History usually wins

Vreden fra Frøken Vaag, helet med et kyss

"Takk, jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg," sa jeg til helsesøsteren, og hun nikket. Andre time hadde allerede begynt, som betydde at jeg hadde gått glipp av første time for å være hos helsesøsteren.

"Gå forsiktig i gangene nå, og her er en bekreftelse på at du har vært hos meg og ikke skulket," sa helsesøsteren og ga en lapp til meg.

"Er ikke disse bandasjene nok bekreftelse?" sa jeg med litt humor, og så ned på de stygge bandasjene.

"Ikke for en lærer". Jeg nikket og forlot helsesøsterens kontor. Jeg kikket på planen min, og fant fort ut av at klasserommet mitt lå i tredje etasje. Det økte jo bare sannsyneligheten for å slå seg enda en gang, fordi trapper var jo farlige. Jeg fant frem til klasserommet fortere enn ventet. Før jeg gikk inn, banket jeg på.
Alle elevene snudde seg og så på meg.

"Ehh, jeg heter Charis Falck. Jeg har vært hos helsesøsteren og fått bandasje," sa jeg og viftet med bekreftelsen. Alle elevene snudde seg rundt igjen da jeg sluttet å være interessant. Jeg så Anna sitte med en ledig pult ved siden av seg, og jeg gikk fort bort for å kapre den. Uheldigvis la jeg ikke merke til før jeg hadde satt meg, at Zen, gutten jeg hadde møtt igår, eller teknisk sett idag, satt rett ved siden av meg til venstre.

"Anna?" spurte han.

"Her!" sa Anna og rakk opp hånden, fordi hun trodde det var opptellingen. Jeg kjente at jeg rødmet. Jeg så på ham og smilte litt keitete.

"Charis?" spurte han med et lite smil, og jeg nikket. Hvordan kunne jeg ha så mye uflaks?

"Herregud, Charis! Svar da!" sa Anna, som fortsatt trodde det var opptelling.

"Javel," sa jeg til den mørkhårede jenta ved siden av meg. Anna hadde mørkt hår, blåe øyner og hjerteformede lepper. Hun var ganske blek, men hadde veldig fin og ren hud. Det samme hadde jeg, ingen av oss hadde verken kviser eller eksem.

"Stille!" sa læreren og veivet med linjalen.

"Som dere kanskje vet, har vi nemlig innført de gammeldagse straffemetodene her på Yllias videregående igjen, som en av de første skolene her i Norge". Jeg kjente en klump i halsen. Hvilke straffemetoder snakket hun om? Jeg så bort på Anna, som tydeligvis heller ikke likte det hun hørte.

"Unnskyld meg, frøken Vaag, men hvilke straffemetoder er det du mener?" spurte Jeanette Fisser fra bakerste rad. Frøken Vaag sitt krøllete korte hår spisset seg, og hun beveget seg mot Jeanette. Jeg la nå merke til hvor usedvanlig lite dette klasserommet var, idet Vaag bare trengte tre skritt for å nå bakerste rad.

"Jeg trenger vel ikke å nevne at man skal rekke opp hånden, frøken Fisser? Jeg kan vel demonstrere noen straffer for deg, hvis du absolutt vil. Frem med hånden," sa Vaag, og tok opp linjalen. Jeg kjente pulsen min øke, og en tåre trillet fra Jeanettes veldig grønne øyner. Frøkenen løftet opp armen, og slo linjalen ned på jentas hånd. Et lite hvin kom fra henne, da enda et slag kom ned på hånda. Flere slag etter var Jeanettes hånd helt rød.

"Forstår du nå at du skal rekke opp hånden?" spurte Vaag frekt. Jeg kjente at blodet mitt strømmet gjennom kroppen, og at sinnet begynte å bygge seg opp. Jeg hadde kjent Jeanette siden jeg var et lite barn, og jeg nektet å la en lærer gjøre dette. Øynene mine var våte, og jeg kunne ønske at dette bare ville slutte.

"Ja...," hvisket Jeanette.

"Høyere!" sa Vaag kaldt. Uten å egentlig tenke meg om, hørte jeg stolen min lage en skrapende lyd, og jeg sto nå oppreist.

"Slutt! Bare slutt! Hun forstår!" ba jeg på gråten, og frøkenen snudde seg med et drepende blikk. Hun var iallfall femti, og hun hadde et par små briller sittende på nesa. Jeanette satt og holdt rundt den røda hånda, og hun var hoven rundt øynene. Vaag gikk sakte mot meg, og brukte iallefall mer enn tre skritt denne gangen.

"Først kommer du for sent til min klasse, og deretter motsier du meg?" Jeg ristet kraftig på hodet. Hun dro opp armen og slo flere ganger med linjalen, og det enda hardere enn med Jeanette. Jeg kjente en sviende smerte treffe flere ganger på rad, og nå var ikke lenger tårene på vei, de var ute. Da hun var ferdig, snudde hun seg fornøyd mot klassen.

"Jeg tror jeg har satt et eksempel nå. Er det noen som vil at jeg skal demonstrere mer?" Alle elevene ristet på hodet i frykt for å bli Vaag sitt neste offer.

"Flott, da kan vi starte undervisningen". Hun snudde seg mot tavla, og begynte å skrive ned hva målet for timen var. Jeg klemte på den ømme hånda mi.

En mannlig hånd nærmet seg sakte min, og tok min hånd opp i sin egen hånd. Hånda kom fra venstre, og da visste jeg at det var Zen sin. Han holdt rundt den, og deretter tok han den opp til munnen sin. Til min overraskelse kysset han den ømt, og så på meg med et smil. Hånden min begynte sakte å få normal hudfarge, samtidig som smerten forsvant. Jeg så overrasket på ham, og han la hånden min tilbake på pulten. Vreden fra frøken Vaag var borte, med et enkelt kyss.