en som jeg var redd for for noen uker siden.
Jeg svelger tungt og lar han holde blikket mitt. Men ingen ord kommer ut av munnen min.
"Kelsey. Hvor mye hørte du" gjentar han sakte. Han fører hånden sakte mot lommen sin, og jeg blir helt kald inni meg. Jeg vet hva som skjuler seg der.
Jeg er tørr i munnen, og bilder fra den natten i skogen flyr gjennom hodet mitt.
"Whoa Jason, ro ned" sier Jack og går bort til han. Han legger usikkert en hånd på Jasons skulder.
"Jason det er Kelsey" sier Jack og ler nervøst. "Du kjenner henne, bro"
En anspent stillhet legger seg over oss. Alt jeg hører er hjertet mitt som raser i brystet. Jeg kan høre hjerteslagene som om en flokk elefanter er på rømmen.
Jason sperrer opp øynene, som om han nettopp kom på noe. Brystet hans hever seg fort opp og ned.
Det er helt stille. Alles øyne flakker mellom meg og Jason. Jeg står midt på gulvet, stiv som en stokk, med skjelvende pust og hjertet i halsen.
"Faen!" Roper plutselig Jason, før han stormer forbi meg og forsvinner ut av rommet. Duften av han, mynte og parfyme, slår meg i ansiktet idet han passerer meg.
Jeg blir stående uten å bevege meg. Det er igjen helt stille.
Jeg prøver å samle tankene. Hva i alle dager skjedde egentlig nettopp?
Etter noen sekunder kjenner jeg at tårene presser på bak øynene, men jeg kjemper for å holde dem tilbake. Ikke gråt, ikke gråt, ikke gråt.
Jeg trekker pusten dypt. Den fremmede gutten skanner meg med blikket, men ser kjapt vekk når jeg ser på han.
"Jeg kan kjøre deg hjem" sier Jack plutselig og bryter stillheten. Han sender meg et sympatisk blikk. Jeg nikker stivt, før jeg går ut i gangen. Jack følger like bak.
Det er utrolig hvordan en kveld kan gå fra å være så bra, til å bli så tragisk. Alle håpene mine om at Jason kan være en smule interessert i meg er nå borte. Alt jeg klarer å tenke på er at Jason faktisk kanskje kunne skutt meg.
Dette er bare for ille.
"Jeg aner virkelig ikke hva som gikk av han" mumler Jack idet han åpner bildøra for meg. "Det har bare skjedd noe" forklarer han, før han smeller igjen døra og jogger over på sin side. "Som gjorde han ganske ... sint og forvirret. Det er vanskelig å forklare. Men jeg tror virkelig ikke han mente..."
"Der er greit" mumler jeg bare. Orker ikke høre på forklaringer. Men det er slett ikke greit. Jeg føler meg helt tom inni meg. Som om noen har revet ut hjerter mitt eller noe. Men det er ikke hjertesorg, ikke i det hele tatt. Jeg er bare ... tom.
"Jeg er lei for det Kelsey" mumler Jack når han har startet bilen. "Jeg lover at jeg skal snakke med han"
Jeg bare nikker, selv om han ikke ser på meg. Det svir bak øynene, og nå klarer jeg ikke holde inne tårene lenger. En lydløs tåre triller ned kinnet mitt.
Plutselig er alt snudd på hodet.
-----
Omg dramatisk! What will happen?!
Jeg får liksom litt sympati for Marcus for å være ærlig. Men hva er greia til Jason? Hva er det som har skjedd?
Jeg ville ikke at dette skulle skje, men frykt ikke babes;)
OG TUSEN TAKK FOR #1 I ROMANTIKK!! DET BETYR SYKT MYE! HUMØRET GIKK RETT I TAKET ANSKSKSBS!
Så langt kapittel til dere<3<3
Dere burde sjekke ut JustAGurlz sin splitter nye bok, for den tror jeg blir braaaa<3:)
HØSTFERIE ER DIGG! Da var det også sagt;) håper dere koser dere masse.
Og som vanlig VOTE&COMMENT! Elsker dere alle:)