Hunger

Angelikas styrke

Morningstar hadde forsvunnet rett foran øynene hennes. Kanskje burde hun være glad til for det hun visste om demoner var ikke akkurat betryggende. Men hun kjente et savn, som om hun trengte å vite mer. Derfor tok hun litt usikkert opp mobilen, og tastet et nummer hun sjelden gjorde. Moren var overlykkelig over å høre fra henne. Men forsto tydeligvis at det var noe alvorlig og besinnet seg raskt.
- Jeg har møtt en demon, var det eneste hun fikk frem. Men etter en stund plumpet hun ut med hele historien.
Det ble musestille i den andre enden.
- Vær forsiktig Engel, de er ikke til å stole på.
Ingen latter, overraskelse, eller beskjed om å innfinne seg på nærmeste sykehus. Men bare en nøktern advarsel.
- Men han forsvant, og han så ikke helt frisk ut!
- Ta det med ro, han kommer nok tilbake skal du se. For han trenger noe, skal jeg komme?
- Nei, jeg tror jeg må gjøre dette selv.
Moren humret men nektet å si så mye mer. Bortsett fra en ting, «fra du ble født har du hatt evnen».

Det viktigste var at moren hadde rett. Hun hadde uten tvil en evne til å se noe som andre ikke kunne. Moren hadde stått hardt på sitt, og hun likeså. Angelika hadde ønsket at det en gang ville komme et bevis på at en av dem hadde rett. For det hadde sakte men sikkert skapt en kløft mellom dem. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg tenkte da hun forsto at hun ikke var alene. Blikket var rettet mot hjørnet av soverommet. To sorte øyne stirret på henne i mørket. Selv om øynene var sorte og derfor ikke burde synes, var det som om det sorte skinte. Dette vesenet var beviset for at hun hadde tatt feil, og moren hadde hatt rett.
-Du har ikke tatt på deg mynten igjen. Det var ikke et spørsmål, men en konstatering.
Samtidig flyttet blikket seg til nattbordsskuffen. Noe som sa henne at han utmerket godt visste hvor den lå. Igjen rettet ham blikket mot henne.
- Du skulle ikke ha gjort det.
- Hva skulle jeg ikke ha gjort?
Han lot fingrene gli over kinnet hennes, og igjen svelget han dypt.
- Jeg burde gjøre det nå, mumlet han. Mens jeg ennå er sterk nok. Så ristet han på hodet med et fortvilet glimt i øynene, og lot hånden falle. Jeg kan ikke røre de som står deg nærmest heller. Han ristet på hodet, dette er altså slutten.
Angelika rynket pannen, slutten, slutten på hva da?
Han begynte å le en hul latter. Du kan se på det som en alderspensjon i mitt yrke. Du samler ikke lengre sjeler for vår hersker, men er frie til å gå. Det er de færreste som gjør akkurat det frivillig.
- Ok, det er noe jeg ikke helt har oppfattet. Alderspensjon er jo fri helt til du dør, ser ikke helt problemet hvis du da ikke er arbeidsnarkoman.
- Vi har nok en litt dårlig pensjonsavtale, mumlet han.
Morningstar gredde fingrene gjennom håret hennes. Siden rørte han ytterst forsiktig ved huden hennes. Hun merket det ikke, men for ham var det som månelys fosset over hendene hans. Litt frustrert bet han kjevene sammen. Det var bare en måte å unngå en smertefull tilintetgjørelse. Den eldste og sterkeste magien i universet som måtte oppstå mellom to sjeler. Med et rykk trakk han seg vekk. Det var ingen grunn til ønsketenkning. Denne magien var spesiell for mennesker, og de få demonene han hadde hørt om var i gamle legender. Historier som hadde blitt fortalt igjennom årtusener. Lenge sto han bare å stirret på henne. Angelika, Guds budbringer, bare tanken fikk ham til å grøsse. Men samtidig var han ute av stand til å snu ryggen til en mulig redning. Selv om sjansen var minimal så var dette mer enn de fleste demoner hadde fått til. For ved å røre henne ble han friskere en stakket stund. Allikevel visste han at tilintetgjørelse var det eneste som ventet om ikke så altfor lenge.
Angelika trodde han skulle gå, men så at han stoppet som om han været ut i luften. Ansiktet skiftet til det ugjenkjennelige. En glinsende grønn hud dekket den tidligere perfekte gyldenbrune. Øyenbrynene ble fremtredende, og et bredt smil med sylskarpe tenner viste seg i ansiktet hans. Hun skvatt tilbake, men han dro henne med et rykk opp av sengen.
- Du burde være livredd meg, men dette er ikke det rette tidspunktet.

Fortumlet satte hun seg ned i en sofa som oste makt og penger. Uten et ord la han halskjedet i hånden hennes.
- Du er i mitt hjem nå, og det er best du lærer å mestre evnen din.
De kullsorte øynene møtte hennes en kort stund før han viste henne inn i et soverom.
- Her kan du hvile for du vil trenge et våkent sinn imorgen.
Hele kroppen skalv som om hun var frossen inn til beinet.
- Beklager at jeg ikke kunne gå mer forsiktig frem.
Angelika så lenge på ham, jeg tror du er Nathaniel. Han stivnet, hva mener du og hvordan visste du! Pusten gikk som en blåsebelg, og det var som om han glødet. Så du tror at jeg er den syvende sønn? Neppe, ting fungerer ikke likedan i min verden.
- Men du er Nathaniel, du er kanskje ikke Guds gave men kanskje en gave for noen. Hun rynket pannen, og så lenge på ham. Jeg vet ikke så mye om deg og din verden. Men du gir meg en mulighet til å lære mer om meg selv.
Han svarte ikke med en gang. Når vi snakker om gaver er du nok det nærmeste jeg vil komme en sann gave. Dermed snudde han og gikk ut.