ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 18

Når jeg kommer inn på rommet hopper jeg opp i en sateng pysj, før jeg legger meg ned i sengen. Etter bare noen timer utenfor huset, savnet jeg allerede å kunne slappe av. Jeg er nødt til å lytte på kroppen min, og det er sant slik Alan skrev til meg på lappen på nattbordet mitt. Jeg trenger hvile.

Jeg skvetter til i det jeg hører noen banke svakt på døren, og innser at jeg sovnet. Hvor mange timer har jeg egentlig sovet de siste tjuefire timene nå?

Inn døren kommer Alan, og jeg gnir meg i øynene.

«Vekket jeg deg?» spør han, og jeg kan høre irritasjonen som er rett mot han selv hvis tilfelle er ja.

«Det går fint, jeg kan ikke sove hele dagen» forklarer jeg, og gjør tegn til at han kan komme inn.

Han lukker døren etter seg, før han setter seg på kanten av sengen min. Ansiktet hans bærer preg av en trist sky, og jeg vet at det kommer av hendelsen fra i går. Alan kommer til å bære på et sinne ovenfor Jonas i flere år på grunn av dette. Mest sannsynlig for resten av livet.

«Jeg hørte du hadde vært på politistasjonen» forklarer han, og han kan se forvirringen i blikket mitt. Hvordan visste han det?

«Karolina ringte meg, mens du var inne på kontoret til politiet» legger han til når han ser ansiktet mitt. Skjer med at de to plutselig snakker sammen?

«Jeg er glad for at du anmeldte han. Jonas kommer garantert ikke til å tørre å anmelde meg for alle slagene jeg sendte i ansiktet hans nå. Saken hans blir for svak veid opp mot din» forklarer Alan, og jeg kan høre sinne i stemmen hans som er rettet mot Jonas.

Den tanken har enda ikke slått meg. Hva om Jonas anmelder Alan?

«Grunnen til at jeg kom hit er fordi jeg trenger å si deg noe, fordi jeg har ikke vært helt ærlig med deg» kommer ut av munnen til Alan, og jeg sverger på at blodet mitt stivner i årene mine.

En slags frykt for en sannhet skaper seg i meg. Flere scenarioer går gjennom hodet mitt, hva skal han innrømme? Den verste er stemmen som forteller meg at han var en del av hendelsen i går.

Jeg slenger fra meg tanken like fort som den dukker opp, fordi jeg vet at Alan aldri ville skadet meg fysisk.

Alan drar en hånd gjennom håret sitt, og noe er annerledes. Fordi det ser ut som Alan faktisk er nervøs, noe jeg veldig sjeldent ser.

«Jeg har ikke vært ærlig mot verken deg eller meg selv» begynner han, før han stopper opp.

Vil jeg virkelig vite det han skal til å innrømme nå? En frykt for at jeg skal bli utsatt for enda en ødeleggelse er sterk.

«Alan, plis ikke...» begynner jeg, men han avbryter meg fort med en bestemt tone «Alicia, vær så snill. La meg snakke ferdig. Jeg trenger å si dette».

Jeg prøver å innstille meg på hva jeg kommer til å høre, men det er umulig, fordi jeg har ikke en antydning til anelse om hva dette handler om. Så sjokket kan komme fort og voldsomt, før jeg rekker å holde opp armene mine til beskyttelse.

«Først og fremst er jeg utrolig lei meg for hva du har blitt utsatt for, og da tenker jeg ikke bare på hendelsen i går, men også alle de fæle handlingene og ordene jeg har gjennomført. Det har ikke vært rettferdig, og jeg beklager virkelig» begynner han, og han legger ekstra trykk på de tre siste ordene.

Når blikket mitt møter hans kan jeg se sårhet i de grønne øynene. Han beklager seg, og denne gangen tror jeg på han, fordi ingen hadde klart og hatt det blikket Alan har nå, mens de fortalte en løgn.