History usually wins

Zen "Fields"?

Resten av uka så jeg ikke engang Zen på skolen. Jeg hadde ikke sett han siden første skoledag, og jeg begynte å lure på om han kanskje bare ville være venner.

Anna og Ronald (Aaron) derimot var blitt en stor suksess. Hun virket stormforelsket, og de så ut til å være i et kjærlighetsrus. Det dumme var jo at Ronald egentlig ikke var Ronald, men Aaron. Alt begynte bare å bli for komplisert, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg hadde lyst til å fortelle sannheten. Det ville jeg virkelig, men da ville jeg kanskje ødelegge kjærligheten? De var jo perfekte for hverandre, bortsett fra den ørlille detaljen om at han egentlig hadde løyet om navnet sitt. Dette var egentlig bare teit, jeg mente, Ronald eller Aaron eller hva søren han het, var vel forelsket i Anna? Selv om det var litt snodig at han i forrige uke sa noe om kyssing i den oransje korridoren, men det var jo før han ble ordentlig kjent med Anna. Jeg lurte på om han var god til å kysse. Jeg måtte virkelig slutte å tenke slik. Det var kjæresten til Anna.

Jeg var nå på vei igjennom de stygge oransje korridorene. Jeg var nå i uke to av skolen, og jeg var allerede lei. Videregående var stress, og jeg savnet Zen. Selv om jeg bare kjente ham en dag, kunne han iallfall ha sagt hade.

"Hei, skal vi gå til fjerde time?" sa Anna, som nettopp kom løpende bort fra et lite hjørnesmug til høyre.

"Æh, leppestiften din". Jeg pekte på leppene som hadde rød leppestift utenfor. Det var til og med litt på nesa hennes. Etterpå så jeg også Aaron komme ut av smuget, glisende. Æsj.

"Jeg spiste nettopp lunsj med Ronald, hvor var du?" spurte hun. Jeg ble aldri vant til at hun kalte ham Ronald, men det måtte vel bare være sånn.

"Jeg satt alene. Som vanlig". Hun sa ikke noe, men jeg hadde på en måte vært "det femte hjulet på vogna," i det siste.

I fjerde time skulle vi ha kjemi, og det hadde vi ikke hatt før. Døra til kjemi klasserommet så bokstavelig talt ut som en fengselsdør, og jeg kjente gysninger nedover ryggen min.

Da vi kom inn i klasserommet så jeg en gammel mann stå med kateteret. Han nikket hver gang noen kom inn, og var nesten helt skallet. Han hadde en stokk, og en slags dressjakke på seg.

"Velkommen kjære elever. Mitt navn er Rolf Tyson, men kall meg Mr. Tyson," sa han vennlig. Personlig syntes jeg at han så ut som en hyggelig bestefar, men man kunne jo ikke vite. Da alle hadde satt seg ned henvendte han seg til oss igjen.

"Hva er det første dere tenker på når jeg sier ordet 'kjemi'?" Han snurret rundt på foten sin, og deretter pekte han på en tilfeldig jente.

"Du!" utbrøt han. Jenta så veldig nervøs ut, og jeg kom nå på at jeg hadde gått i parallellklassen hennes året før. Hun het Quinn. Quinn Utterson.

"Stoffer," sa Quinn forsiktig. Læreren fortsatte å peke på andre uten forvarsel, og 'fengselsdøra' åpnet seg.

Jeanette Fisser sitt hode tittet frem. Hun hadde ikke vært på skolen helt siden Vaags time. Tydeligvis var hun tilbake nå. Jeg vinket henne bort til plassen ved siden av meg.

"Hvordan går det?" spurte jeg da hun hadde satt seg.

"Det går greit med meg, foreldrene mine derimot...," hvisket hun.

"Hva med foreldrene dine?"

"De har anmeldt skolen, og vært hos rektor flere ganger. De liker virkelig ikke det Vaag gjorde mot meg, og de vil at jeg skal bytte skole".

"Skal du bytte skole?"

"Nei, jeg fikk overbevist dem. Skal ikke ta Vaags timer for det om, tro meg," sa Jeanette tydelig skremt. Jeg nikket med forståelse. Hvis bare jeg også kunne slippe Vaags timer, åh det hadde vært fint.