History usually wins

Muffin slår til nok en gang

Jeg våknet av ulingen utenfor. Svett var jeg i panna, og jeg kjente meg svimmel. Dette skjedde hver kveld. Jeg skjønte ikke engang hvorfor. Det var det som var mest forvirrende, det og ikke vite. Jeg reiste meg opp, og tok på meg joggebuksa. Jeg så på meg selv. Hvit singlet, joggebukse og ett par hullete sokker. Det blonde håret mitt hang slapt nedover. Det var ikke sånn at noen skulle se meg uansett.

Jeg fortet meg ned trappa, og ut ytterdøra. Jeg hørte ulingen igjen, og visste at jeg måtte forte meg enda mer denne gangen. Utenfor sto han og ulet som vanlig.

"Muffin! Slutt med det der! Naboene kan høre deg!" ropte jeg. Han rikket seg ikke engang. Han sto bare der og ulte til en tom gate. Hunden min hadde vært sånn i tre uker nå, og jeg måtte få ham til å slutte å gjøre det. Ellers sa pappa at vi måtte ta ham med til dyrlegen for avliving, og det nektet jeg å gjøre. Jeg følte meg litt teit der jeg sto, ute i mørket, ved siden av en ulende hund.

"Muffin! Du sluttet igår! Du klarer det idag også!" Jeg tok hånda rundt ham, for å løfte ham.

"Au!" utbrøt jeg.

"Bet du meg?" spurte jeg sjokkert, men jeg visste allerede svaret. Jo, Muffin bet meg, og det hadde han aldri gjort før. Ingen skade skjedd, heldigvis. Jeg blødde jo ikke engang. Fort stakk jeg hånda i lomma.

"Jeg kan ikke tro at du gjorde det! Gå inn i hundehuset ditt!" Muffin sto der og satt i enda et ul. Jeg kjente at jeg begynte å bli mer og mer irritert. Først ulte han, deretter bet han meg og så ulte han igjen. Nå var det nok!

"Muffin! Gå inn sa jeg!"

"Snakker du med hunden din?" spurte en mørk stemme til høyre. Jeg snudde meg skremt rundt, og spottet en gutt på min alder. Han sto med hendene i lomma, og hadde begge øyenbrynene høyt oppe i været. Han hadde svart hår og krystallblåe øyne. De var like blå som himmelen på en fin sommerdag. Han hadde en smal nese, og veldig synlige kinnbein. Jeg så ned på meg selv, og på klærne jeg gikk i. Jeg som trodde ingen ville se meg.

"Og hva gjør du ute på denne tida, måtte jeg spørre?" spurte jeg. Han så seg fort om og deretter opp på meg.

"Hvor mye er klokka?" Jeg sjekket klokken min, som også var litt støvete. Flau gnikket jeg på glasset, og la merke til at klokka var halv tre.

"Halv tre," sa jeg bestemt.

"Å, jeg legger knapt merke til slik," sukket han. Jeg syntes det var rart at han ikke la merke til slik, han hadde vel skole han skulle gå på? Vi sto der enda en stund til, utenfor garasjen med hundehuset til Muffin. Jeg hadde helt glemt vekk Muffin.

"Ja, uansett, grunnen til at jeg er her er fordi jeg så deg fra vinduet mitt. Hunden din har holdt meg våken inatt, men jeg har heldigvis klart å sove gjennom de andre ukene hun har hult," fortalte han. Jeg kjente at jeg ble varm om kinnene.

"Han, faktisk. Jeg beklager for ulingen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre".

"Du har kalt en hanhund for Muffin?" spurte han med en liten latter på lur. Jeg ble sjokkert over at han i det hele tatt våget å le av meg. Han kjente meg ikke engang.

"Vent, hvordan vet du at han heter Muffin?" spurte jeg interessert.

"Vel, du snakker veldig høyt...," sa han stille. Det forklarte en del. Jeg visste selv at jeg snakket høyt, det hadde de fleste personer jeg kjente minnet meg på nok ganger. Å høre det fra en fremmed person, bekreftet det bare enda mer.

"Han er stille. Han ble stille når du kom!" sa jeg sjokkert, idet jeg oppdaget at Muffin hadde sluttet å hule. Han rettet på skinnjakka si, men var ikke forbløffet.

"Jeg kjenner hunder ganske godt. Jeg er nesten i familie med hunder, kan man si".

"Vel, hva enn du gjorde, så funket det!" sa jeg fornøyd. Et øyeblikk smilte jeg til ham, men kjente selv at det ble ubehagelig.

"Godnatt, ...?" spurte han.

"Ehm, Anna," løy jeg. Det var ikke mitt egentlige navn, men det var jo ikke sånn at jeg skulle møte ham igjen. Han var sikkert bare på besøk hos noen i familien, fordi jeg hadde aldri sett ham før.

"Zen," sa han, og rakte ut hånda si. Uvanlig navn, tenkte jeg. Jeg rakte ut den klamme hånda mi, og et øyeblikk sto vi der og hilste. Jeg fikk denne merkelig følelsen av å berøre hånda hans, noe jeg ikke kunne forklare.

"Hade," sa jeg. Han snudde seg og gikk tilbake der han kom fra. Jeg snudde meg også, og opplevde at jeg ville prate mer med ham. Uten å tenke meg om, snublet jeg i dørkarmen på vei inn. Jeg endte opp liggende der.

"Går det bra?" ropte Zens stemme. Jeg så på ham, og kjente på hodet mitt.

"Det går fint". Jeg reiste meg opp igjen og gikk inn ytterdøra. Nå hadde jeg iallefall ikke lyst til å møte ham igjen.