Hunger

Anger

Med et gisp slo han øynene opp. Han hadde sett henne, og hjertet raste avgårde. Men det burde være umulig, og i tilfellet hadde han ikke sittet her på den brennhete sletten. Stanken fra råttent kjøtt seig sakte inn i neseborene. De skinnende sorte øynene gled over det man kaller Helvetes forgård. Sakte strøk han over et mylder av kjøttetende biller. Det elsket kjøtt, uansett kjøtt. Men hverken hans egne sår eller blodet hans hadde lokket dyrene til et etegilde. Da gikk dett opp for ham, dette ville aldri bli hans grav. Skjelvende trakk han pusten, for det var enkel logikk. Disse var formet av djevelen selv, og de åt ikke sin skaper. Og tydeligvis ikke hans avkom. 

Angelika kjente at nakkehårene reiste seg, men hun var mutters alene på rommet. Hun enset noe uvanlig allikevel lukket hun øynene. De andre sansene ble sterkere da syntes hun. Ørene sto på stilk, og det var som om hjertet hoppet over noen slag. Hun kunne sverge på at noe gled nesten lydløst over gulvet.
Nidhogg forstod at han var oppdaget, og slangekroppen ble synlig.  -Dette er noe av det mest pinlige jeg har gjort. Jeg er ute av trening. Han satte de gule spaltede øynene i henne. Ingen ting ved jentungen sa at hun var spesiell. Etter alt rabalderet rundt henne, burde det være noe ekstraordinært. Men nei, egentlig en ganske ordinær jentunge. Ikke spesielt pen eller stygg for denslags skyld. Hva Nathaniel så i henne forstod han ikke. Men her var han, tatt på fersken i å spionere av en jentunge. Rommet var akkurat så bedrøvelig kjedelig som det kunne forblitt. Vel, det viktigste hadde blitt gjort allerede. Det Nidhogg hadde sett, hadde også Nathaniel sett. Han håpet at det hadde skaket litt i sjela til valpen. Ristet ham ut av tungsinnet. Men han var ærlig talt usikker på resultatet. Med ett husket han menneskers i boende redsel for slanger. Og Angelika var sikker på at hennes siste time var kommet. En høy mørkhåret mann med knallblå øyne hadde åpenbart seg foran henne. Denne Angelika måtte være rimelig gal. Hun hadde kommet bort til ham uten antydning til redsel. En gang i tiden ville en hver ha skreket i angst. Men ikke dette mennesket. Han ble litt perpleks ved å kjenne de små fine hendene hennes ligge over sin egen store neve. Følelsene hennes skyllet innover ham, som et ekko fra tidenes morgen. Kjærlighet, den eldste magi kunne ikke en gang Nidhogg beskytte seg mot. Han var en en Jotne, eller bare Nidhogg om du vil. Han hadde stått i fronten mot æsene. Sittet ved de mektigste Djinnenes føtter, og lært mer enn de fleste. Dette var først og fremst menneskenes magi som fascinerte og skremte et hvert vesen. Selv mørkets fyste hadde måtte gi tapt for kjærligheten. Nathaniel kommer tilbake, vær du sikker, sa han etter en lang stund.

Lucifer sto i et hulrom dypt under marken. Dette var det samme stedet Nidhogg hadde levert sine rapporter i århundrer. Nå var det bare ham og små krusninger på vannflaten som beveget seg fra tid annen. Øynene oppfattet plutselig en annen bevegelse. Det hadde kommet et annet vesen i rommet. Ondskapen oste mot ham. -Nå, du velger å følge meg forstår jeg? Slippe unna bråket du har laget, han kom med en iskald latter. Vil du være like feig som meg? Blikket mønstret sin sønns bedrøvelige figur. Lucifer sukket, i det en kvinne kom opp av det sorte vannet. Satan hadde for ikke lenge siden tatt en stor beslutning. Gitt livet tilbake til hans best bevarte hemmelighet. Det var ikke Lillith som hadde tvunget mørkets fyrste i kne. Men Dina menneskekvinnen som urettmessig hadde blitt avvist ved himmelporten.
Nathaniel pustet tungt, ikke av skadene han hadde påført seg selv, eller sitt uungårlige forfall, men heller at Lucifer satte ord på hans dilemma. Feig, hadde aldri vært et ord han hadde brukt om seg selv. Ønsket om å slippe unna evig dom i mørket, var noe enhver demon satte aller høyest. Han rynket pannen, hva mener du med feig?  -For gudsskyld, vær i det minste litt mer ambisiøs. Jeg drømte om verdens herredømme, og en av mitt blod burde i det minste sikte litt høyere. Lucifer slo med tungen. Men på sett og vis har du det. Han begynte å le høyt. Se hva jeg har blitt! En slave av egne feiltrinn. Nathaniel så nøye på den unnselige kvinnen som ikke turde nærme seg. Ikke noe usedvanlig, bare et menneske. Han kjente at han bleknet, og begynte å se konturene av hva hans far mente. -Jeg trodde ingen var mektigere enn meg, selv Gud. Han smilte skjevt, så feil kan jeg ta.

Nathaniel lente seg opp mot en lyktestolpe mens de mørke øynene fulgte et par som hadde drukket litt mer enn balansen hadde godt av. Av gammel vane kastet han en mynt lik den han hadde gitt Angelika. Den landet med med en svak vibrering på den ene siden. Dragehodet fortalte ham at det var mange onde gjerninger å ta av hos paret. Men det var ikke derfor han sto akkurat på dette hjørnet, vendt mot den blekgule blokka. Etter en stund så han en høyreist skikkelse som kom gående mot ham. Redselen krøp oppover ryggraden, og fikk nakkehårene til å reise seg. Selv på den lange avstanden kunne han se de klare lyse øynene. Som den demonen han var, ønsket han mer enn noe annet å forsvinne i den grå dagen. Uheldigvis var det ikke et alternativ, for underlaget var som limt under skoene.
Ariel målte ham fra topp til tå, så kom det fram et litt ondskapsfullt smil. -Jasså, står du her å sanker sjeler? Han sukket, og ristet på hodet bebreidende. Ikke i denne gata, lille valp. Eller er det en annen grunn til at du står her, hmmm. Øynene glitret om kapp med de hvite tennene. Du ser litt pjusk ut, så tok han et godt tak i Nathaniels skulder. Kroppen skalv som et ospeblad. Selv om avskyen var vanskelig å kontrollere, gjorde han det eneste rette. Ga ham litt av sin egen styrke. Overrasket så de sorte  blikket på Ariel, Guds løve.

Angelika satt samtidig stiv ved kjøkkenbordet, hun følte at noe var annerledes. Moren var flink til å se endringer hos datteren. -Hva er det? Helena fulgte Angelikas blikk ut av vinduet. Og begge reiste seg i det de fikk se de to skikkelsene der nede. En fillete mann og Ariels stolte skikkelse som det var umulig å ta feil av. Angelika kjente at alt blodet forlot ansiktet. Hva var det faren gjorde med mannen der nede? Hun smalnet øynene for å fokusere. Kunne det være... Før hun hadde tenkt tanken fullt ut snudde begge seg og så opp mot deres vindu. Koppen deiset i  gulvet da hun så blikket hun aldri ville kunne ta feil av.

- Ikke vær uhøflig, du har å spørre pent om lov før du så mye som våger å se på min øyesten. Ariel ristet av seg avsmaken. Vel, det ser ut til at du har glemt hvordan man snakker. Jeg tar det som et bevis på at du er fullstendig forgapt i henne. Men gudene vet hva hun ser i deg. Og ikke minst hvorfor jeg lar dette skje, mumlet han mest til seg selv. Men han visste hvorfor. Ikke bare hadde hans datter falt for dette krypet, men valpen var også avkommet av Lucifer. Engelen som en gang hadde vært hans beste venn. Dessuten hadde visst demonen bestemt seg for å gå i Ariels fotspor. Igjen møtte han de sorte øynene som prøve å skjule redselen. På sett og vis hadde Ariel selv allerede tatt Lucifers avkom under vingene. Selv om ingen av dem var videre begeistret. Men hvordan han enn vendte og vred på det, ville han være evig takknemlig for Lucifers inngripen i Helenas liv. Dermed var det rett og rimelig å gi Nathaniel en mulighet. Selv om det ville holde hardt.

Helena tok Angelikas hender mellom sine. - Du er et mirakel for både meg og din far. Hun rensket stemmen, og du skal vite at vår relasjon har vært avskydd der oppe så vel som der nede. Og det er kanskje akkurat derfor vi fremdeles er her. Ingen ville risikere å bli innblandet i dette. Angelika nikket og forsto grunnen til sin fars fravær. Han hadde prøvd å beskytte dem så godt han kunne. Men ditt samkvem med en demon vil ikke ha den samme beskyttelse. Jeg kjenner lite til Lucifer, men uten hans innblandning ville hverken du eller jeg eksistert, er jeg redd. Ariel hadde kommet inn og nikket bekreftende. - Han var min beste venn en gang i tiden, og er visst det fremdeles av grunner jeg fremdeles har vanskelig med å forstå. Ariel tok forsiktig i mynten som hang rundt halsen hennes. Du så ham idag på tross av denne. Han smilte og slapp den. Den gir deg det du innerst inne ønsker. Med litt trening kan du føle hans nærhet. Angelika lo litt forvirret, det gjør jeg allerede far.