History usually wins

Fallet

Jeg våknet til at klokka mi ringte, og kjente at jeg virkelig ikke ville stå opp. Det at Muffin likte å ule på midten av natta, gjorde det ikke akkurat noe lettere. Jeg tok på meg en rød bluse, og en trang dongeri shorts. Jeg flettet det blonde håret mitt, og tok på lett øyesminke. Jeg hadde blågrønne øyne, som faktisk irriterte meg. Kunne jeg ikke bare ha hatt en av delene?
Jeg gikk ned, og spiste et par knekkebrød. Mamma var også på kjøkkenet, og smørte niste til meg.

"Jeg kan smøre niste selv. Jeg er seksten mamma," sukket jeg.

"Å smøre nisten din får meg til å føle meg ung," sa hun lykkelig. Jeg tok imot posen, og la tallerken min i oppvaskmaskinen. Jeg pakket sammen skolesakene oppi vesken, og så bort på mamma. Hun hadde den samme knuten i nakken, som hun alltid hadde. De grønne delene fra øynene mine hadde definitivt kommet fra mamma.

"Hade," sa jeg.

"Lykke til!" sa hun og la fra seg håndkleet for å gi meg en klem. Jeg kjente varmen hjelpe meg gjennom nervøsiteten. Første år på videregående, nye bøker og nye lærere. Jeg fikk bare frysninger av tanken på det.
Jeg kom til skolen før tida, typisk meg å være tidlig da jeg var nervøs. Jeg så noen kjente ansikt fra ungdommskolen, samtidig som jeg så noen nye. Jeg tekstet Anna, bestevenninnen min, fort. Jeg ville vite hvor hun var hen, fordi jeg nektet å stå her alene. Telefonene vibrerte, og jeg sjekket svaret jeg nettopp hadde fått.

"Kommer snart. Ånei glemte noe, blir visst litt forsinket," skriver hun i meldingen. Jeg sukket, og gikk videre bortover. Sola skinte, og det var veldig varmt. Videregående var stort og gammelt tydeligvis. Det var bygget opp av mursteiner, og så mer ut som et kloster enn en vanlig skole. Dette bygget må jo ha vært fra 1800-tallet eller noe. Jeg gikk nærmere hoveddøra, og så på et skilt.

"Yllias Videregående: 1920, til minne for vitenskapsmannen Yllias Willis, som døde i et av hans modige eksperimenter".
Hah, vel det var nærme nok. Jeg snudde meg vekk fra døra, og begynte å bli mer og mer utålmodig for at Anna var så sen. Jeg gadd virkelig ikke å se meg rundt, fordi denne skolen var ikke mye å se på. Guttene derimot, de var mye å se på. Flere guttegjenger gikk forbi, og jeg måtte passe meg selv for og ikke stirre.

En ny guttegjeng kom forbi, og jeg prøvde å kikke uten å stirre. Det var en gutt som utpekte seg, og jeg ble fryktelig stresset da jeg så hvem det var. De markerte kinnbeina, smal nese, svart hår og de krystallblåe øynene. Det kunne ikke være mulig. Før guttene rakk å komme bort, løp jeg ned den lille trappa, og bortover langs buskene. Så klumsete som jeg var, snublet jeg i mine egne bein. Jeg falt ned på asfalten og kjente det svidde på albuene mine. Jo, jeg gjettet riktig. Albuene mine hadde nå blitt så røde som blusen min, og det var jo fint første skoledag. Da kom alle til å tro at jeg ikke hadde bluse på meg, men genser.

"Gikk det bra med deg?" spurte en stemme. I frykten for at det kunne være Zen, gjemte jeg ansiktet mitt bak hendene, som faktisk var det dummeste jeg kunne gjøre.

"Du blør jo!" sa guttestemmen forskrekket, og det var da jeg skjønte at det ikke var Zen, fordi han hadde mye mørkere stemme. Mye finere stemme.

"Det går bra," sa jeg og tok vekk hendene fra ansiktet mitt.

"Jeg trodde ikke at du var så pen, jeg mener, siden du faller så mye". Jeg så på gutten, og hadde tenkt til å be ham om å pelle seg vekk, men så ble jeg nysjerrig.

"Hvordan vet du at jeg faller mye, og hvorfor kan ikke en pen jente falle?" spurte jeg. Jeg følte meg også ganske bra, fordi det var lenge siden en gutt hadde kalt meg pen, barneskolen tror jeg. Til tross for den sviende smerten i albuene, kunne jeg sitte her å høre på den dårlige forklaringen hans.

"Vel, du snublet i dine egne føtter," begynte han.

"Poeng tatt," sa jeg og nikket motvillig.

"Og du har masse blåmerker på beina, som betyr at enten blir du slått hjemme, ellers faller du bare veldig mye". Han så på meg og deretter opp i lufta. Jeg så ned på blåmerkene mine på beina, imorgen tar jeg iallefall på meg langbukser.

"Og jeg mener, hvis man faller veldig mye er det stor sjans for at man skader sitt nydelige ansikt en av de gangene," avsluttet han. Jeg tok opp hånda mi, og han dro meg opp.

"Jeg heter Charis foressten," fortalte jeg.

"Aaron Fields," fortalte han tilbake. Jeg nikket forsiktig, og la nå merke til de usedvanlige røde leppene hans. Wow.

"Jeg burde gå til timen. Hade," sa jeg til slutt, og han nikket og gikk. Jeg kunne dessverre ikke gå til timen enda, fordi jeg måtte først stoppe en tur innom helsesøster.