Opp ned

Kapittel 2

"Hva mener du at du ikke skal være med?" Utbryter jeg overrasket. 

Vi står på rommet mitt som snart er pakket ned i esker. Nå er det bare vegger, tomme hyller og en seng. Sara sukker og setter seg ned på sengekanten. Som meg har hun på seg pysjamas. Det er vår siste kveld i barndomshjemmet vårt. I morgen tar Henry og hans familie over. 

"Jeg mener at Philip spurte om jeg vil flytte inn hos han. Du vet at slummen ikke er noe for meg. Jeg er ikke slik som deg?" Sier hun. 

"Hva mener du, sånn som meg?" spør jeg oppgitt. "Fattig? Jeg kan ikke noe for at jeg har en kjæreste som også er millionær." 

Sara himler med øynene. "Det er ikke det jeg mener." Sier hun. "Jeg er bare ikke like tilpasningsdyktig. Dessuten er det ikke særlig mye plass hos bestemor. Huset hennes er jo knapt på størrelse med garasjen vår!" 

"Henrys garasje." Retter jeg. "Og bestemor bor ikke i slummen! Hun bor i et koselig strøk downtown. Det har sjarm" argumenterer jeg.

 "Jeg tror ordet du leter etter er livsfarlig." Sier hun. "Du kunne alltids flytte inn med Philip og meg." 

Selv om det høres fristende ut rister jeg på hodet. "Jeg har bare et halvt år igjen på skolen. Flytter jeg med til Philip må jeg begynne på en ny skole. Flytter jeg inn hos bestemor kan jeg fullføre skoleåret der jeg er nå og så kan jeg finne ut hva jeg skal gjøre etter det." 

Sara reiser seg og legger noen klær ned i en pappeske som står på gulvet. "Gjør som du vil. Men ikke forvent at jeg kommer til å besøke deg mer enn en gang i uken. Det å komme ned dit er med livet som innsats." 

Vi ser på hverandre og fniser. Det er det pappa alltid sa. Derfor har vi kun vært hos bestemor et par ganger. Hun har alltid pleid å komme til oss på besøk. 

"Jeg er sikker på at det kommer til å gå fint." Sier jeg. "Har du helt glemt at jeg kan karate?" Jeg prøver meg på et spark opp i luften, men ender isteden med å falle ned på sengen.

 "Jeg ser det" mumler Sara og kaster seg ned på sengen ved siden av meg.

...

"Miss Grace, du må våkne. Henry er her!" Jeg setter meg så raskt opp at jeg ruller ut av sengen og ned på gulvet. 

"Mary, hva er klokken?" Jeg kaver meg opp. Mary er hushjelpen vår. 

"Klokken er tolv." Sier hun. 

"Shit!" Mumler jeg og ser meg om. Sara ligger fortsatt og sover i sengen min. "Sara, våkne!" Roper jeg. "Henry er her, vi må dra." 

"Hva?" mumler hun søvndrukkent.

Ti minutter senere står vi i oppkjørselen sammen med et par esker som inneholder alt jeg eier. 90% er fylt med bøkene mine. Hvor jeg skal oppbevare de hos bestemor aner jeg ikke. Mary har tilbudt seg å kjøre meg til bestemor da det er like ved der hun bor. Mens hun henter bilen tar Sara og jeg avskjed med alle som har jobbet for oss alle disse årene. Det krever all selvkontroll jeg har for ikke å bryte ut i tårer da jeg gir Fernando, gartneren vår en klem. Mary kommer og de hjelper oss å laste inn tingene våre før vi må dra. Eskene med bøkene mine er så tunge at det må to stykker til for å kunne bære de. Mens vi kjører nedover oppkjørselen føles som at hjertet mitt knuser. Hele mitt liv har jeg bodd i det huset. Det er stedet jeg tok mine første skritt, rommet der mamma pleide å lese for meg og pappa og jeg pleide å se på filmer. Alle mine beste minner har funnet sted i dette huset. Nå tilhører det noen andre.

Etter at vi har sluppet av Sara hos Philip svinger Mary av hovedveien og setter kursen mot den nedre delen av byen. Hele mitt liv har jeg fått alt jeg har pekt på. Jeg har gått på de beste skolene, hatt de fineste klærne og vokst opp i et gigantisk hus. Det å flytte til den andre delen av byen vil mildt sagt bli en omjustering. Mary må ha sett at jeg ser bekymret.

"Det kommer til å gå fint miss Grace, du er en sterk ung kvinne. I motsetning til din søster kan du klare dette." 

Jeg gir henne et smil. "Takk, Mary." 

Hun nikker. "Selv om det ikke virker slik nå, kan det hende at dette er akkurat det du trenger i livet ditt. Man har alltid godt av forandring. Det å gå ut av komfortsonen sin er det man vokser av."

Det er ikke vanskelig å se at vi beveger oss over til en annen side av byen. De store fancy bygningene byttes ut med lave murbygninger. og slitte gater og de store lysende billboard ene byttes ut med fargerik grafitti og murpuss. Menneskene endrer seg også. Tynne blonde jenter med høye hæler og menn i dress blir til menn med tatoveringer og jenter med rastafletter og masse farger. 

Jeg ser nedover meg selv der jeg sitter i bilen. Jeg har på meg et par blå skinny jeans, hvite sneakers og en vinrød bluse med knyting i halsen. Håret mitt henger løst i bølger og rammer inn ansiktet. 

Mary tar av veien og inn en sidegate. Noen barn spiller fotball og løper til side for å slippe oss frem. Det spilles rapmusikk fra en leilighet og noen menn med tatoveringer og joggebukser ser ut til å være midt i en heftig diskusjon. Mary merker at jeg synker litt ned i setet og ler. 

"Så lenge du lar folk holde på med sitt vil de la deg holde på med ditt. Husk det, så går det fint." Jeg nikker, usikker på om stemmen min vil bære.

Et par meter lenger ned i gaten bor bestemor. Mary stopper bilen ved fortauet og jeg ser på huset. Det er et gult lite murhus. Mindre enn jeg husker det. Det kan kanskje ha noe med å gjøre med at jeg ikke har vært her siden jeg var fjorten. Bestemor må ha hørt bilen for hun kommer ut av huset med et stort smil. Jeg klatrer ut av bilen og gir henne en klem.

"Hvordan går det med deg vennen min? Sover du nok? Er du sulten? Jeg har laget masse mat!" Hun studerer meg nøye. 

"Det går fint med meg." Sier jeg og gir henne et smil jeg håper virker overbevisende. 

"åh, alle gleder seg sånn til å se deg igjen!" Hun begynner å føre meg mot huset. 

"Jeg må bære inn tingene mine." Sier jeg, men bestemor bare rister på hodet.

 "Aiden kan ta seg av det." Hun vinker til en skikkelse på den andre siden av gaten i mørke jeans og og en hettejakke. Jeg prøver å skimte ansiktet hans, men det er skjult bak hetten han har trukket over hodet. Han krysser gaten og skal til å løfte to esker. 

"De er veldig tunge:" Rekker jeg så vidt å si før han løfter to av de tyngste samtidig. "javel, da." Mumler jeg.

 "Kom Olivia, la oss spise middag. De andre venter." Sier bestemor og jeg lar henne føre meg inn i huset. 

---------------------------------------

(Bildet øverst er av Olivia)

Vote og kommenter gjerne hva du syntes om kapittelet:))