Hunger

En hevn

Morningstar lot blikket gli over byen, og stoppet på et punkt i mylderet av hus. Faen i helvete, ingen ting hjalp. Ikke engang sjelene som han hadde hentet med en eksepsjonell hurtighet. Heller ikke det motsatte. Det vil si, gitt noen få et dytt i riktig retning. Han hadde fulgt noen av disse tett. En hadde havnet på asyl da Nathaniel hadde gitt ham en dose selvransakelse. Drittsekken hadde klikket totalt da han ikke kunne misbruke unge jenter noen gang igjen.
Det værste var at han hele tiden hadde sett Angelika for seg. Hva om hun hadde vært en av disse? Før han ble ferdig men tankerekka, krøp en meget ubehagelig følelse opp langs ryggen. Han visste nøyaktig hvem det var som beæret ham med et besøk.
-Prøver du å overta jobben min? Et litt farlig smil viste seg i Ariels ansikt. Nathaniel myste mot det sterke sollyset, og holdt sine tanker på den måten skult. Ariel la hånden på skulderen hans. Han holdt ubehaget i tømme, men det var overraskende nok, ikke like vanskelig som før. Demonen var i endring, han kunne sverge på det. Han bet kjevene sammen for ikke å la sinnet og heven gå utover Lucifers sønn.  Hvem hadde støttet Ariel mens han balet med sitt dilemma? Han trakk pusten i dype drag mens en rynke mellom øyenbrynene kom tilsyne. I sin egen selvransakelse hadde han kommet til en ubehagelig innsikt. Det var hans bestevenn som umerkelig hadde støttet ham. Og for Luce måtte det ha vært meget vanskelig. - Jeg skal la henne være, la henne leve et normalt og godt liv. Ariel så lenge på ham. -Jeg har en datter, og hun er en av grunnene til at du i det hele tatt eksisterer. Ikke gjør den samme feilen som jeg gjorde i århundrer. Han kjente at han ble tykk i halsen. For denne valpen hadde ikke en like sterk hjelp slik han hadde hatt. Når Nathaniel tilslutt møtte blikket hans, videt øynene seg ut. Valpen var fanget av hans datter. Det var ikke ondskap som hadde holdt ham borte. «Menneskets magi» han smakte på ordene i sitt stille sinn.  Det hadde brakt selv Lucifer i kne, selv om det hadde vært bare for en kort stund. - Du skal vite at jeg ikke vil tvinge frem noe, men husk at hun er sin mors datter.  Og med de ordene gikk han.
Nathaniel sto stiv å stirret på stedet Ariel hadde stått for et øyeblikk siden. Hva var det han hadde forsøkt å si? Han trakk pusten skjelvende, for det var ingen tvil, Ariel hadde gitt ham noe. Ikke en ting som han kunne holde i hånden. Nei, noe mer verdifullt. Han kjente at det klødde noe infernalsk på ryggen. Så ble det smertefullt, nesten uutholdelig. Skyggen av ham selv endret seg, og sorte vinger foldet seg ut i det solen sank ned over horisonten.

Nathaniel satt på taket av en gammel kirke, mens øynene nistirrer mot et vindu. Nidhogg kom opp ved hans side. Latteren ville ingen ende ta.... alle mine duer, så fortsatte han å vri deg i latter. Det var vel derfor han til slutt la på vingene, nå satt å stirret på henne. Sterke hender tok forsiktig om henne i søvne. Hun var forvirret, hennes kjære var ingen engel. Brått våknet hun da denne merkelige følelsen slett ikke ville slippe taket. Hun kunne ikke tro det, men de lyse veggene sladderet om at hun var i hans hus. Sterke hender holdt om henne, men kroppen hans var spendt som en fjær. -Du kan selv avgjøre min skjebne, hvisket han som et vindpust. Et sakte smil bredte seg over leppene hennes. Han svelget og svelget. Men kaoset inni ham var vanskelig å takle. Demoner gråter ikke, men en sort-engel var noe ganske annet. Han viste hvem han var når han
overga seg til hennes ivrige kjærtegn. Og med at Nathaniel overga seg til Angelikas kjærlighet, var deres skjebne forseglet. En umiskjennelig vibrasjon lød i himmelen som i helvete.
Min sønn, mumlet Lucifer og nesten frøs på ryggen. Sakte kom kom Ariel opp ved hans side. -Du vil være uønsket etter dette min venn. Ariel nikket tankefull, og lot blikket gli over det sorte vannet. -Jeg vil alltid ha Helenas kjærlighet, og den gjør meg sterk. Valget tok jeg for århundrer siden. Lucifer satte de sorte øynene i ham. -Men du har gitt min sønn din velsignelse, og med den en bit av Herrens rike. Hevnen vil bli stor, tro meg. -Vi vet hva som muligens vil skje. Luce nikket tankefull, du har gitt oss alle et støkk av de skjelne. Takk, for ditt offer. Så ble Ariel borte i et sterkt lysglimt, og likeledes Helena der hjemme. Hevnen for å bryte de eldgamle lovene var grusom.

Nathaniel kjente hatet vokse i brystet for hver tåre han så.  Og noen dager senere la han på vingene. Lucifer så sin sønn komme over den brennende varme sletten. Han trakk pusten i dype drag, for det var hevnens engel foran ham.  Det var fristende, meget fristende. Men han hørte seg selv si noe helt annet enn han hadde tenkt. -Velkommen sønn, hva bringer deg til min ringe bolig? Nathaniel rynket brynene i møte farens skjeve smil. - Foreldrene er til intet gjort, og intet kan hindre vår hevn. Lucifers sorte øyne vurderte ham inngående. Så myste han mot den røde solen. -Ariel har gitt et stort offer. Vi må dessverre vise at vi er verdige. Han visste hva han gjorde, han satte et iskaldt blikk i sønnen. Hva tror du jeg vil gjøre når han ofret seg selv og Helena for deres lykke? Han vokste i størrelse, du har fått verdens største gave. Vis deg verdig!

Lucifer gikk sakte innover i sitt vakreste rom. Dina skvatt opp i det hun så ham komme. Han svelget hørbart. Den stille kvinnen kom sakte mot ham. Uvant lot han henne fange blikket hans. -Jeg er feig, mumlet han. Du burde kunne dra dit du hører hjemme. Hun ristet leende på hodet, når har du tenkt å slutte med å straffe deg selv?  Hun trakk ham ned mot seg, med et smil fullt av løfter.

Angelika sto lenge å så på bunken av papirer.  Hun var rik. Eiendommer som hadde gått i «arv» gjennom århundrer. Alt hadde vært gjennomtenkt til den minste detalj, selv det uåpnede brevet hadde vært en del av planen. Hun tok motet til seg, og åpnet det.
Lenge ble hun stående å se ut av kjøkkenvinduet på alt og ingenting. Så raste hun, og gråt om hverandre. De hadde tatt avgjørelsen sammen, og visste hva som mest sannsynlig ville skje. Med ett følte hun et nærvær, Nidhogg materialiserte seg liggende bedagelig på sofaen. -Er du ferdig, for i tilfelle så har du en krig å stoppe. Den gale mannen din har tatt mål av seg il å styrte ham der oppe. Han skottet litt på hodet. Herre Gud, mumlet hun. Han skar en grimase, er ikke helt enig i akkurat det. Men han kan lage mye trøbbel, det er visst. Faren er det for øyeblikket ikke tak i. Han fikk veltet seg ut av den lille sofaen som så vidt klarte vekten. Hun la armen i kryss, mens blikket så vurderende på ham. Han smilte først så gapskrattet han. Du er faktisk din far opp av dage. Bortsett fra et par ting, han flakset litt med armene, og falt igjen sammen i latter. -Hmm, og du er den beste rådgiveren Satan har klart å oppdrive, hun slo med tunga. Nidhogg satte latteren i halsen, det var unødvendig, sa han bebreidende.