Fuck off I want you

Den nye gutten

Jeg prøver se så diskré bort på Jackson som jeg kan. Han bare sitter der og ser på mobilen sin, noe som irriterer meg mer enn det burde.
"Har du ikke noe bedre å gjøre enn å stirre?".
Den mørke stemmen hans kiler nedover magen min. Jeg prøver å skjule nervene mine så godt jeg kan.
Jeg møter det kalde, mørke blikket hans og jeg himler med øynene. Jeg flytter blikket tilbake til matteboken min.
"Har du ikke noe matematikk å regne?" spør jeg frekt, frekkere enn jeg egentlig mente.
"Ser det ut som jeg regner matte? Ikke faen" mumler han og flytter blikket over på mobilskjermen, igjen.
Jeg himler med øynene enda en gang.
Hvorfor måtte enda en idiot starte i klassen vår? Og hvorfor i alle dager måtte han sitte ved siden av meg av alle mennesker?
Kanskje det er for at jeg var den eneste som satt alene, men fuck it, jeg vil heller sitte alene enn med den drittsekken.

"Hørte at den nye gutten Jackson startet i din klasse?". Endelig er skoledagen over og som vanlig sitter jeg på med Caleb.
Jeg nikker etterfulgt med et sukk,
"Dessverre"
Han er ikke så mye å skryte av for å si det sånn.
Alt Jackson gjorde før han stormet ut av timen i dag var å taste på den jævla mobilen sin og kludre i bøkene.
"Har hørt at han allerede har kommet i heftige diskusjoner og krangler med andre elever og selv lærerne..» Caleb tar en liten pause og ser på meg før han fortsetter,
"Kan du love meg å holde deg unna han? Det er bare trøbbel rundt den fyren"
Caleb har aldri og da mener jeg aldri vært en overbeskyttende bror, så det at han faktisk ber meg om dette overrasker meg.
"Der blir nok ikke så vanskelig.
Jeg er ikke akkurat en person han finner interessant uansett" flirer jeg.
Jackson får i svarte klær, full av tatoveringer, krangler med lærere og er generelt veldig frekk.
Mens jeg er stikk motsatte. Jeg er nok det mest uinteressante mennesket på jorden i hans øyne.

Senere på kvelden går jeg meg en tur til parken. Før jeg bestemte meg for å slutte hos psykologen sa damen at den beste terapien er å dra til et rolig sted og tenke. Spesielt for en tenker som meg.
Parken pappa alltid tok meg til er som sagt en park for det meste bare pensjonister eller hundeeiere besøker. Jeg er sikkert den eneste under førti som besøker denne parken, men jeg elsker det. Da vet jeg at det er stille rundt meg og det er da jeg kan puste godt ut.
Jeg går mot min faste sitteplass. Jeg har pakket meg godt inn i en tykk vinterjakke, stort skjerf rundt halsen og tykke votter for de kalde fingrene mine. Jeg ser meg rundt tankefull som alltid.
Dette året har gått så fort, men samtidig så sakte på mange måter.
Jeg ser trærne, de som er så vakre og grønne på sommeren, men nå er de helt nakne. Frost har lagt seg over gresset og det er ikke lenge til snøen kommer. Vi har nettopp bikket november, og det er ikke lenge igjen til jul. Pappa døde rundt juletiden, men jeg skal ikke la det ødelegge julen vår. Det hadde ikke pappa ønsket.

For første gang på mange måneder sitter det noen ved benken når jeg kommer gående. Jeg vet ikke helt om jeg liker at dette mennesket sitter på min benk, men nå er det jo ikke min park heller da, sånn egentlig. Jeg går de siste meterne da jeg ser noe kjent. Den svarte hettegenseren og det brune bustete håret.Det kan ikke være sant. Jeg går litt mot siden og da ser jeg hvem det er.
"Jackson.."

side 3