Tjuefire - ikke ut døra

5.4K 209 43
                                    

(Noen spurte om hvem som spiller Kelsey, så det er henne<3)

~

"Kom til ro!" Roper Mrs. Briggs irriterende stemme.

Jeg slår meg ned på en ledig pult, et stykke bak i klasserommet. Gjensittingsrommet er i første etasje.

"Finn dere en plass!" Maser Mrs. Briggs, før hun setter seg ned på stolen ved kateteret. De mørke brillene er på plass på nesetippen, og blikket hennes borer seg inn i elevene. Hun har på seg en mørkeblå blazer, og et par dressbukser i samme farge.

Det er ikke mange her. Det er meg, i tillegg til et par fnisete jenter et par rader foran meg. Bakerst i hjørnet sitter to punkerjenter, hun ene med rosa, oppklipt hår og et mørkt antrekk. Hun andre har helt svart langt hår, men barbert på venstre side av hodet. I tillegg har hun en rødrutete skjorte og en svart bukse på. Så er det to gutter fra fotballaget, som sitter og forveksler flørtende blikk med fnisejentene.

"Dere er alle her av forskjellige grunner" begynner Mrs. Briggs når alle har satt seg, noe som i grunnen ikke tok så lang tid. "Men dere har én ting til felles. Dere har alle vært ulydige og gjort brudd på skolens reglement" fortsetter hun, med et tilfreds utrykk, som om hun morer seg over dette.

"Som straff er dere her, etter skoletid..." Plutselig blir hun avbrutt av at døra smeller opp. Jeg løfter blikket overrasket og ser mot den.

Gjennom døra kommer tre uventede personer slentrende. Eller  er kanskje ikke så uventet, dette er faktisk gjensitting.

Jack, Luce og Marcus.

Jack smiler uskyldig mot Mrs. Briggs, der hun sitter. Hun ser ikke særlig overrasket ut, og noe sier meg at det ikke er første gangen dette skjer.

Luce blunker til de to fnisejentene foran meg, noe som bare får dem til å fnise enda mer. De blunker forførerisk til han, og biter deg i underleppa. De har plutselig glemt de to fotballguttene helt.

Og Marcus bare kommer slentrende etter. Ansiktet hans er vanskelig å lese, og jeg blir nesten trist av å se på han. Det er som om han bare har meldt seg ut fra verden, for han bare stirrer tomt ut i luften mens han går. Okei det hørtes litt i overkant dramatisk ut, det er ikke så ille.

Jg skvetter til av at Luce klapper meg fornøyd på hodet med et glis idet han går forbi meg. Jeg sender et stygt blikk etter han, like før de alle tre dumper ned på pultene bak meg.

De retter oppmerksomheten sin mot tavla, der en nokså sint Mrs. Briggs sitter i stolen sin bak kateteret og glor på dem.

"Unnskyld meg? Tror dere at dere bare kan komme og gå som dere vil?" Snerrer Mrs. Briggs og reiser seg fra stolen sin.

Jeg hører Luce le bak meg, og jeg sender han et forvirret blikk. Altså, han ber jo om bråk.

"Nei, selvfølgelig ikke Mrs. Briggs. Vi er meget lei oss og det skal aldri gjenta seg" sier Jack. Han er helt alvorlig, men jeg kan se det nesten umerkbare gliset hans. De morer seg over dette, det er hvert fall sikkert.

Jeg må holde tilbake trangen til å snøfte høyt når jeg tenker på at ingen av dem noen gang ville sagt noe som dette, og ment det.

Mrs. Briggs glor på Jack gjennom brilleglassene, og snøfter vantro.

"Ja det får vi vel håpe" bjeffer hun, før hun setter seg ned igjen.

Luce begynner å vippe på stolen, og han holder blikket festet på Mrs. Briggs, der hun sitter.

Hard loveWhere stories live. Discover now