ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 19

«Hvorfor ikke?» spør hun flørtete, før hun strekker opp armene sine for å legge de rundt halsen min, når hun krymper seg, og et smerte gisp kommer ut av henne.

«Derfor» poengterer jeg strengt, før jeg forsiktig tar tak i håndleddene hennes. Hun vet at jeg har et poeng, fordi jeg kan se noe endre seg ved henne. Kåtheten hennes roer seg betraktelig, og jeg trodde aldri jeg skulle bli lettet for at en jente roet ned akkurat det.

Jeg tar forsiktig tak i den tynne singleten hennes, før jeg spør «Kan jeg se på fargen?»

Hun nikker svakt, men jeg kan se hun gruer seg til å vise frem området til meg.

Jeg løfter opp singleten hennes, slik at ribbeina kommer til synet, men jeg banner hardt ut i det jeg ser blåfargen. Det ser ut som et verdenskart av blåmerker, og den intense fargen skjærer meg i øynene. Det svir. Tenk at en enkel farge enten kan være det fineste jeg vet om, men også det verste. De blå øynene hennes er den blåfargen jeg foretrekker. 

«Alan, det går bra» sier hun svakt, men jeg kan høre usikkerheten i stemmen hennes.

«Hvis han hadde..» begynner jeg, før jeg stopper meg selv. Sinne stopper meg, fordi underleppen min skjelver av tanken på hva han hadde tenkt å gjøre.

Jeg kjenner plutselig Alicia sin hånd stryke meg over kinnet, før hun sier rolig «Alan, ikke tenk på det. Jeg prøver å glemme det, og det vil jeg at du også skal gjøre»

«Det er ikke så jævlig enkelt når jeg ser merkene han har laget på deg» kommer ut av meg med en sint tone, og jeg kan se hun skvetter til, før hun fjerner hånden sin fra meg. 

Ro deg ned, Alan!

«Unnskyld. Jeg skal prøve» retter jeg meg opp, før jeg tar tak i hånden hennes igjen. Jeg trenger at hun tar på meg.

«Har du vært noe mer hos psykologen i det siste?» spør hun plutselig, og jeg vet at hun er nysgjerrig angående det tema, og det var sikkert den hevede stemmen min som nå minnet henne på det.

Jeg hater egentlig å snakke om dette. Hver gang mamma har stilt meg akkurat samme spørsmål reagerer jeg med å enten bli sint eller avise henne. Når det gjelder Alicia vet jeg at jeg er nødt til å åpne meg og være ærlig, fordi det kreves av meg om vi skal få dette forholdet til å funke. Samtidig så har alltid Alicia spurt på en måte som er så annerledes enn alle andre, som om hun ikke krever et svar. Hun graver ikke, og hvis jeg sier det er nok, så respekterer hun det.

«Jeg skal til psykologen igjen i morgen» forklarer jeg, før hun setter seg forsiktig ned på fanget mitt. Det føles ut som en statue av glass som nå er blitt plassert på beina mine, fordi jeg er livredd for å treffe et blått punkt på henne.

«Føler du at det hjelper?» spør hun.

Jeg husker fortsatt hvor oppgitt jeg ble når legen min henviste meg til psykolog. Ansiktet til legen min var preget av et stort sjokk i det jeg bannet så mange stygge ord inne på kontoret hans, før jeg smelte knyttneven min inn i gips veggen, og etterlot meg et stort hull. Vel, det er ikke første gangen jeg slår hull i en vegg. Når jeg tenker tilbake så var vel ikke det så overbevisende om at jeg ikke trengte å gå til psykolog..

«Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor det skal hjelpe for meg å sitte med en fremmed mann, som prøver å presse ordene ut av meg» svarer jeg.

Alicia ser på meg med et tenkende blikk.

«Det er jo akkurat derfor du er der, for å ha noen å snakke med. Noen ganger så hjelper det kun å lette på tankene sine for et annet menneske, slik at du ikke stenger inne alle tankene og følelsene dine for deg selv» begynner hun å forklare, men jeg avbryter henne «Når ble du psykologistudent?»