Hunger

Den sterkeste magi

Hun hadde sovet som et barn i den store sengen. Og våknet opp i dette rommet som var lyst med en blanding av melkehvite flater rammet inn av en lys tresort. Til tross for en heller mørk, og vel, en demon som eier følte Angelika seg trygg. Tryggere enn hun noen gang hadde vært siden hun var blitt voksen.

Da hun omsider våget å åpne døren ut til gangen, løsrev en skikkelse seg fra skyggene.
- Sovet godt?
Hun nikket mens hun kjente kinnene glødet. Angelika rødmet sjelden, og egentlig kunne man vel si at hun var litt kald. Aldri hadde hun vist følelser for omverden. Det var nok derfor hun ikke hadde hatt noen nære venner. De hadde på en måte aldri følt seg helt velkommne i hennes verden.
Han smilte et dejevelsk pent smil, før han igjen lot det mellomblonde håret gli mellom fingrene. Han virket friskere nå, som om han var på bedringens vei. Kanskje var det bare innbilning, men det virket nesten som om han glødet. Leppene strøk langs tinningen samtidig som han trakk pusten dypt.

- Aldri har mennesker interessert meg spesielt. Kanskje bortsett fra når jeg gjorde jobben min. Litt forvirret møtte han blikket hennes, og jeg har definitivt aldri tatt dem med hjem. Hvorfor deg, av alle? Hvorfor er du utvalgt?
Angelika kunne ikke svare på alle spørsmålene han kom med. Det eneste hun gjorde var å røre lett ved kinnet hans. Fascinert fulgte hun sporene fingrene laget i den nå perfekte huden. Sporene de laget røpet en svak grønnfarge med en hudtype som uten tvil var alt annet enn menneskelig.
Han holdt hånden hennes igjen.
- Nei, jeg er ikke klar for det ennå. La meg ha masken en stund til. Når du ser meg som jeg virkelig er vil du holde avstand, sa han hest.
Angelika la kinnet til brystet hans.
- Vær ikke så sikker på det. Jeg har jo sett litt av deg tidligere.
Nathaniel, nikket.
- Riktig nok er jeg en demon, men selv jeg gambler ikke med alt.
I helvete, hva var galt med ham? Han var en demon, og følelser var ikke en ting som hadde stoppet ham tidligere. En demon tok det som passet den, hverken mer eller mindre. Men armene holdt godt om henne, vernende, beskyttende, fordi hun trengte det. Og verst av alt han likte det. Han ristet på hodet for å få en liten tanke fornuft tilbake. Noe som tydeligvis fungerte meget dårlig. For han sto fremdeles og nøt å ha henne i armene.
Med et rykket han til, bli inne på rommet ditt! Så forsvant han.

Angelika satt lenge på sengen å ventet, ventet veldig lenge, før hun følte rastløsheten. Forsiktig tok hun opp kjedet med den lille kronen. Skulle hun prøve å ta den på. Ville alt forsvinne rundt henne? Spendt knep hun øynene igjen. Og når hun åpnet hun dem igjen, var alt det samme. Vel nesten det samme. Noe fikk henne til å føle en fare. Nataniel hadde vært veldig klar på at hun måtte holde seg inne på rommet. Litt ubevisst begynte hun å bite negler. Det var lenge siden hun hadde sluttet med det. Etter gjentatte doser med vond smak hadde hun blitt kvitt vanen. Så uten at hun hadde hørt noe eller sett noe for denslags skyld. Gikk faren over til en dump smerte. Hun klarte det ikke lengre, og tok av seg mynten. Det hadde ikke vært hennes smerte, men hans. Hun var nesten hundre prosent sikker på at det var Nathaniel hun kjente.

Forsiktig gled hun gjennom døren, og listet seg stille nedover gangen. Det var svakt, men det var noen som ynket seg. Så var det som om alt blod forsvant fra ansiktet hennes. Det var et vesen som lå der, med lange klør og en hud som.... Hun hadde sett det før. Hjertet banket så hun så vidt klarte å fokusere. Det var ikke skikkelsen som lå der som fikk det til å løpe kaldt nedover ryggen. Men blod, mye blod, hvem enn det var som lå der, måtte være død nå. Men den nesten umerkelige hevningen av brystet sa det motsatte. Det levde, dette grønnskimmrene vesnet. Et bilde brant seg inn i bevisstheten av fingre som etterlot grønne stier. Dette var Nathaniel og ingen andre. Med denne vissheten kastet hun seg ned ved siden ham. Dype flenger røpet kjøtt og blod som fikk det til å svimle for henne. Men på tross av redselen for hendene over de stygge sårene for å stoppe blødningene. Angelika hadde hørt om folk som kunne stemme blod. At hun selv skulle kunne gjøre det ville hun ikke ha drømt om. Men sakte stoppet blodet fra de dype kuttene, og lukket seg. Samtidig trakk han luft i dype drag.