Wowowowowoowowwowoowowoowow nytt cover!
Klara pow.
Jeg ser meg forvirret rundt, men Jan er borte, bort som pølsegryte på en fredagskveld. Jeg vet ikke med dere men hos oss så vi har pølsegryte til middag så forsvinner den med en gang, spesielt på fredager.
Men i det fjerne kan jeg hører en heftig diskusjon. Stemmene blir høyere jo lenger unna jeg går kantinen. Stemmene brøler nesten som en tiger uten viljen sin. Det er intenst.
Jeg svinger rundt hjørne og der får jeg øye på to sinte tigere, nei kødda det var bare Jan og Steffen. Det står der midt i en heftig diskusjon. Lurer på hva det handler om.
«Hva i helvetet er det du og gjengen din driver med?» skriker Jan med et ondsinnet blikk mot Steffen. Jeg gjør et kjempehopp ut av ren refleks i det Jan sier helvetet. Dette vekker oppsikt. Ikke sånn stor oppsikt i media, men Jan og Steffen sur seg begge mot meg ser rart på meg.
«Hva gjør du her Klara. Detter har ikke du noe med. Slutt å bland deg i andres saker. Du er ikke en jævla saft.» roper Jan mot meg med en litt mindre truende stemme enn det han brukte mot Steffen. I motsetning til Jans stygge, truende blikk er Steffens helt likegyldig.
Jan glor stygt på Steffen før han snur seg 360 grader rundt pluss 45 grader og går mot meg. Han glor stygt på meg også. I det han passerer meg sørger han for å gå rett i skulderen min for å dytte meg over ende.
«Se hvor du står a» sier han som om det var min feil. Han er såååå teit. Han tror alt handler om han, med det gjør ikke det. Det handler om verden. Vi må gjøre noe i dag før jorden går under. Vi måå...
«Klara» sier Steffen med sorg i stemmen. Jeg snur meg mot han, og helt uventet står han rett foran meg. Jeg tar automatisk et skritt tilbake og øker avstanden mellom oss med noen cm. Jeg vet ikke helt hvor langt unna vi står hverandre nå, siden jeg ikke kan måle. Pokker ta, jeg glemte linjalen min i mattetimen.
«Jeg vil bare si at jeg er lei meg. Det var ikke meningen at du skulle finne ut av dette på den måten. Jeg vil ikke at du skal tro jeg er en simpel kriminell.»
Men det er jo akkurat det han er, en simpel kriminell uten gode handlinger. Jeg kan ikke være venn men en kriminell. Det har jeg vært før, og det endte ikke bra skal jeg si deg. Men en bit av meg sier at Steffen ikke er Jorge. Eller en stor bit av meg sier det, siden de er jo ikke den samme personen, så Steffen kan ikke være Jorge. Men de er begge noen simple kriminelle, eller Jorge er ikke en simple kriminell han er kriminell, men ikke simpel. Langt i fra. Om det er noen som er kriminell her så er det Jorge. Han er en usimpel kriminell, en av bandittene, en av gutta, ikke en av politiets venner, men politiets fiender. Han er under politiets radar for å si det sånn.
«Men det er akkurat det du er, en simpel kriminell. Jeg kan ikke være venn men en kriminell. Jeg.. jeg... jeg kan ikke gjøre samme feil igjen.» sier jeg mens minnene om min dystre fortid strømmer inn i hjernen min. Eller de var vell i hjernen min fra før av men. Jaja
«Og ikke bare det. Nå jobber du og den såkalte gjengen din for min nemesis, min erkefiende, min ex-venn.» fortsetter jeg men jeg kjenner pulsen øker og blodtrykket synker. Flaks jeg tok med meg min blodtrykksmåler, jeg drar ikke uten den får å si det sånn. Du vet aldri når du må måle blodtrykket til noen. Steffen ser litt rart på meg men samtidig så har han skjønt at dette er normal oppførsel for en som meg.
Men tilbake til Steffen. Han ser meg dypt inn i øynene og skal til å beklage seg igjen, men jeg stopper han før han i det hele tatt får begynt. Jeg plassere hendene mine mot brystet hans og dytter han unna. På grunn av Newtons 3. Lov så blir avstand mellom oss større.
«Jeg vill ikke høre mer av din sutring» sier jeg så spydig mot han at jeg nesten spytter han i ansiktet også. Jeg snur mer brått rundt og går vekk meg tunge skritt.
«Men... men... vent. Jeg visste ikke at ungt blod hadde startet en alliansen med Jorge. Jeg var ikke med på dette. Pliz du må tro meg. Jeg ville ikke gjort noe for å skade deg, vi er jo venner. Eller jeg ser i hvertfall på deg som min venn uansett om du hater meh» roper han desperat etter meg som om dette er hans siste sjanse for å gjøre alt bra igjenn.
Jeg snur meg sakte og dramatisk mot han igjen. Hva????
«Ungt blod??» sier jeg og ser spørrende mot han.
«Åja, trodde du visste det. Det er navnet på gjengen min.» sier han likegyldig som om alle viste det. For det var visst helt åpenbart.
«Men du er fremdeles med i ungt blod, det endrer ingenting. Du støtter det fortsatt.» sier jeg skarpt. Så skarpt som en kniv som akkurat har blitt slipt til den er lynskarp. Så skarpt at du ikke han forestille deg det.
«Jeg...» begynner meg han har ikke ord. Han er målløs, eller ordløs. «Jeg,..» ja du??? Jeg har ikke hele dagen. «jeg.. jeg har ikke noe valg»
«Alle har et valg her i livet.»
«Nei, du kjønnet ikke. Jeg har ikke noe valg.. De...»
«Stoppo! Jeg er lei av deg. Vi var venner og du forærte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan tilgi deg for det» sier jeg overlegent og drar fra Steffen før han i det hele tatt får tid til å svare meg tilbake.
Det er over og ut for denne gang....
******
Eeee hei alle sammen. Lenge siden, men nytt kapitel nå så ja. Skal prøve å oppdatere raskere fra nå av, lover
YOU ARE READING
Boy Boy BADBOY
Teen FictionFare. Klara, en 17-åring gammel jente, har nettopp flyttet til en ny by, i nærheten av Portland Oregon. Sammen med familien flytter de inn i lite men stort nabolag. Men det de ikke vet at huset de har kjøpt har en hemmelighet. Det har nettopp vært...
