ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 10

Men hva om jeg ikke finner målstreken ...?

Alicia sitt perspektiv

Ikke faen om jeg sitter igjen her med hun der..

Ordene hans går på en bestemt gjentagelse i hodet mitt. Hvorfor sender han alle disse stikkene? Det føles ut som han har blitt en annen person, dette er ikke den Alan som jeg kjenner..

All den sårheten han har påført de siste dagene får meg til å lure på om alt det vi hadde sammen var falskt. Kanskje det var et skuespill? Jeg får tårer i øynene bare av tanken som streifer meg. Han tok det mest dyrebare jeg hadde. Han tok jomfrudommen min. Selvfølgelig blir jeg sårbar.

Alan setter seg ned igjen i stolen ved siden av min, og jeg kan kjenne lukten av han. Hele rommet føles kaldt, selvom jeg er ganske sikker på at rektor har på en varmeovn her inne.

Jeg trekker beina mine inntil brystet, og blikket mitt er kun festet til de sammenknyttede fingrene mine. Jeg jobber aktivt med å ikke starte vannverket i øynene, samtidig som stillheten i rommet kveler meg.

Stillheten og kaldheten får meg til å ønske at dette var over. Jeg orker ikke denne kulden fra Alan lengre. Jeg orker ikke alle stikkene han sender meg, som om han står og hakker i hjertet mitt med en sylskarp kniv. Jeg orker ikke å føle meg konstant utslitt.

Jeg legger ansiktet i hendene mine, før et svakt hulk kommer ut av munnen min. Tårene renner ikke. De har kun samlet seg opp i øynene mine, nekter å slippe tak. Nekter å trille nedover veien som så altfor mange tårer har triller før dem. Akkurat som om dem forteller meg du får ikke lov til å gråte over Alan mer!

«Alicia» hører jeg plutselig i det fjerne. Det er stemmen til Alan, som føles så langt vekke, men som egentlig kun kommer fra noen meter avstand. Måten han sier navnet mitt på er nærmest et sukk. Jeg rister på hodet, fordi jeg er for utslitt til å krangle med han.

«Alicia, vær så snill. Se på meg ...» legger han til rolig, men jeg fortsetter å riste på hodet.

Hvis jeg møter blikket hans nå kommer tårene mine til å falle. Akkurat slik jeg falt for han.

«Jeg gjør dette for deg» sier han plutselig, og det får meg automatisk til å møte blikket hans. Han gjør dette for meg? Hva mener han med det? Sårer han meg med vilje?

En tåre renner ut fra øyet mitt. Kampen er tapt.

Han kniper igjen øynene i noen få sekunder når han ser øynene mine. De tårevåte øynene.

«Du gjør dette for meg?» spør jeg mer forvirret enn noen gang. Gjentar ordene hans. Jeg kan ikke forstå hvilke fordeler jeg får ut av disse fæle handlingene han har gjennomført mot meg de siste tjuefire timene. Måten han sa ordene til meg var akkurat som om han gjør meg en tjeneste.

Hvordan kan all den smerten jeg kjenner på i kroppen være til noe fordel? Fordi jeg ser ikke et eneste snev av positivitet i smerten, den er kun negativ.

Før han rekker å svare går døren opp, og rektor kommer inn i rommet. 

Jeg møter blikket til Alan kjapt, og når han ser blikket mitt vet jeg at han kan se hvor utslitt jeg er. Han kan se sårheten i øynene mine. Sårheten som bare vokser seg større og større.

«Da har jeg diskutert med bibliotekaren» begynner rektor, før han setter seg ned i stolen sin.

Jeg krysser fingrene mine mellom beina. Gjør alt for at konsekvensen vi nå skal få, ikke skal være alvorlig.

«Resten av uken skal dere rydde biblioteket etter stengetid» legger han til, og jeg kjenner faktisk en antydning til lettelse. Fordi jeg forventet å få en mye strengere konsekvens.

Alan derimot ser ikke særlig blid ut. Han rister svakt på hodet, og jeg kan se at rektor legger merke til reaksjonen hans.

«Dersom noe slikt som dette skulle gjentas vil konsekvensene bli strengere. Er det forstått?» sier rektor advarende, før han setter blikket sitt i meg og Alan vekselvis.

«Ja, det skal ikke skje igjen» svarer jeg kjapt, men Alan er helt stille.

«Når biblioteket stenger har dere to timer på dere til å rydde og komme dere ut, før alarmen blir skrudd på i skolebygget» forklarer rektor.

«Kan vi gå nå?» spør plutselig Alan spydig.

Jeg skjønner ikke hvordan han tørr å snakke slik til rektor. Vi har nettopp mottatt en konsekvens for handlingen som foregikk på biblioteket, så da burde han kanskje ha hatt en hyggeligere tone ovenfor rektor.

Rektor ser på Alan med et blikk som oser av irritasjon, og innerst inne tror jeg kanskje rektor vet litt hva slags type Alan er. Han er typen som gjør akkurat hva han vil.

«Dere kan forlate kontoret» svarer rektor lavt, og Alan er raskere enn lynet til å forsvinne ut av rommet.

Når jeg går ut av kontoret ser jeg ikke antydning til Alan i gangen utenfor. Han har allerede dratt, men jeg vet at vi kommer til å møtes om bare et par timer. 

Tenk at vi skal rydde biblioteket sammen resten av uken.

Jeg blir nødt til å tilbringe tid med personen som nettopp har trampet på meg med noen kraftige støvler. Den typen som dreper et lite dyr på første tramp.

Jeg gjør dette for deg sa han. Han er nødt til å forklare, fordi hvordan kan alle disse fæle handlingene føre til at han gjør meg en tjeneste? Sinne jeg følte ovenfor Alan etter hendelsen nede på biblioteket er blandet ut med forvirring.

Hva mente han med de ordene?

Vel, kanskje jeg finner ut av det i løpet av uken. For hvis det er en ting som er hundre prosent sikkert, så er det at styrken min ikke takler en hel uke hvor Alan ikke skal snakke til meg..

Jeg begynner å gå hjemover, for å få i meg noe mat og ta meg en dusj, før jeg skal tilbake til skolen for å rydde biblioteket sammen med Alan.

------------------------------------

♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Konsekvensen er gitt, og Alicia vet at hun må tilbringe hver eneste kveld resten av uken sammen med gutten som har knust hjerte hennes..

..Hvordan vil Alan takle å være i nærheten av Alicia når han endelig har innrømmet for seg selv at følelsene hans for henne ikke er borte.. 

Tusen takk for at du leser ♡