Boy Boy BADBOY

17. Jente møter bilde

Bilde av Jan

Klara Pow.

Jan kjører bilen sin alt for fort. Han svinger mange ganger, mye fler ganger enn antall svinger. Jeg har telt. Ikke som i at jeg har et telt til å sove i, men at jeg har telt hvor mange svinger vi har kjørt i forhold til hvor mange ganger Jan har svinget. Forresten har jeg et lommetelt også. Jeg drar aldri hjemmefra uten det.

Jan gasser på, rett forbi et stort hus som står kun noen cm unna nabohuset. På postkassen står det Davenport. VENT! Det er jo mitt hus!

"Du kjørte forbi huset mitt," sier jeg og ser på Jan. Speedometeret reflekterer i øynene hans, og han gliser. Han får sikkert mange fluer i tennene.

"Vi skal et annet sted," sier han uten å se på meg. Han er en ansvarlig sjåfør som holder øynene på veien.

"Hvor da?" spør jeg. Jan ser bort på meg, og jeg trekker tilbake det jeg sa om at han er ansvarlig.

"Har ikke du noe med!" glefser han og speeder enda mer.

"Eeeh jo, jeg sitter på med deg. Jeg har en grunnlovsfestet rett til å vite hvor vi skal," sier jeg og slår ham. Han vifter hånden min vekk og knurrer. Som en hund. En pitbull. Pitbullterje!

Plutselig svinger han så hardt at jeg nesten faller ut av bilen. Jeg holder meg fast i setet, neglene mine borer seg ned i stoffet. Han tar en W-sving, og så en U-sving, og raser tilbake mot nabolaget vårt. Evermoor.

Han sladder inn i oppkjørselen og bråstopper foran garasjeporten. Jeg blir kastet fram, rett i dashbordet. Jan ler og hopper ut av bilen sin. Jeg gjør det samme, og går hjemover, men Jan stopper meg.

"Du må bli med meg," sier han og ser alvorlig på meg. Alvoret treffer meg som tennisballer fra en tennisballutskyter. Jeg sier ingenting, og går etter han inn i huset.

Jeg følger etter han inn i den såkalte stuen deres. Stuen deres er mega stor i forhold til vår. Den har en diger flatskjerms TV, med det fete stereo anlegget. Man kan god si at forholdet mellom vår stue og hans er 1:7. Denne stuen er diger.

"Vent her" sier Jan og forsvinner ned gangen. Vel da blir jeg bare igjen her jeg...........

Jeg går rundt og inspekterer huset hans, men stopper når jeg ser et bilde henge på veggen. Jan er på bildet. Det rareste, morsomste men også kuleste bilde jeg har sett av han. Ikke det at jeg har sett så mange bilder av han. På bilde er Jan utkledd som en stormtrooper sammen med Darth Vader. Jeg ler med ihjel, ikke bokstavlig talt.

"Det er frekt å le" sier Jan likegyldig, som om han ikke synest dett er morsomt idet helet att. Han har kommet tilbake fra hvor enn han gikk. Jeg ler av han. Jahahahhahahaah. Men han drar tak i armeen min og surrer en bandasje rundt håndleddet mitt på under et sekund. Jeg rekker ikke å reagere før han er ferdig. Men det gjør jeg etter på fordi den er utrolig stram!

"Jeg trodde ikke du brydde deg?". Jan svarer bare med å gi meg et ondskapsfullt blikk, som sier "ti still , ellers!!!"

Ytterdøra åpner seg og smeller igjen i et høyt dunk. "Fy søren dude.." Dude det høres ut som en kul deodorant for 12 åringer som ikke trenger hjelp av mammaen son lengre. Jeg snur meg for å se hvem de mystiske dude fyren er, men en knyttneve smeller hardt i hodet mitt før jeg får snudd meg. Jeg detter sammen ned på gulvet. Det eneste jeg ser er en høy og muskuløs skikkelse ved søre før jeg besvimer og alt blir svart.

**

"bank, bank, bank!!!". Den fæle stemmen av min bror vekker meg fra den fantastiske drømmen min. Jeg drømte om at jeg hadde mine egne alvegudeforeldre og en gal lærer prøvde å avsløre dem til verden. Den gale læreren med navn Denzel Crocker gjorde alt for å avsløre meg og alvegudeforeldrene mine. Når jeg tenker meg om er det ikke særlig fantastisk drøm.