Opp ned

Kapittel 7

Når klokken ringer halv sju kniper jeg øynene igjen i et håp om at den vil gi seg etterhvert. Da dette ikke skjer karrer jeg meg ut av sengen og inn på badet. Der kler jeg på meg en grønn topp med broderier, et par svarte jeans og en olajakke. Jeg er ingen stor forbruker av sminke, så alt jeg gjør er å legge litt concealer under øynene og et lag maskara på øyevippene.

Nede på kjøkkenet gir jeg bestemor en klem og spiser en skive toast før jeg reiser meg.

"Når sa du bussen drar?" Spør jeg. Kvelden før fortalte hun meg at jeg kunne gå to kvartaler nedenfor huset. Der kan jeg ta bussen inn til sentrum, for så å ta skolebussen frem til skolen. Bestemor kaster et blikk på klokken som nå viser kvart over syv. 

"Den går halv åtte." Sier hun. " Hvis du går nå, rekker du den akkurat." 

Jeg nikker og går ut i gangen for å ta på meg sko. 

"Og, Olivia." Sier hun og kommer ut i gangen. "Det glemte jeg nesten, men Aiden skal inn til byen for å gjøre noen ærender for meg rundt tre, hvis du vil så kan han hente deg etter skolen." 

Jeg knytter den siste lissen, reiser meg opp og slenger vesken over skulderen. "Det høres bra ut. Si at han bare kan stå å vente på parkeringsplassen, så kommer jeg og finner han." Jeg åpner døren og går ut. 

Ute skinner solen og til tross for at det så tidlig er det godt og varmt. Jeg går de to kvartalene og rekker akkurat bussen som bestemor sa. 

Inne på bussen betaler jeg og synker ned i et ledig sete bak i bussen. Dette er ikke som de moderne bussene jeg er vant til hjemmefra, med airconditioning og myke behagelige seter. Dette er en gammel en med harde seter og dårlig luft. Det hjelper ikke stort at den nesten er full. 

Selv om jeg bare har bodd her et par dager har jeg allerede fått en følelse av at jeg vil klare å passe inn her. Den følelsen er som blåst bort nå. På bussen sitter en del eldre damer alle iført vaskehjelp eller nanny uniformer. Det er et par på min alder her også, de fleste har tatoveringer, bandanaer knyttet rundt hodet og baggy klær. 

Selv om jeg prøver å late som ingenting merker jeg at de ser på meg. Jeg gjenkjenner de to jentene jeg så da jeg var på cafe med bestemor. Nå fniser og peker de på meg, mens de hvisker noe seg i mellom. For å tenke på noe annet plugger jeg øreproppene i mobilen og setter på musikk.

Skoledagen snegler seg avgårde. Alle som ser meg gir meg det blikket jeg hater. Det blikket man gir noen man synes synd på, men ikke vet hva man skal si til. 

En oppside er at min bestevenninne, Matilda er der. Vi sitter sammen i lunsj, mens jeg oppdaterer henne om min nye bosituasjon. Hun kaster på det lange lyse håret og ser medfølende på meg. "Å, Olivia! Hvis du trenger penger, skulle du sagt noe, her." Hun åpner den nyeste designervesken sin og drar frem et sjekkhefte. Matildas familie er søkkrik, da faren hennes driver med olje. "Si et nummer. Du kan betale meg tilbake senere." 

Jeg smiler, men rister på hodet. "jeg kan ikke. Dette er noe Sara og jeg må ordne opp i selv." Hun rister oppgitt på hodet og legger sjekkheftet tilbake. 

"Ok, jeg skjønner det ikke, men jeg respekterer det. Men bare si ifra hvis du ombestemmer deg." Jeg gir henne en klem, "Takk, det skal jeg gjøre."

Da skoledagen endelig er ferdig klokken tre skynder jeg meg ut dørene, glad for at den første dagen tilbake er overstått. Det er ikke vanskelig å se hvilken bil som tilhører Aiden. Den blå pickupen skiller seg mildt sagt ut fra alle porchene, lanbourginiene og BMWene som tilhører elevene her. Jeg åpner døren og setter meg inn. 

"Hei, gikk det bra å finne frem?" Aiden starter motoren og vi triller ut fra skolens område. 

Han nikker. "Det tok litt tid. Jeg så etter en skole, ikke et slott." Jeg smiler og ser på skolebygningen som forsvinner bak oss. 

"Ja, den er litt overdådig. Jeg er blitt så vant til det, men jeg skjønner at det ikke var det du hadde sett for deg." 

Vi kommer ut på hovedveien og jeg ser på landskapet som flyter forbi. I dag har han på seg en hvit T-skjorte med grønne militærbukser. "Hvordan var det å komme tilbake?" Spør Aiden med blikket festet på veien.

"Å, du vet." Sier jeg og trekker på skuldrene. "Samme gamle. Bortsett fra at alle vet hva som har skjedd og gir meg de avskyelige blikkene som om jeg ikke hører til der lenger." Jeg sukker. "Det verste er at de har rett. Jeg hører ikke til der lenger. Alt de bryr seg om er penger. Og jeg har ingen penger lenger." 

Aiden ser på meg. "Det finnes verre ting her i verden. Du har fortsatt Sara og bestemoren din." 

Jeg nikker. "Du har rett. Jeg må ta meg sammen." 

Aiden rister på hodet. "Det er ikke det jeg mener, du har vært gjennom mye og det er ikke rart du føler deg som dette, poenget mitt er at du ikke må glemme det du har og kun fokusere på det du har mistet." 

Jeg ser på han med nye øyne. Aiden er virkelig ikke dum. Han merker at jeg ser på han. 

"Hva?" Spør han. Jeg hever et øyenbryn, men rister på hodet og skjuler et smil. 

"Ingenting. Jeg bare tok deg ikke for å være typen som gir gode livsråd. Du er bedre enn bestevenninnen min, Matilda." 

Han himler med øynene. "Virkelig, hva tok du meg for da?" 

Jeg smiler og rister på hodet. "Jeg vet ikke. Du bare overrasket meg, det er alt." Blikket mitt faller på overarmen hans der tatoveringen så vidt titter frem. Det er umulig å si hva den skal forestille. Jeg skal til å spørre akkurat i det mobilen min ringer. Jeg tar den opp og ser at det er Sara. 

"Sara, hei!" Sier jeg, men alt jeg får som svar er hyling og et og annet ord om en ring, en stor diamant og bryllup. Jeg kaster et blikk på Aiden som sitter og smiler. Selv om jeg ikke har på høyttaler må jeg holde mobilen et stykke fra øret for ikke å bli døv. 

"Så fint, Sara. Gratulerer" Sier jeg. 

"Jeg kommer innom bestemor i morgen slik at dere kan få se ringen. Å, Olivia, kan du tro det? Jeg skal gifte meg!!!" Roper hun begeistret inn i røret og med det legger hun på. 

"Virker som at frieriet var en suksess." Bemerker Aiden. 

"Det kan virke sånn." Samtykker jeg og smiler. Hvis Sara er lykkelig er jeg lykkelig. 

---------------------------------------

(Bildet øverst er av Olivia)

Vote og kommenter gjerne hva du syntes om kapittelet:))