Seksten - presangen

4.6K 200 66
                                    


Når jeg kommer hjem den ettermiddagen er jeg bare veldig sliten. De siste timene gikk uhyre sakte, og det var nesten ikke til å holde ut.

Når jeg elendig tramper inn døra hjemme er det så vidt jeg klarer å holde meg oppe på bena.

Jeg slenger sekken min i bakken og sleper meg selv inn på sofaen, og der blir jeg liggende.

"Hei Kelsey" smiler mamma og popper hodet sitt inn åpningen til stua. Hun studerer meg med blikket noen sekunder, før et bekymret utrykk overtar ansiktet hennes.

"Nei men, går det bra med deg?" Spør hun og kommer bort til meg.

Tinningen min har enda ikke rukket å bli så ille, men det er et rødt merke der og det gjør vondt.

Jeg setter meg opp, og mamma setter seg ned ved siden av meg.

Hun vrir ansiktet mitt mot seg og ser nøye på meg.

"Hva har skjedd?" Spør hun bekymret og ser meg inn i øynene.

"Ingenting" stønner jeg irritert og vrir hodet mitt ut av grepet hennes.

"Ikke lyv til meg" sier mamma med streng tone.

"Olivia kastet en ball på meg i friminuttet, det var ikke med vilje da" lyver jeg, og prøver å ikke overbevisende.

Mamma sukker og reiser seg opp.

"Jeg vet du lyver, men jeg skal late som fordi jeg skjønner du ikke kommer til å snakke mer om det, og fordi jeg er..." Mamma veiver med hånden for at jeg skal fullføre setningen.

"Verdens kuleste mamma" sukker jeg og himler med øynene.

Mamma klapper meg fornøyd på hodet, før hun går mot kjøkkenet.

"Men du?" Sier plutselig mamma og snur seg mot meg igjen.

"Hva?" Mumler jeg, og legger meg ned på sofaen igjen og lukker øynene.

Mamma svarer ikke. Jeg åpner øynene igjen og stirrer opp på henne. Hun ser ned på meg med triste øyne.

"Pappa måtte dra tidligere enn planlagt" sier mamma stille.

Jeg setter meg opp med én gang og stirrer forskrekket på henne. Pulsen min stiger, og jeg kjenner skuffelsen herje i kroppen.

"Hva?" Spør jeg hest.

Mammas øyne er fortsatt triste når hun kommer mot meg igjen.

"Det var krise, han måtte dra"
Forklarer hun.

Jeg kjenner tårene presse på bak øynene, og jeg merker at jeg nesten blir litt sint.

Hvorfor må sånne ting alltid skje med meg? En av de få gangene jeg endelig får se han, må han dra tidligere vekk igjen? De fleste tar det å ha en pappa hjemme det meste av tiden som en selvfølge, men sånn er det ikke for meg. Når pappa er her er jeg liksom ekstra glad. Jeg tror ikke man skjønner hvordan det er med mindre man har det sånn selv. Jeg er bare veldig takknemlig for at han ikke er død, og at jeg faktisk får se ham innimellom.

"Åh" sier jeg bare. Jeg er tørr i halsen og føler meg plutselig litt kvalm.

Jeg merker at øynene bare blir våtere og våtere, og jeg blunker fort for å prøve å stoppe det.

"Jenta mi" trøster mamma og setter deg ned ved siden av meg. Hun slår armene rundt meg og begynner å vugge oss frem og tilbake.

Og der går grensa. Jeg gir fra meg et lite hulk, før tårene triller nedover kinnene mine. Mamma klemmer meg enda mer inntil henne, og jeg fortsetter å gråte.

Hard loveWhere stories live. Discover now